Velsignelsen i det hverdagslige liv

Jeg er blitt så glad i den hverdagslige rytmen, i det enkle livet jeg lever. Å kunne stå opp om morgenen, tegne meg med det hellige korsets tegn, be mine bønner foran ikonene, lese Guds ord. Sette seg ved kjøkkenbordet, smøre mine to-tre rugbrødskiver, drikke min gode engelske tea. Morgenstunden kan ta sin tid, det er sprøyter som skal settes, og medisiner som skal tas. Gå gjennom dagens aviser, kikke på post. Følge bønnetidene gjennom dagen, kunne avsette tid til å be Jesusbønnen. Den følger meg gjennom hele dagen også. Jeg har bønnesnoren min med meg, og finner meg en krok for meg selv, hvor jeg kan be den når jeg er innen- eller utendørs. Jeg setter også stor pris på å leve med i det liturgiske kirkeåret, og jeg setter stor pris på årstidenes skiftninger. Nå ser jeg fram til kaldere septembermorgener, hvor lufta er så klar, og hvor det blir muligheter for å finne tyttebær i skogen. Det er ikke så mye som kan måle seg med det. Så liker jeg skumringstiden om kvelden, og selvsagt teastunden kl.17.00! Finne en god og interessant bok, bla og lese. Lesestunden er en av de fineste tidene på dagen. I løpet av dagen blir det også arbeidsøkter foran datamaskinen. Jeg arbeider med nye bokmanus, det er prekener og bibelundervisning som skal gjøres klar. Og så elsker jeg stillheten i huset, eller i bønnekoia. Alt dette er mitt hverdagslige liv, og i dette finnes det mange velsignelser, som både er åpenbare og skjulte. Gjennom årenes løp har jeg lært å sette mer og mer pris på dette enkle livet, som repeteres og repeteres. Det er ingen kjedsommelighet i dette. Det er en rytme, som følger kroppen min og hjerteslagene mine. Det er mitt liv. Også det åndelige livet har sin rytme. Vi beveger oss fra manglende erfaring til modenhet. Vi går fra kamp til overgivelse, fra uro til fred. Vi finner veien fra tro til innsikt, vi sår, for siden å høste. Den indre livet er ikke som en rett linje hvor vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Vi går mer i sirkler. Det kommer tider da vi må starte helt på nytt igjen, der vi må omvende oss enda en gang og lære lekser om igjen og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

Det blir ingen tur til Færøyene på meg denne gang. Som bloggens lesere vet, skulle jeg ha reist til Færøyene på tirsdag, for å holde et bønneseminar der, sammen med Arne Borgersen. Det blir for strabasiøst og utfordrenede for min helse akkurat nå. Jeg takker for forbønn. Be også for Arne og møtene han skal ha. Han reiser sammen med en av sine medarbeidere.