Bruden og den profetiske forsamlingen gjør seg rede

Disse ordene kom til meg i dag: "La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, OG HANS BRUD HAR GJORT SEG REDE. Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord." (Åp 19,7-9) Hans brud har gjort seg rede. Det er dette Den Hellige Ånd arbeider med i dag. Han skaper dype lengsler i oss etter å leve helt for Jesus, Han åpenbarer mer og mer av Frelserens skjønnhet for oss, og Han lærer oss hemmeligheten med at "Han skal vokse, vi skal avta." Dypt i oss skaper Han en lengsel, etter renhet og hellighet, og i sin store nåde peker Han på synder i vårt liv, som vi må bekjenne og bli renset fra i Jesu blod. For Faderens åsyn ønsker Han en dag i nærmeste fremtid, å presentere en brud som er pyntet for sin brudgom. "I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil." (Ef 1,4) "Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med deres onde gjerninger. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra det håpet som evangeliet gir." (Kol 1,21-23) I et hefte skrevet av Mor Basilea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, skriver hun: "Målet for en jordisk brud og hennes brudgom er bryllupet. Alle tanker og samtaler dreier seg om det. Forberedelser treffes, og de gleder seg til den dagen da de endelig er forenet for alltid. Det som har vært deres livs store lengsel, er oppfylt. Men denne jordiske begivenheten er bare en meget svak avglans av det som blir uttrykt i dette ene begrepet: Lammets bryllup, som Jesus skal feire i himmelen med sin brud, i uutsigelig herlighet og glede. Mot dette målet, dette ene høydepunktet - Lammets bryllup - styrer Guds frelseshistorie fra begynnelsen av, men særlig nå i den før-antikristelige tid, den begynnende endetid..." Og videre: "Overalt i verden gjør de som elsker Jesus seg rede for dette vidunderlige målet. Med "Jesu Kristi brud" eller "Lammets brud" menes en hel skare. Det betyr at hver enkelt som tilhører den, er fylt av den første kjærlighet, brudekjærligheten til Jesus, Guds Lam. Dette bibelordet gjelder dem: "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid." Ingen er i stand til å prise det himmelske bryllups herlighet nok." (M. Basilea Schlink: Jesu Kristi brud, side 11. Om du ønsker dette heftet tilsendt gratis, kan du skrive til min epostadresse: bolahans@online.no)

Brudeskaren utgjør også den profetiske forsamlingen som Gud oppreiser idag. For at forsamlingen skal kunne fullføre sitt oppdrag i endens tid, må den være profetisk. Forsamlingen må være profetisk for å kunne orientere seg i en tid av kaos. Jeg tror på en gjenreist og triumferende forsamling i endens tid, derfor tror jeg også på profettjenestens gjenopprettelse. Men denne profettjenesten vil ikke være frilansere, som er skilt fra Kristi kropp. Det vil være enkeltstående invidider som har et profetisk kall og tjeneste, og som i perioder trekker seg tilbake i ødemarken for å lytte til Herrens ord, men de er knyttet til en lokal forsamling, og de deltar sammen med forsamlingen, slik at forsamlingen blir profetisk og handler profetisk.

Det finnes ulike typer av forsamlinger. Du har foreksempel den tradisjonelle frikirkelige forsamlingen, som har et budskap av trøst og frelse til det enkelte individ. Du har den moderne forsamlingen, som forandrer sin måte å være menighet på, og tar ibruk ulike metoder for å nå ut. Og du har den profetiske forsamlingen, som gjennom sitt fellesskapsliv, som består av nattverdfeiring, lovprisning og undervisning, søker å være Gudsrikets svar i det samfunnet den eksisterer i. Jeg har laget et dokument jeg har kalt "Visjon for en profetisk menighet i endens tid". Det ser slik ut:

Visjon: Kalle mennesker til å erfare Faderens kjærlighet, som resulterer i en hengivelse og lidenskap for Jesus og medfølelse for mennesker, slik at nye kan bli vunnet for evangeliet. (Ef 3,17-19). Være en åpen, bedende-, lovprisende- og tilbedende menighet, åpen for Den Hellige Ånds ledelse, med det glade budskap hvor nådegavene praktiseres.

Misjon: Forsamlingen er kalt til å være en nytestamentlig menighet, som ved å erfare Faderens kjærlighet, utvikler medfølelse for mennesker. (Matt 22,37-40) Vi ønsker å fullføre dette kallet med at vi fungerer som et profetisk tjenende fellesskap som evangeliserer de fortapte. (Matt 28,19-20) Forsamlingen ønsker å fungere som "et bønnens hus for alle nasjoner", som vektlegger forbønnens tjeneste både for individer, nasjonen og nasjonene. (Jes 56,7;Matt 21,13 og Apgj 15,16-18) Forsamlingen er en lokal forsamling med en internasjonal tjeneste. Misjonens sak; lokalt, nasjonalt og internasjonalt skal ha en sterk betoning i møtene. Det samme med sjelesorgens-, bønnens- og forbønnens tjeneste.

Essensielle faktorer: HENGIVELSE OG LIDENSKAP FOR JESUS (Joh 17,26). Som Jesu brud ønsker vi å motta Faderens uendelige kjærlighet og hengivenhet gkennom Jesu fullbrakte gjerning på korset. (Rom 6,6 og 11) Fordi Gud elsket oss først, ønsker vi lidenskapelig og hengivent å elske, kjenne og være sammen med Jesus. (Høy 8,6-7; 1.Joh.4,9-10 og Fil.3,7-14) Vi vil utruste og gjøre de troende til disipler som adlyder Guds ord i Herrens frykt. (Matt 28,19-20;2.Tim 3,16-17 og 2.Pet 1,19-21) Vi vil vite hvordan vi skal disiplinere våre legemer i moralsk renhet og ære. (1.Tess 4,3 og Rom 12,1-2)

MEDLIDENHET MED MENNESKER (Matt 9,36-38) Aktivt utøve Jesu autoritet overfor alt mørkets velde (Luk 4,18-19;1.Joh 3,8 og Apgj 10.38) Aktivt ta oss av de svake i samfunnet (Jes 58,6-12 og Matt 25,35-46) Aktivt ta oss av de som er svake i troen (Rom 14,1 og 15,1-3) Aktivt ta oss av enker og farløse (Jak 1,27 og Sak 7,10) Aktivt utvide Guds kongerike i våre hjem, lokalmiljøer, arbeidsplasser, gjennom forbønn, evangelisering, gode gjerninger og ved å gi av vår tid, talenter, styrke og penger. (Matt 10,1-2) Aktivt be for og salve de syke. (Jak 5,14-16)

LEVE PROFETISK (Apgj 2,17-21) Fullt motta personen, åpenbaringen og kraften fra Den Hellige Ånd (Apgj 1,8) Søke å vandre og tilbe i Helligåndens styrke (Ef 5,18) Fullt og helt oppgi våre egne planer og vår egen agenda til den nåværende direkte Herrens ledelse (5.Mos 1,33) Omfavne den nytestamentlige orden for en lokalmenighet slik vi finner den i Det nye testamentes verdier, prinsipper og praksis (Matt 9,17) Hengi oss til målbevisst bønn og forbønn, slik at menigheten skal være et "bønnens hus for alle nasjoner". (Jes 56,7)

LEVE SOM ET TJENENDE FELLESSKAP (Apgj 2,42-47) Gi næring til et fellesskap av sunt vennskap og omsorgfulle familier, hvor enslige har sin fullverdige plass, som sammen kan leve ut troen i praktisk hverdagsliv (Ef 5,22 til 6,9; Rom 12,15) Være en åpen og vennlig menighet som med glede ønsker nye velkommen og omslutter dem med Guds nåde (Rom 15,1-7) Søke å fungere som et legeme i enhet, bestående av mange ulike medlemmer (1.Kor 12,1-31) Tjene med de nådegaver og talenter som Gud har gitt oss (1.Kor 14,26;1.Kor 12,28;Rom 12,6-8 og Ef 4,11-14) Glede oss over unge og eldre (Mal 4,6), hjelpe menn og kvinner til å fungere i sine gaver, og kultivere etnisk likhet. Forsamlingen er ikke nasjonal, men internasjonal. Vi har ingen etniske barrierer. (Apgj 13,1-12)

Kjennetegn på en profetisk forsamling er når den skaper og opprettholder et forsonet og forsonende fellesskap av troende (2.Kor 5,16-21;Kol.1,21-23 og Ef 2,1-22). I en profetisk lokal forsamling må forsoning være mer enn en teori, og en usynlig åndelig ting. Forsoningen må bli virkelig og synlig gjennom at alle kløfter mellom mennesker, på grunn av rase, økonomi og elitetenkning blir bibelsk utfordrende og det må handling til for å fjerne dem. En profetisk forsamling må være pådriver til å forsone i ekteskapskonflikter, mellom barn og foreldre, mellom ansatte og ledere, der hvor det er disharmoni. Først må forsamlingen selv være en demonstrasjon av denne forsoningen i sin egen forsamling, før forsamlingen senere skal tjene utad i forsoningens tjeneste.

Forsamlingen er profetisk når den gjenkjenner og utpeker den virkelige fienden (Matt 10,28;Luk 12,4-4;Ef 6,12;Rom 8,38-39;1.Kor 15,26 og Åp 20,2) Vi har ikke kamp mot mennesker, men mot den onde og hans regime. Her har Guds menighet gjort mange feil gjennom historiens løp, idet den har angrepet mennesker og stilt seg på herskernes side.

Forsamlingen er profetisk når den fornekter verdens definisjon av makt og utøvende av makt (Matt 20,20-28;Matt 23,1-12;Mark 9,35-37;Luk 9,46-48: Luk 22:24-27;Joh 13,12-17;Fil 2.1-11 og 1.Kor 1,18-31) I forsamlingen er ikke makt et spørsmål om posisjoner eller titler, men der snakkes det om funksjoner og tjenester. Vi må ikke glemme at vi tilhører et kongerike, hvor Jesus er Kongen. Her finnes ulike tjenestegaver og tjenestefunksjoner.

Forsamlingen er profetisk når den arbeider for rettferdighet i samfunnet (Salme 82,1-4;Amos 5,21-24;Luk 3,10-14;Luk 4,18-21;Matt 11,4-6 og Ef 5,11) Vi har et særskilt ansvar for enker og farløse, fattige og undertrykte.

Jeg gjør oppmerksom på at dette er siste post på denne bloggen for denne gang. I morgen reiser min sønn og jeg på ferie, og det blir derfor en pause i "bloggingen" i 15-20 dager. Men da er jeg tilbake, og bloggingen tar til igjen!

Se opp for nasireerne!

Har du hørt om nasireerne? Du finner dem både i Det gamle- og Det nye testamente. Det var mennesker med en ekstrem hengivelse til Gud. Et av kjennetegnene var at de lot håret gro, som et tegn på deres innvielse. Med sitt lange hår sa de til omgivelsene: "Vi er ikke interessert i å se hvor lite vi kan leve av i vår hengivelse til Gud, men hvor langt vi kan gå i hengivelse, overgivelse og radikalitet." Et annet karaktertrekk ved nasireerne var at de ikke drakk vin, eller spiste rosiner eller druer. De avstod med andre ord fra alt som representerer nytelsene. Avholdenheten var deres måte å si, at ingen av denne verdens nytelser, kommer opp mot eller kan sammenlignes med, det å virkelig kjenne Gud. Studerer vi Israels historie nøye, vil vi se at Gud reiste opp slike radikale mennesker når Hans folk var i stor nød, fordi Israels folk hadde gitt seg hen til såvel åndelig som moralsk forfall. Igjen og igjen i Israels folkets historie, ser vi hvordan Gud reiser opp nasireere, og nasireerne var med på å endre det åndelige klimaet. Selv om nasireerløftet i utgangspunktet var et midlertidig løfte, som gjaldt for en spesiell tid, og for en spesiell hensikt, forteller Bibelen oss om mennesker som anså dette som et livslangt kall. Samson , var innviet til å være en nasireer fra før han ble født. Gjennom sitt livsløp befridde han Israel gang på gang fra filisternes hånd. Samuel var en nasireer, med et livslangt kall som dette. På samme måte som Samson, var han innviet til å være en nasireer fra før han ble født. Samuel hadde forøvrig en ganske unik posisjon. I tillegg til å være prest, så var han også en av de siste dommerne i Israel, og den første i lang rekke av profeter. Samuel salvet de to første kongene i Israel - Saul og David - og ved sitt eget eksempel sørget han for at Israels folk holdt sitt hjerte fokusert på Herren. Johannes Døperen, som vi feiret minnedagen for i går, på St. Hans aften, var en mann med livslagt nasieerløfte over sitt liv. Han fremstod som en røst som roper i ødemarken. Den første profeten Israel hadde sett på 400 år. Gjennom sitt liv og sitt budskap vekket Johannes, og gjorde rede en åndelig sløv nasjon, og fikk dem til å vende tilbake til Gud. Døperen Johannes sørget for en åndelig snuoperasjon samtidig som han store skapte forventninger om Messias' snarlige komme.

Nasireerinnvielsen var en mulighet for de som ikke var prester, til å hengi seg radikalt til Gud. Selv om det jødiske presteskapet var begrenset av loven, til menn som kom fra Levi stamme, så var nasireer-løftet noe alle, både menn og kvinner, av alle Israels stammer kunne ta. La oss se på hva dette løftet innebar: "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann eller kvinne gjør et hellig løfte om å være en nasireer og vie seg til Herren, så skal han holde seg fra vin og sterk drikk. Edikk av vin eller annen sterk edikk skal han ikke drikke og heller ikke noen saft som er tillaget av druer. Verken friske eller tørre druer skal han ete. Så lenge hans innvielse varer, skal han ikke ete noe av det som blir tillaget av vintreet, ikke fra kjerne til skall. Så lenge hans innvielsesløfte gjelder, skal det ikke gå rakekniv over hans hode. Inntil hans innvielsestid er til ende, skal han være hellig, han skal la sitt hodehår vokse fritt. Så lenge han er innviet til Herren, skal han ikke komme nær noe lik. Ikke engang om hans far eller mor eller bror eller søster dør, må han føre urenhet over seg for deres skyld. For han bærer på sitt eget hode tegnet på innvielsen til sin Gud. Hele sin innvielsestid er han hellig for Herren.... Dette er loven for den som gjør et nasireerløfte. Dette er det han skal ofre til Herren på grunn av sin innvielse, i tillegg til det han ellers har råd til. Han skal holde seg etter det han har avgitt løfte om, og det som loven om hans innvielse ellers krever." (4.Mos 6,1-8 og v 21)

Nasireerløftet, der det ikke var livslangt, gjaldt vanligvis for 30, 90 eller 100 dager. Vi ser av Apgj 21,20-24 at Paulus inngår et nasireerløfte for en begrenset tidsperiode, på grunn av en spesiell situasjon som oppstår.

I dag reiser Gud opp unge og eldre, kvinner og menn, som på en radikal måte vil hengi seg til Gud, og innvie seg for spesielle perioder hvor den tiden de frigir avsettes til kontinuerlig bønn og eller faste. Dette dreier seg ikke om å følge en jødisk lov eller forskrift, men det handler om å bruke nasireerløftet og nasireerinnvielsen som et konkret eksempel på at man innvier seg for en tid, til å gi seg hen til bønn for nasjonen, for folket eller for spesielle behov.

Salme 11,3 har kommet så sterkt for meg de siste dagene: "Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige." Denne sommeren ser ut til å bli skjebnesvanger for to av våre gamle kirkesamfunn: Metodistkirken og Det Norske Baptistsamfunn. Og i dag, har en biskop i Den Norske Kirke, blitt kjørt rundt i Oslos gater for å være frontfigur i årets homoparade. Mens dette skrives pågår Metodistkirkens årskonferanse i Sarpsborg. I avisen Dagen i dag kan vi lese at "et overveldende flertall i Metodistkirkens hovestyre tror at det er mulig å leve med to ulike syn blant medlemmene på homofil praksis." På den ene side mener biskop Øystein Olsen at Metodistkirkens "offisielle syn står fast", og i kirkeordningen for dette kirkesamfunnet står det klart og tydelig at "Metodistkirken godtar ikke homoseksuell praksis, og betrakter denne praksis som uforening med kristen lære." Men samtidig skal man altså kunne leve med at det blant medlemmene finnes to syn. Om kort tid starter Landsmøtet og Sommerfesten til Det Norske Baptistsamfunn på Raufoss. Der skal det avgjøres om Oslo 3. Baptistmenighet skal ekskluderes eller ikke. Oslo 3. står for et meget liberalt syn på homofili, og har sågar lesbiske i sitt lederskap. Hva som blir utfallet på eksklusjonssaken er fortsatt helt åpent. Det er ingen tvil om at grunnvollene vi har bygget på, er i ferd med å brytes ned. Grensesteinene som Gud har satt der, flyttes, og det som Guds ord klart og tydelig sier er synd og avskyelig i Guds øyne, blir av enkelte sett på som helt legitimt og rett, begrunnet blant annet i at Gud er kjærlighet. Dette er intet mindre enn en hån mot Gud, og lysestaken kan være i ferd med å bli tatt fra oss. Derfor trengs det radikale mennesker, som er villige til å reise en bibelsk standard, og stå for den koste hva det koste vil. Også i dag trenger vi mennesker som kan innvie seg, avsette tid, og be og faste for denne nasjonen som er i ferd med å rase utfor stupet. Tenk at et kirkesamfunn som Metodistene, bygget på hellighetsforkynnelsen til Wesley, skulle falle så dypt at de i det hele tatt vurderer å likestille to syn på homofili. Det eksisterer bare et bibelsk syn på dette. I følge Guds ord er det synd, og det er en synd som fører til døden.

Jeg sier bare: Gud se i nåde til oss, arme syndige mennesker.

Til minne om baptisten Johannes!

St. Hans aften er minnedagen for Johannes Døperens fødsel. Han som kan kalles "Forløperen". Han ble født seks måneder før Kristi fødsel i Aim Karim i Judea, sønn av den jødiske presten Sakarja og hans hustru Elisabeth. En dag viste erkeengelen Gabriel seg for Sakarja i tempelet og forkynte at han og Elisabeth skulle få en sønn og at de skulle kalle ham Johannes. Sakarja tvilte, og engelen slo ham med stumhet. Da Maria hadde fått budskapet om at hun skulle føde Jesus, dro hun straks til sin kusine Elisabeth i Ain-Karim i Judea, og barnet i Elisabeths liv "hoppet av fryd" da han hørte Marias hilsen. Og Elisabeth fødte sønnen trass i sin høye alder, og etter åtte dager skulle han omskjæres. De ville gi ham navnet Sakarja etter faren, men Elisabeth sa han skulle hete Johannes. Alle undret seg over dette, for det var ingen i familien med det navnet. De spurte den stumme Sakarja, og han skrev på en tavle: Johannes. Dermed fikk han talens bruk tilbake og brøt ut i lovprisning av Gud. (Luk 1,5-25).

Deretter hører vi ikke mer om Johannes før han ca år 27 bega seg ut i ørkenen. Han opptrådte som omvandrende botspredikant i de øde fjelltraktene i det østlige Judea, mellom det sentrale fjellmassivet hvor Jerusalem ligger, og Jordandalen med Dødehavet. Han levde som en gammeltestamentlig profet, kledt i en kappe av kamelhår med et lærbelte om livet, spiste gresshopper og vill honning og forkynte over alt lidenskapelig Messias', Forløserens komme: "Vend om, for himlenes rike er nær" (Matt 3,2). Gud valgte Johannes til å forberede Herrens komme, og han var mer enn en profet, for i tillegg til å preke bot og omvendelse pekte han på Kristus som var til stede midt blant menneskene. Han døpte de botferdige i Jordan som tegn på at de hadde fått sine synder tilgitt, noe som har gitt ham navnet Johannes Døperen. Han fikk mange tilhengere, blant dem de hellige Andreas og Peter, som senere ble Kristi apostler.
Jesus lot seg også døpe av Johannes, som sa: "Se, der er Guds lam som bærer verdens synd" (Joh 1,29). Ydmykt erklærte Johannes at han ikke en gang var verdig til å knytte opp Jesu sandalrem (Luk 3,16). Men Jesus sa om ham: "Blant alle dem som er født av en kvinne, finnes det ingen større enn Johannes" (Luk 7,28).

Johannes' fest er feiret fra 300-tallet. På 400-tallet ble dagen fastsatt til 24. juni. Datoen er beregnet ut fra evangeliene til seks måneder før Kristi fødsel (25. desember = octavo kalendas Januarii, mens 24. juni = octavo kalendas Julii). St. Augustin og andre teologer så noe symbolsk i at Jesus er født på den tid av året da dagene begynner å bli lengre, og Johannes Døperen ved midtsommer, hvor dagene begynner å bli kortere: "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3,30).

Forløpertjenesten trengs også idag. Lik Johannes trenger vi å forkynne Kristus og peke på Hans andre komme til jord, og vi trenger den samme radikalitet både i vår kompromissløse avsløring av synd, og Døperens stadige henvisning til Jesus som Guds Lam, som bærer verdens synd.

Verdens eldste kirkebygg?

Utgjør dette mosaikkgulvet med fiskemotiv deler av verdens første kirkebygning? Nylig ble det gjort et sensasjonelt arkeologisk funn, i et fengsel i Megiddo i Israel. Det var fanger i dette fengselet som skulle utvide plassen for fengselet, som gravde fram det som skulle vise seg å være et kirkebygg fra 200-tallet. De kristne som bygget kirken har etterlatt seg et solid bevismateriale. De har nemlig skrevet i mosaikkgulvet. Der står det at Gaianos, som var offiser i den romerske hær, har gitt penger fra sin egen lomme for å bygge mosaikken. Med litt mindre bokstaver står det også skrevet hvem som er kunstneren. Det interessante med dette funnet er at det ikke finnes noe kors i rommet som utgjør kirkebygget. Fisken er et veldig tidlig kristent symbol. På gresk danner nemlig forforstavene i "Jesus Kristus, Guds Sønn, frelser", ordet fisk. Fisken var et symbol som man finner igjen i katakomber fra rundt år 200 e.Kr. Kors finner man i kirker like etter at keiser Konstantin ble en kristen. I kirkebygget i Megiddo, som altså ligger i nærheten av Harmageddon sletten, finnes det også en innskrift hvor det står "Gud Jesus Kristus." De fleste andre kirkebygg som er funnet i Israel har såkalt basilika-struktur med kors og alter, og de er alle vendt mot Jerusalem. Kirkebygget som nå er gravd frem i Megiddo har ingen retning på selve kirkebygget, den inneholder bare et rom med et bord i midten. Dette siste er veldig interessant, fordi det er et bevis på hvor sentralt feiringen av eukaristin, eller nattverden var for de første kristne. Det viser også skrifter fra tiden samtidig med og umiddelbart etter apostlene. Bordet er donert av "den gudelskende Akeptos", lyder en innskripsjon på selve bordet. Etter hvert som arkeologene graver videre, vil det ikke overraske meg om man gjør funn av kirkebygg som er enda eldre enn dette. Dette er interessant på mange måter, også i den pågående debatt om husmenigheter og menighetsordninger.

Syv karaktertrekk ved profetiske mennesker

Jeg fortsetter med å beskrive de karaktertrekkene som vil finnes hos den profetiske tjenesten Gud vil reise opp i endens tid. Jesus sa til Nataniel, da denne ble forundret over å se hvordan kunnskapsord ved Ånden virker, ved at Jesus kunne fortelle Nataniel at Han hadde sett ham under fikentreet, allerede før Jesus kom til stedet: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: DERE SKAL SE HIMMELEN ÅPNET og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen." (Joh 1,52) Patriarken Jakob (se bildet) hadde en profetisk drøm, og så en stige reist på jorden, og toppen nådde til himmelen, og Guds engler steg opp og steg ned på den. (Se 1.Mos 28,11-17) Vi må oppdage den usynlige verdens virkelighet! Lik profetdisipelen trenger i å få åpnet våre åndelige øyne så vi ser, for Gud ønsker at vi skal leve under en åpen himmel hvor vi er mottagelige for Åndens ulike måter å åpenbare seg på, gjennom Åndens gaver. Profetier, syner og drømmer er en del av dette. Apostelen Paulus sier: "Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." (2.Kor 4,18) Den Hellige Ånds manifestasjoner hører med til et nytestamentlig menighetsliv, og når du leser ditt Nye testamente vil du se hvor mange overnaturlige hendelser som finnes beskrevet der. Englebesøk var ikke unormalt, og det er veldig interessant å legge merke til at hver gang Gud holder på å gjøre noe nytt, blir det økt aktivitet blant Guds engler. Jeg skal nå gi deg syv tegn som kjennetegner et profetisk folk. Utgangspunktet for dette er ordene fra Rom 13,11-14: "Og dette må dere gjøre, da dere kjenner tiden, for nå er det på tide å våkne opp fra søvnen. For vår frelse er nærmere nå enn da vi kom til troen. Natten er snart forbi, og dagen er nær. La oss derfor legge av mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen. La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drukkenskap, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. Men ikle dere Herren Jesus Kristus, og ikke plei kjødet slik at lystene vekkes."

1. Mennesker med en profetisk tjeneste er åndelig våkne! Lik Issakars sønner kjenner de tiden de lever i. De kan tyde tidens tegn. Dette er vektere på muren, som kan skjelne ånder, og som blåser i shofaren for å vekke Guds forsamling. Legg merke til ordlyden som apostelen Paulus velger her: "for nå er det på tide å våkne!" I den reviderte oversettelsen av 2005 står det: "Timen er kommet da dere må våkne opp.." Dette er et profetisk rop fra himmelens trone til Guds forsamling idag. Vi må bryte oss ut av passivitetens grep ved Den Hellige Ånds hjelp, og vi må bli åndelig våkne for den meget alvorlige tiden som vi lever i. Mennesker med en profetisk tjeneste har et gudgitt kall til å vekke menigheten fra dens søvn. Det er ikke nødvendigvis en takknemlig oppgave! Hvis vi er åndelig våkne, så er også våre åndelige sanser på vakt og fungerer. Gud holder på å ryste alt som rystes kan idag, og det skjer også med menigheten. Dommen begynner med Guds hus.

2. Mennesker med en profetisk tjeneste kaster av seg alt mørke. "La oss derfor legge av mørkets gjerninger," skriver apostelen. Han er inne på den samme teamatikken i det brevet han skriver til forsamlingen i Efesos: "For dere var en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn - for Åndens frukt består i all god godhet, rettferdighet og sannhet -, idet dere prøver hva som er til behag for Herren. Og ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller!" (Ef 5,8-11) Hvis du ønsker å ha en profetisk tjeneste, så betyr det at du går mot strømmen. Det betyr at du lever et hellig liv. Når Gud senker sitt nærvær ned over mennesker, så blir dette det fremtredende karaktertrekk som skiller dem ut fra alle andre. I 2.Mos 33,16 kan vi lese følgende: "Hvordan skal det da bli kjent at jeg har funnet nåde for Dine øyne, jeg og Ditt folk, hvis Du ikke går med oss? Slik skal vi bli atskilt, jeg og Ditt folk, fra alle andre folk som finnes på jorden." Han gjør oss annerledes, fordi Han selv er annerledes. Uttrykket "legger av seg" uttrykker noe aktivt. Andre oversettelser bruker uttrykket "kaster av seg", og det forsterker jo nettopp dette at det er snakk om en aktiv handling fra vår side.

3. Mennesker med en profetisk tjeneste er en Lysets Arme. Vi er innrullert i en ordentlig hær, vi er ikke leke-soldater. Og fordi vi er i en hær, så trenger vi også å ta på oss "lysets våpen" (Rom 13,12) og vandre i lyset. Vi avslører mørket ved selv å vandre i lyset. Hva er dette lyset? Det er sannheten. Sannhet er ikke bare rett lære, selv om det er svært avgjørende at vi er krystallklare når det gjelder hva Bibelen faktisk lærer, men det er også sannhet som har forvandlet våre egne liv fra innerst til ytterst. Vi kan ikke lære andre noe vi selv ikke lever i!

4. Mennesker med en profetisk tjeneste lever gjennomsiktige og ærlige liv. "La oss vandre sømmelig, som om dagen." Ærlighet varer lengst, heter ordtaket. Det beste vitnesbyrd for andre er når de ser hvordan vi lever, og da trenger vi å være åpne og våge å vise andre vår svakhet. Hvis vi sier en ting, men handler annerledes, ruinerer vi vårt vitnesbyrd. Vi er alle i en prosess, og det er viktig at vi erkjenner det. Det skaper nemlig respekt hos andre. Det bygger bro mellom forsamling og verden, den broen heter ærlighet og gjennomskinnelighet. Mennesker med en profetisk tjeneste er ikke mennesker som kaster seg på siste trend i kristenheten, men de lever med i det Gud viser dem, og er trofaste mot det. Jo mer åpen, ærlig og gjennomsiktig jeg er, jo mer liv bringer jeg videre til andre, og jo mer influerer jeg andre menneskers liv. Gjennomskinnelighet bringer håp til andre mennesker. Når jeg tilllater andre å se mine kamper, min sønderbrutthet, og se meg i de prosessene jeg går igjennom, så kan de forholde seg bedre til sine egne kamper og prosesser. Når de ser at jeg fortsetter å gå videre, til tross for at jeg kan bli utslått, men ikke nedslått, så gir det også dem håp i deres vandring.

5. Mennesker med en profetisk tjeneste rømmer fra kjødelighet. Her taler vel ordene fra Romerbrevet for seg selv. Det finnes ting man ganske enkelt holder seg borte fra. I utgangspunktet burde det være opplagt, men dessverre - i vår tid, er det slett ikke det. Drikking i kristne miljøer er lagt mer utbredt enn det man tror det er. Utukt og skamløshet, hører heller ikke med i et hellig liv, og heller ikke strid og misunnelse. Det siste punktet må nok noen og enhver av oss gå i oss selv, og bekjenne synd og bli satt fri.

6. Mennesker med en profetisk tjeneste ikler seg Jesus Kristus. Han er vårt budskap, Han er vårt liv. Vi skal med ordene våre peke på Ham, men også med våre liv. Mennesker med en profetisk tjeneste tar seg god tid i ørkenen, de søker bevisst stillheten, for å tilbringe tid med Jesus. De kommer fra ørkenen eller ødemarken med sitt budskap. I samværet med Jesus, som har fått formet dem og dannet dem, har de med seg et radikalt budskap som forvandler, provoserer og skaper liv. Mennesker i deres omkrets kjenner at de har vært sammen med Gud, på den atmosfæren disse menneskene bringer med seg. Ordene de gir, er ikke formet ved skrivebordet, men i ørkenens hete. Det er ord som først har forandret dem, og som flyter ut av deres liv. De øser sitt liv inn i andre mennesker. Og det livet de øser inn i andre, er deres eget Kristus-liv. Det er den overfloden de har fått i samværet med Jesus!

7. Mennesker med en profetisk tjeneste prioriterer rett. "og ikke plei kjødet slik at lystene vekkes". Hva handler dette konkret om? Dette handler om den tiden da intet menneske ser deg. Når du er på reise, når du er alene. Da gjelder det mer enn noensinne at du holder samme standard som når du er sammen med andre mennesker. Selv om ikke andre ser deg, kjenner Gud ditt skjulte liv! Du kan ikke gjemme deg unna for Hans øyne.

-----------

En orientering: Jeg kommer til å skrive daglig på denne bloggen frem til lørdag denne uken, muligens også søndag. Fra da av blir det et opphold på ca 15-20 dager. Dette skyldes at jeg er på en reise i Europa sammen med min sønn. Vi skal blant annet besøke noen kommuniteter, bønnesentre, vi skal muligens til Auchwitz og ellers se oss rundt. En Interrail billett gjør dette mulig. Takk for all forbønn!

En drøm til advarsel

I morgentimene i dag hadde jeg en underlig drøm. Jeg deler den med bloggens lesere fordi jeg tror innholdet av den, gjelder flere enn meg selv. Mange steder i Bibelen ser vi at Gud taler gjennom drømmer, og i forbindelse med pinsefestens dag siterer apostelen Peter Joelprofetien som sier: "Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer..." (Apgj 2,17) Innholdet av denne drømmen ryster meg fremdeles, når jeg skriver disse linjene. Her er drømmen, og det jeg tror er tydningen på den. Jeg understreker at dette er en foreløpig tydning.

"I drømmen så jeg et svært stort og høyt hus. Huset hadde store vinduer som vendte ut mot havet. Jeg gikk inn i huset, hvor det mange mennesker befant seg, i ulike etasjer. Alt virket fredelig, men hektisk. Så begynte det å mørkne utendørs, og mørket gjorde også at det ble svakere belysning innendørs. Plutselig var det som om havet kom i kok, og bølger begynte å samle seg og slå inn mot land. Bølgene ble større og større, og slo mot huset, etterhvert vokste de så de slo inn mot toppen av huset. Vi som var innendørs så bølgene komme, og de dekket hele vinduet der hvor vi sto. Det var som om vi ble overskyllet av vannet, men det nådde oss ikke. Vi kunne bare se det gjennom vinduene, men vannet gjorde at det ble nesten mørkt i rommet. Så ble det stille. Vannet trakk seg tilbake, for så å slå kraftig tilbake med nye bølger. Dette skjedde med jevne mellomrom. Det var perioder med stillhet, men så braket det løs igjen, med svære bølger som slo inn mot huset. Når vi gikk bort til vinduet i de stille periodene, så vi hvordan havet la seg, ble stille, for så å trekke seg tilbake og slå inn mot huset igjen med voldsom kraft. Men bølgene kunne ikke rokke ved huset. Det sto stille. Det var bare bølgene som slo mot det med en voldsom kraft. Jeg tør ikke å tenke på de som befant seg utenfor dette huset, de måtte bli skyllet vekk av bølgenes intense kraft. Men vi som oppholdt oss innendørs, merket kraften og intensiteten i bølgene, men de skadet oss ikke."

Ved frokostbordet ble jeg sittende å tenke på denne drømmen, og ordene fra Jes 43,2 kom til meg: "Går du gjennom vannene, skal Jeg være med deg, og gjennom elvene, skal de ikke skylle over deg. Går du gjennom ilden, skal den ikke svi deg, og flammene skal ikke brenne deg." Dette er et løfte som spesielt gjelder Israel, men fordi vi også er Abrahams barn, og vi har fått løftene oppfylt i Kristus, gjelder det også oss. Da jeg så satte meg for å skrive dette ned, og finne frem bilder som kunne illustrere dette med, var det første bildet jeg fant på Internett det bildet av bølger som står øverst her. Jeg skalv når jeg så det, for det er nøyaktig samme bølger jeg så i drømmen.

Apostelen Paulus sier til sin unge medarbeider Timoteus, at han skal vite dette: "at i de siste dager skal det komme harde tider." (2.Tim 3,1) Jeg tror at Herren varsler enkelte av oss, at vi nå går inn i en periode, med spesielt vanskelige tider, og at disse bølgene av demoniske angrep kommer med ulike intervaller og med ulik intensitet. Disse demoniske angrepene vil være ting som reiser seg mot oss, for å knuse oss. De har en voldsom intensitet i seg, og den ondes hensikt er å knuse oss. Han er rasende. Rasende på de menneskene som befinner seg i dette huset. Huset må være bygget sterkt, det må stå på fjell, siden det ikke rokkes. Det er bygget slik Jesus bad oss om å bygge. Siden det var så mange vinduer, tenker jeg at de menneskene som befant seg inne i dette huset, er mennesker med en profetisk tjeneste. De er vaktmenn som ser ut, og holder øye med fiendtlig aktivitet. Og de varsler andre om faren. Derfor er djevelens angrep mot dem målrettet, og med stor intensitet. I en sådan stund er det jeg griper fatt i løftet fra Jesaja 43. Selv om vi går tøffere tider imøte, og selv om angrepene kommer med jevne og ujevne intervaller, la oss holde ut og være tro mot Guds ord, i en tid hvor djevelen vil rive ned og ødelegge alt som representerer den hellige Gud.

Rakettregn mot Sderot

Byen Sderot i Israel har vært utsatt for et rakettregn fra Gazastripen de siste månedene. Mer enn 1000 raketter er blitt avfyrt, og seks av innbyggerne har mistet livet i disse angrepene. Det er et under at ikke flere er blitt drept. I går protesterte Sderot's innbyggere mot disse terrorangrepene som er utført av palestinske grupper. Gaza-stripen ligger bare tre-fire kiliometer unna. Israels forsvarsminister Amir Peretz, var borgermester i Sderot før han trådte inn i sin nye stilling. Byens innbyggere krever nå at noe gjøres for å sette en stopper for de palestinske terrorangrepene, og planlegger blant annet en marsj inn til Knesset. Det er interessant at få norske politikere snakker om situasjonen for Sderot's innbyggere. Enkelte inviterer sågar Hamas representanter, og en tidligere statsminister kjører repriser på sine anklager mot Israel i enhver anledning, men vi hører lite eller intet fra denne kanten om den forferdelige situasjonen Sderot's 20.000 innbyggere befinner seg i daglig. Det er all god grunn til å føre Sderot's innbyggere på bønnelista di.

Karaktertrekk ved den profetiske tjenesten

Jeg både ber om og tror, at Gud skal reise opp, et profetisk folk i Norge: radikale, hengitte, overgitte mennesker som ærer Gud, både med sine liv og med sine ord. Som er kompromissløse etterfølgere av Jesus, tilbedere i ånd og sannhet. Som lever i Den Hellige Ånds åpenbaring, som opplever syner og drømmer, og som taler tydelige og klare profetiske ord til forsamlingen og nasjonen. Dette er hva jeg tror karakteriserer et slikt profetisk folk:

1.Det er mennesker av ekte tro. "Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til det sted han skulle få til arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme. Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte. For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper." (Hebr 11,8-10) Gud gir oss sine hint, Han viser oss hvilken retning vi skal gå, Han vil veilede oss, men det er fremdeles slik og kommer til å bli slik, at vi må vandre i tro, et steg ad gangen. Avhengighet av Gud, er en god definisjon på tro. I prosessen av å bli troens menn og kvinner, må vi lære oss hva avhengighet av Gud virkelig innebærer. Da hender det av og til, at Herren tar fra deg det som har vært din trygghet, det du har lent deg til, slik at du ikke lenger har noe å støtte deg til, men må begynne å stole på Gud. Vår familie må på en helt annen måte enn før, tro Gud for mat på bordet, etter at jeg bare har 60 prosent av den lønnen jeg hadde, mens jeg var pastor. Men Gud er trofast. David kan vitne om dette: "Jeg har vært ung og blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød." (Salme 37,25) Det står til og med i Guds ord at Herren "vil utfri deres sjel fra døden og holde dem i live under hungersnød." (Salme 33,19) Som barn av den tre ganger hellige Gud er vi kalt til, uten unntak: "Den rettferdige skal LEVE VED TRO!" (Rom 1,17. Den reviderte oversettelsen av 2005) Livingstone sa en gang: "En mann er udødelig til hans gjerning er gjort." Uansett hva som skjer, er det ikke over, før Gud sier det er over.

2. Det er pionerer som inntar nytt land. Profetiske mennesker er de som går foran og åpner veien for andre. De er kalt pionerer, forløpere. De betaler prisen, ofte som forbedere, de pløyer opp hard mark slik at andre kan følge i deres fotspor som såmenn, plantere, vannere og innhøstere. "Veibryteren går foran dem. De bryter igjennom og drar frem gjennom porten og går ut av den. Deres konge drar foran dem, og Herren er i spissen for dem." (Mika 2,13) . Pionerer elsker å bryte nytt land. De er dårlige bosettere. Åndelig kjedsomhet setter inn hvis de blir for lenge på samme sted. Disse profetiske pionerene betaler prisen som grøftegravere. Vit dette: om du ønsker å bli brukt i en profetisk tjeneste, vil du ganske snart finne deg selv med en plog i dine hender. Se deg da ikke tilbake!! "Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike." (Luk 9,62) Følgende karaktertrekk finner du hos en pioner: 1. Han går alltid foran. 2.Han går dit ingen andre vil gå. 3. Han tror alltid på seier. 4. Han fortsetter selv om det koster slit. 5. Han bryter igjennom alle odds. Bitterhet og skuffelse fester seg ikke på ham. 6. Han søker alltid etter nye utfordringer. En har sagt det slik: "Tro blir ikke hjemme."

3. De er budbringere med et tydelig ord. Profetiske mennesker bærer med seg ord som er født i lønnkammeret, det er levende ord som ikke er tilpasset verden for å tekkes den, deres budskap er som et tveegget sverd, som trenger igjennom. Den kjente bibellæreren T. Austin Sparks sa en gang: "Den profetiske tjenesten under Den Hellige Ånd er en tjeneste av voksende åpenbaring. En profet var en mann som gikk tilbake til Gud igjen og igjen, og kom ikke tilbake før Gud hadde vist ham neste steg." Profetene har et budskap å bringe. Profetinnen Anna Fanuels datter hadde et enkelt, men veldig klart budskap: "og hun talte om ham (Jesus) til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem." (Luk 2,38) Det er av avgjørende betydning i dag at budskapet er klart og tydelig, i en forvirringens tid som vår. "Og dersom en basun gir utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg klar til kamp." (1.Kor 14,8) I dag er ikke kirkens budskap klart. Mange kristne taler ikke som Guds ord, men sender ut forvirrende budskap om hva som er Guds vilje. Det ser vi veldig tydelig i homofilisaken. De sanne profetene er budbærere som taler om, og lever ut budskapet om korset, ja Jesu Kristi kors er selve deres hellige pasjon. Det finnes ikke noe dypere budskap enn det enkle og sentrale budskapet om korset.

4. De er medlemmer av et tjenende fellesskap. Den gammeltestamentlige profetskikkelsen var et menneske som vandret alene. Den nytestamentlige profeten, søker ensomheten og stillheten og lever med Gud der, men disse radikale krigerne vandrer likevel ikke alene hele tiden. De er ikke isolerte individer, selv om de kan være det i perioder av uker og måneder, dette er mennesker som er knyttet sammen i en relasjon til andre, som en del av Kristi legeme. De er knyttet sammen til et fellesskap som kalles Menigheten eller Kirken, de er medlemmer av et tjenende fellesskap. Jeg har funnet noe veldig interessant i Efeserbrevets skildring av den åndelige rustningen. Den dekker alle områder av ditt liv, bortsett fra et viktig område. Sidene dine. Det er fordi du skal ha en bror og en søster ved din side, som passer på så ikke fienden angriper der. Der er du nemlig sårbar, men dine medvandrere i forsamlingen kan dekke deg! Når du marsjerer i Herrens arme, er noen foran deg, noen ved din side. Sammen bruker dere troens skjold og Åndens sverd.

(fortsettes)

En hån mot den hellige Gud

Lørdag gjennomførte sogneprest Knut Kittelsaa en forbønnshandling for et lesbisk par i Bakke kirke, en handling som er i strid med Bibelen og en hån mot den hellige Gud.

Dette skjer omtrent samtidig som den episkopale kirken i USA velger en kvinnelig biskop som overhode for dette kirkesamfunnet, som teller 2,3 millioner medlemmer. Den episkopale kirken er en del av det anglikanske kirkefellesskapet. Den nyvalgte lederen for den episkopale kirken, Katharine Jefferts Schori kom i går, mandag, med en uttalelse til CNN hvor hun sier at "homofili er ikke synd og homofile er skapt av Gud for å elske andre av samme kjønn."

Profeten Jeremia bar fram dette budskapet til Israel i sin tid, og det er som om det skulle være talt rett inn i vår tid: "Dere stjeler, slår i hjel, driver hor, sverger falskt og brenner røkelse for Ba'al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! - og så vil dere fremdeles gjøre alle disse avskyelige ting! Er da dette hus som er kalt ved mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, også jeg har sett det, sier Herren." (Jer 7,9-11) Og hos profeten Jesaja leser vi disse ordene: "Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert." Gud, se i nåde til oss! Forbarm deg!

Guds kraft gjennom PROKLAMASJON

En av de som virkelig forstod Guds kraft som forløses gjennom proklamasjon av Guds ord, var den engelske bibellæreren Derek Prince. Prince proklamerte Guds ord hver eneste dag, over ulike områder av sitt liv og sin tjeneste. Blant annet hadde han det som fast praksis, at før han gikk opp på talerstolen, så sa han og hans kone, Ruth, frem et spesielt ord fra Jesaja 55,10-11. Dette ordet er gjengitt nederst av denne artikkelen. Derek Prince, som var født i India, og var bosatt i Jerusalem de siste 20 årene av sitt liv, døde 24. september 2003. Hans livsmotto var: "Gud er trofast." En liten bok, som heter "Guds kraft gjennom proklamasjon" er utgitt på norsk. Den kan kjøpes via vårt bønnearbeid, eller via http://www.no.derekprince.com. Vi har fortsatt en del eksemplarer på lager. Ønsker du å kjøpe den fra oss kan du skrive til: bolahans@online.no så sender vi den så fort som mulig. I denne boken skriver Derek Prince blant annet: "Ordet proklamere kommer av et latinsk ord som betyr å rope ut. Det er et kraftig ord. I Det nytestamentlige språket finnes et annet ord som er beslektet med ordet proklamere, det er bekjenne. Bekjennelse betyr å si det samme som.... Proklamasjon er bekjennelse gjort aggessiv. Det er et ord som betegner åndelig krigføring. Det er å slippe Guds Ords autoritet inn i en situasjon - inn i ditt eget liv, inn i menigheten din, inn i en politisk situasjon eller hva det nå måtte være.... Det finnes ingen mer effektiv måte å utløse Guds kraft på enn gjennom proklamasjon....Det første vi trenger å innse, er kraften i Guds ord. Det er en overnaturlig bok... La meg gi deg noen få skriftsteder som åpenbarer kraften i Guds ord: "Himlene ble dannet ved Herrens ord, og hele deres hær ved et pust fra Hans munn." (Salme 33,6. Oversettelsen Bibelen - Guds Ord) Det hebraiske ordet for "pust" er ruach som er det vanlige ordet for "ånd". Så hele skapelsen fant sted ved to midler: Ordet fra Gud og Ånden fra Gud. Alt som eksisterer, har eksistert og kommer til å eksistere skylder sitt opphav til et samspill av disse kreftene. Ordet må virke sammen med Ånden. Jeg tror det er grunnen til at salmisten skrev "pust" og ikke "ånd"... Den grunnleggende sannhet er at du kan ikke snakke uten å puste. Dette er også et bilde på hvordan Gud snakker. Hver gang han ytrer et ord, er det båret frem av Hans pust: Hans Ånd. Guds Ord og Guds Ånd frembrakte universet og de opprettholder det også. Det er et veldig kraftfullt skriftsted i 2.Pet 3,4 som forteller oss om tre ting: Ordet skaper, Ordet opprettholder og Ordet opphever. "At himlene fra gammel tid ble til ved Guds ord. Og ved det samme Guds ord stod jorden fram fra vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, ved at den ble oversvømmet av vann. Men de himler og dne jord som er nå, blir ved det samme Guds ord spart til ilden ved tiden for de ugudelige mennesker dom og fortapelse." Så ved Guds ord ble himmel og jord skapt, ved Guds ord holdes de oppe, og ved Guds ord, når Guds time kommer, vil himlene forgå. Så Guds ord skaper, opprettholder og opphever."

Videre skriver Prince: "Med proklamere mener jeg å slippe det til i en situasjon. Det krever tillit og dristighet. Det er ikke for den fryktsomme: du må gjøre deg opp en mening om du tror på det. Det er Guds ord, og hvis du uttaler det med et troende hjerte gjennom troende lepper, er det like effektivt som om Gud sier det når Hans Ånd sier det gjennom deg."

Og dette bør du merke deg: "Før vi kan bli effektive i vår proklamasjon, må vi lære oss å frykte Guds ord. Vi må lære oss å skjelve for Guds ord: "Så sier Herren: Himmelen er Min trone, og jorden er en skammel for Mine føtter. Hvor er det huset dere kunne bygge for Meg? Hvor finnes det stedet der Jeg kunne hvile? For alt dette har Min hånd gjort, slik er det det alt dette ble til, sier Herren. Men denne er det Jeg vil se til: Den som er ydmyket og knust i ånden, og som skjelver for Mitt ord." (Jes 66,1-2) Gud sier at vi ikke kan bygge noe som vil imponere Ham, fordi Han allerede har skapt hele universet. Men Han sier det er en ting som tiltrekker seg Hans godvilje: "Denne er det jeg vil se til." En annen oversettelse sier "respektere". Hvem vil Gud respektere og regne med? "Den som er ydmyket og knust i ånden og som skjelver for Mitt ord."

Derek Prince Ministries Norge som utgir denne boken, en bok som forøvrig inneholder en mengde skrifsteder som er egnet til proklamasjon, har også utgitt noen veldig flotte proklamasjonskort, som dekker ulike emner (blant annet Israel). De anbefales på det aller varmeste. Her er proklamasjonsordet Derek Prince benyttet foran hvert eneste møte hvor han skulle undervise i Guds ord:

For som regnet kommer ned og snøen kommer fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å spire og skyte knopp, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som spiser, slik skal Mitt ord være, det som går ut fra Min munn. Det vender ikke tomt tilbake til Meg, men utfører det Jeg har velbehag i, og det skal lykkes i det Jeg sendte det til. (Jes 55,10-11)

Englene kjemper sammen med oss

"Er de (englene) ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" (Hebr 1,14)

De siste dagenes strid for, ikke bare å holde stillingen, men rykke fram og kreve tilbake det som rettmessig er vårt på grunn av Jesu død og seier på korset, har på nytt gjort meg oppmerksom på at vi ikke har kamp mot mennekser, men mot "maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12) Midt oppe i dette er det viktig å vite at man står på den seirendes side, at Han har utrustet oss for kamp, og at Han sender sine engler med - sine mektige stridsengler. Vi er ikke alene! Dessuten forteller 1.Joh 4.4 oss følgende: "For han som er i dere, er større enn han som er i verden."

Mange kristne er fornøyd med at Bibelen inneholder mange løfter, men vi er også kalt til å ta disse løftene i eie og vandre i dem! Guds ord har vi fått for å bruke! Akkurat nå har vi hengt opp et spesielt bibelsted på kjøkkenet, som er det Guds løfte vi har grepet tak i, og som vi proklamerer høyt her i huset som en del av den åndelige striden vi er involvert i. I Jes 42,13 finnes det et fantastisk løfte som omhandler vår kamp mot maktene, myndighetene, verdens herskere og ondskapens åndehær å gjøre: "Herren skal gå ut som en mektig mann. Han vekker Sin nidkjærhet som en stridsmann. Han skal rope, ja rope høyt. Han viser Sin makt over Sine fiender." (Oversettelsen Bibelen Guds Ord)

Ellers lever vi her i huset i deler av Salme 18 for tiden, spesielt versene 29-35: "Ja, du lar min lampe skinne! Herren min Gud lyser opp mitt mørke. For ved deg stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer. Gud - hans vei er fullkommen. Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham. For hvem er Gud foruten Herren? Og hvem er en klippe, uten vår Gud? Den Gud som omspenner meg med styrke og gjør min ferd ulastelig, han gir meg føtter som hindene og setter meg på mine høyder, han lærer opp mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen."

Salme 18 viser oss at det er to åndelige utviklingstrinn når det gjelder åndelig krigføring. Forståelsen av dette er viktige nøkler for å kunne være en overvinner. For det første må vi tillate at Gud renser oss for våre synder. Det står her i Salmen at Gud er den som "gjør min ferd ulastelig". Det må til en større grad av renhet i våre liv. Alt det som ikke er Gud velbehagelig må vekk! Vi må ta et oppgjør med vår lettvinte omgang med synd, vi må bekjenne vår feighet når vi tar større menneskelige hensyn enn vi har ærefrykt for den tre ganger hellige Gud. Og for det andre så må vi kjempe i Herrens styrke - ikke vår egen. Vi må ikke løpe foran Gud, men akkurat som en hind (et hjortedyr) plasserer sin bakre fot nøyaktig i avtrykkene til sin fremre fot, så må vi lære oss til å sette våre føtter i sporene til Herren som har gått foran oss! Spesielt gjelder dette når Han setter oss på "sine høyder", med andre ord når vi trer inn på et høyere åndelig nivå i vår kamp.

Et av de viktigste våpen vi har fått er vår åndelige autoritet. Det er en forskjell mellom bønn og utøvelse av åndelig autoritet. Jeg tror fullt og fast på dette å utøse sitt hjerte i bønn til Gud, og å be Herren ta seg av djevelen. Å be om guddommelig hjelp i farens stund er både etter Skriften og også effektivt. Men det finnes også avgjort tider, når Herren krever av oss at vi utøver Kristi autoritet. I slike tilfeller, kan Den Hellige Ånd befale oss å forandre angrepsmetode: fra bønn i Jesu navn, til å konfrontere de demoniske maktene som kommer imot oss.

Men istedenfor å fungere i Kristi autoritet, så feiler vi i vår bedømmelse av den situasjonen vi står midt oppe i, og konfronterer dermed ikke fienden. Det er denne passive stillingen som hindrer oss oftest fra å være effektive i åndelig krigføring. Jeg tror at dette er den primære årsaken for den slitenhet mange opplever i Kristi forsamling idag. Enkelte av oss, slår oss til ro med den situasjonen vi er oppe i, istedenfor å rykke framover til seier. Vi ber Gud om å la djevelen vike fra oss; mens Herren på sin side ber oss om å sette etter våre fiender, og spre dem som støv! Du forstår at den holdningen vi er kalt til å ha som åndelige krigere, er blitt nøytralisert av vår passivitet. I det øyeblikket vi får et lite opphold i striden og opplever fred, så begynner vi å omgjøre våre sverd til plogskjær. Men Gud kaller oss til å være åndelige bønnekrigere. Det er interessant å se at de som virkelig vil stå opp for Herren i vår tid og kjempe, de blir foraktet og sett ned på av andre kristne. Enkelte ser på kristne som beveger seg i den autoritet som Kristus har gitt dem, som om det nesten er noe syndig over dem, og at de læremessig er helt ute på landet. Merkelig hvordan djevelen kan blinde oss, og etterlate oss sovende. Det å ha tillit til, og overbevisning om kraften i Guds ord, er ikke synd. Det å utøve sin tro er heller ikke uforsvarlig. Det å stå på Guds løfter når andre flykter, er heller ikke idioti eller overmot. Men slik er det blitt i enkelte sammenhenger. Så dypt er vi falt fra den bibelske standarden!

Vi må be med åpenbaring, mot og tillit, og på samme måte må vi handle når Herren kaller oss til strid, og stå ansikt til ansikt med vår fiende. Vi gjør dette ved at vi tar opp våre åndelige våpen og bruker dem aktivt.

Kjemp tålmodig troens gode strid

Vi vant første runde i går! Angrepet fra den onde, som kom for å røve fra oss noe som var rettmessig vårt, på grunn av Jesu død på korset, ble slått tilbake. Vi brukte Åndens sverd, som er Guds ord og Hebr 4,12 forteller oss: "For Guds ord er levende og virksomt og sterkere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver." Det er en enorm kraft i dette å proklamere Guds ord høyt. Vi gjør det for maktene og myndighetene, samtidig som vi bygger opp vår egen tro. Men vi er fullt klar over at det nok kommer flere angrep på dette området av våre liv. Da er det viktig å huske det apostelen Paulus skriver i 2.Kor 10,4-5: "For våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk: med disse kan vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud, og ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." Den kjente engelske pastoren G. Campvell Morgan, som var pastor i Westminister Chapel før Martyn Lloyd Jones ble det, sa en gang: "Det aller viktigste behovet i enhver vanskelighet er en visjon av Gud." Vi trenger å få se hvem Gud er, hvor mektig Han er, og at Han er på vår side, om vi etterfølger Hans Sønn i ydmykhet, og full overgivelse.

Jesus talte en dag om såkornet som er Guds ord, og om reaksjonene hos de som hørte det. I Luk 8,15 sier Jesus: "Men det som falt i god jord, er de som har hørt ordet med et rett og godt hjerte, bevarer det og bærer frukt med tålmodighet." Legg merke til ordet "tålmodighet". Det er tider da vi ikke vil bære frukt, eller nå de målene vi har satt oss, om vi ikke blir strukket ut i retninger andre vil karakterisere som ekstreme. Vi går ikke en mil, vi går to. Vi strider for troen, vi kjemper mot makter og myndigheter, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Vi er ikke pyser, vi gir ikke opp. Vi er soldater som utholder de tøffe dagene. Selv om vi er slått ned, er vi ikke slått ut! Vi reiser oss for å kjempe neste dag. Overgivelse er ikke noe vi tenker på en gang.

Enkelte kristne er egentlig gode muslimer. De er fatalister som sier at "det som skjer, det skjer. Det må vi bare akseptere." Det høres riktig fromt ut, men det er ingen kristen tanke. Vi er kalt til å kjempe mot den onde, og våpnene har vi allerede fått utdelt. Vi må komme oss løs fra den passive ånd som lammer oss. La oss følge oppfordringen fra apostelen Paulus: "Bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan være i stand til å stå imot djevelens listige knep." (Ef 6,10-11)

Bryt med passivitetens ånd!

Det begynte med at jeg tenkte på stridsengler da jeg la meg til å sove, sent i går kveld. I morgentimene våknet jeg med disse tydelige ordene sagt til meg: "Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder!" Foranledningen er nok at djevelen har forsøkt å komme seg over på vår banehalvdel den siste tiden, i et forsøk på å stjele fra oss noe som er rettmessig vårt, på grunn av det verk Jesus gjorde på korset. Jesus er jo veldig klar når det gjelder den ondes hensikter: "Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge." (Joh 10,10) Tiden vi lever i er absolutt ikke en tid for å sove. Vi må bryte ut av den passiviteten som lammer oss, og ta opp kampen for å forsvare det som Gud har gitt oss. En passivitetens ånd har fått innpass i mange kristne sammenhenger. I går hørte jeg de tristne nyhetene om at en menighet jeg kjenner, har valgt å gå inn for å foreslå å utsette behandlingen av et svært viktig læremessig anliggende. Kun to stemte imot. Det gjør meg uendelig trist. Trist fordi denne saken burde vært opplagt for denne menigheten, som har virkelige vekkelsestradisjoner å ta vare på. Trist fordi det læremessige anligget det dreier seg om, er krystallklart i Bibelen. Man ser ikke den fare man setter seg selv i, eller hele menigheten, eller hele kirkesamfunnet som man er en del av.

Å være en overvinner, eller en som seirer, er Guds kall over våre liv. Til alle forsamlingene i Lille-Asia skriver Jesus ved hjelp av Johannes: "Den som seirer." Kristi-natur er den seirendes natur, og Kristus bor jo ved troen i våre hjerter, og den seirendes natur er dermed en del av karakteren til alle dem som "følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene". (Hebr 6,12) Forut for disse ordene fra Hebreerbrevet står det i vers 11 og i første del av vers 12: "Men vi ønsker at hver og en av dere må vise samme iver etter å ha den fulle visshet i håpet inntil enden, så dere ikke blir sløve.."

En overvinner er en som har brutt passivitetens bånd og som forstår forskjellen mellom å tjene i den kjærlighetens ånd som evangeliet representerer, og kjempe med Kristi åndelige autoritet mot Hans åndelige fiender.

Hvis vi skal oppleve åndelig framgang, blant alle de andre nødvendige dydene en kristen da må ha, så trenger han spesielt utholdenhet. Vi vil trenge å lære oss til ikke bare å kjempe, men å holde en åndelig pågåenhet levende i oss. Jeg snakker om en kombinasjon av å kunne skille ånder, autoritet og en tro som ikke vakler. Alt dette trenger å leve i oss, også når andre dyder og gaver holder på å utvikles i oss. Vi trenger en kampberedskap.

Det er ikke nok å bare vite om Guds rike, vi er kalt til å ta det i eie! Da vi ble født på ny, ved at vi tok imot Jesus Kristus som vår frelser og herre, så gikk vi fra døden til livet, fra mørke til lys. Vi ble borgere av Guds rike. Denne realiteten, at vi nå er født av Ånden, betyr at det er et helt nytt område av muligheter, utfordringer og hindringer som utfolder seg foran øynene våre. Det er med andre ord ting vi må overvinne hvis vi skal fungere som Guds sønner og døtre. Når Jesus kom proklamerte Han: "Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!" (Matt 4,17) At det er kommet nær betyr at det er så nært at det kan tas på. Men dette til tross, Jesus sier selv at vi må kjempe for å komme inn i det: "Men fra døperen Johannes' dager til nå TRENGER DE SEG INN I HIMLENES RIKE MED MAKT, OG DE SOM TRENGER SEG INN, RIVER DET TIL SEG." (Matt 11,12)

Vi snakker ikke her om fysisk makt, men vi snakker om et fokusert alvor, en dyp lidenskapelig jakt etter Gud som gjør det mulig for Kristi etterfølgere å aldri gi opp, uansett hvilke konflikter eller prøvelser de står overfor. Apostelen Johannes sa at vi har del i "trengselen og riket og tålmodigheten i Jesus" (Åp 1,9) Hvis vi ønsker å ha Riket, så vil vi stå overfor trengslene, og da trenger vi tålmodigheten som finnes i Jesus.

I dag tar jeg opp mitt åndelige sverd og kjemper, for dette er ikke en dag for å være passiv, men åndelig aggresiv på Guds rikes vegne. En måte å kjempe på er ved å proklamere Guds ord, og det er det jeg akter å gjøre overfor det vi nå kjemper mot. Jeg vil finne frem Guds løfter som gjelder akkurat denne situasjonen, og bekjenne dem høyt for makter og myndigheter, og kunngjøre Jesu seier på Golgata kors.

Martyrenes blod er kirkens såkorn

8. januar 1956 blir de unge misjonærene Jim Elliot, Pete Fleming, Ed McCully, Nate Saint og Roger Youderian drept av en gruppe Auca indianere på en strand inne i jungelen i Ecuador.

8.januar 2006, altså 50 år senere, synger 200 etterkommere av drapsmennene, "I have decided to follow Jesus", i det de ser på at 10 ungdommer fra deres stamme blir døpt på den motsatte siden av stranden der de fem unge misjonærene endte sine liv. En av dåpskandidatene hadde kommet til tro gjennom en mann som heter Tementa hvis far var Nenquiwui. Det var denne mannen som hadde fortalt Aucca-stammen om at de fem amerikanske misjonærene var kannibaler, en opplysning som skulle gjøre de fem til martyrer for evangeliet. Nenquiwui ble senere en kristen og nå hadde hans sønn vært redskapet til en annen aucca-indianers frelse. Et sterkt vitnesbyrd om evangeliets kraft dette. Tementa har også vært med på å oversette Det nye testamente til waoandani, accua-indianernes språk. De 200 som så på dåpshandlingen sang vekselsvis på engelsk, waoandani, quichua, shuar og cofan - som er andre stammespråk som benyttes her. Hvilken enorm glede det må ha vært i himmelen denne januar dagen i år!

Blant deltagerne var også Ken Fleming på 79 år, som hadde reist den lange veien fra Iowa i USA. Ken Fleming er bror til Pete Fleming. Da han kom fram møtte han Dyuwi og Kimo. Den 79 år gamle Ken Fleming gikk da fram og omfavnet Kimo, mannen som hadde kjørt et spyd gjennom hans bror Pete og drept ham. Ken som selv var misjonær blant zuluene i Sør-Afrika, da hans bror ble drept, sa etter møtet med Kimo: "Det var en stor glede for meg å møte Kimo, og se hvordan Kristi herlighet skinner i ansiktet til den mannen." Kimo og hans kone Sawa er ledere i menigheten som oppsto etter drapene på de fem amerikanerne, og har tjent Herren Jesus trofast siden da. Blant de øvrige deltagere var også Bert Elliot som nå er 81 år, han er bror til Jim Elliot. Bert og hans kone Colleen hadde reist fra Peru, hvor de fremdeles er misjonærer. Her var sønnesønn til Nate Saint. Nate Saints søster, Rachel har bodd blant aucca-stammen som drepte hennes bror, frem til hun døde av kreft i 1994. Hun er begravd her.

Etter dåpen var det en høytidelig minnestund for de fem amerikanske martyr-misjonærene. Det er blitt sagt at "martyrenes blod er kirkens såkorn", og det ser man virkelig i dette tilfellet. Her er en stamme blitt frelst, en menighet grunnlagt, Det nye testamente er blitt oversatt til deres eget språk, Den Hellige Ånd og Ordets forkynnelse sørger for vekst, og nye mennesker døpes og legges til menigheten. Dette skjer samtidig med at drapsmenn og drapsoffre og deres familier forsones. Slik kan bare Jesus gjøre! Dåpshøytideligheten ved martyrstedet ble avsluttet med nattverdfeiring.

Bildet er hentet fra dåpshandlingen i januar i år!

Litt mer om lærebevissthet

For å konkretisere litt mer om hva jeg mener med nødvendigheten av lærebevissthet, kan jeg fortelle litt om min egen bakgrunn. Selv om jeg som baptist har holdt meg til mottoet fra reformasjonen: "Troen alene", så har baptister alltid anerkjent tidlige trosutsagn som "Den nikenske trosbekjennelsen", definisjonen som kom fra Kalkedon og "Den apostoliske trosbekjennelsen" som sanne vitnesbyrd om den kristne tro. I den kirkelige tradisjon som jeg kommer fra, holder man fast ved troen på den treenige Gud, og deler derfor grunnleggende trossannheter med andre kristne kirker; som: Guds gjerning som skaper; menneskets falne natur; Jesus som sann Gud og sant menneske; Han som er åpenbart i et menneske; forløsningen gjennom Kristi liv, forsoningsdød og oppstandelse; Den Hellige Ånds kraft til å forvandle både personlig og sosialt liv; og den endegyldige oppfyllelsen av Guds plan. Ikke noe av dette er selvsagt i dag, og mye av det jeg har nevnt her, er det strid om. Vi trenger derfor en ny lærebevissthet. Den Europeiske Baptistfederasjonen utarbeidet mellom 1992-93 en felles trosbekjennelse for baptistene i Europa. Dette dokumentet er et svært nyttig hjelpemiddel for å tenke igjennom hva man tror. Den Europeiske Baptistføderasjonen er en del av Baptistenes Verdensallianse, som ble stiftet i 1905. Denne alliansen knytter sammen 38 millioner baptister som menighetsmedlemmer, og totalt omlang 80 millioner troende, i forsamlinger i mer enn 150 land over hele verden. Det er et anseelig antall mennesker. Man kan ikke bygge et slikt fellesskap på en læremessig bevisstløshet!

Er lærespørsmål viktige?

Jeg er overrasket over hvor lite lærebevisste en del av mine pinsekarismatiske venner er. Idealet for mange av dem er urkirken. Men et av kjennetegnene for den er jo det som er beskrevet i Apgj 2,42: "De holdt UROKKELIG fast ved apostlenes lære...." Enkelte av dem fremhever at er man opptatt av lærespørsmål, så står man i fare for å miste Åndens liv, og det blir bare noe tørt og livløst og kravfullt over ens liv. Men bruker ord som "for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende," (2.Kor 3,6) eller ordene fra 1.Kor 2,4-5: "..og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft." Men er dissee argumentene holdbare? Holder det å si at bare vi har Den Hellige Ånd, så trenger vi ikke å være opptatt av læremessige spørsmål? Jeg har spurt enkelte av dem: Hvis Den Hellige Ånd sier en ting til meg, og noe annet til deg, hvem har da rett? Jeg får ikke noe svar på det. Sier Den Hellige Ånd noe annet enn det Bibelen sier? Heller ikke det får jeg svar på. Pastoren for Kensington Temple, Colin Dye forteller i en preken noe som skjedde for noen år siden, da han sammen med noen andre London pastorer spiste lunsj. For første gang møtte han da R.T Kendall, som den gang var pastor for Westminister Chapel, hvor legendariske Martyn Lloyd Jones var pastor før ham. R.T, som han bare kalles, henvender seg da til Colin Dye og sier: "Du trenger min teologi", og så legger han til: "Og jeg trenger din salvelse!" Og dette er sant: Vi trenger begge deler, både Ånd og lære. Det er ikke uvesentlig hva vi lærer om sentrale bibelske emner, og det er ikke lenger selvsagt at det er så enkelt som å si: "Bibelen er så enkel og klar", eller "vi er da enige om det vesentlige". Er vi det? Er vi enige om hva Bibelen lærer om Jesu død på korset? Tror vi at Han ble "SÅRET for våre overtredelser, KNUST for våre misgjerninger," og at "STRAFFEN lå på ham.."? Eller har vi en annen forsoningslære? Stemmer dette med det moderne Gudsbildet at Gud bare er kjærlighet? Finnes det flere veier til Gud, og at om jeg er en god buddhist, så må Gud i sin nåde se til meg. Behøver Jesus være den eneste veien til Gud? Hvordan stemmer i såfall det med det moderne gudsbildet? Er det ikke intollerant av Jesus og si at Han er den eneste veien? Og hva med homofili? Er det så vesentlig hva Bibelen sier om dette spørsmålet. Kan jeg egentlig nekte noen andre kjærlighet? Er ikke det en ukristelig tanke da?

Judas, en av Jesu brødre, var veldig opptatt av at han ønsket av hele sitt hjerte å skrive om den fantastiske frelsen vi har i Jesus. Men så skjedde det noe, som gjorde at han måtte forandre sine planer. Dette er hva han skriver: "Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert." (Jud v.3) Det ordet gjelder virkelig også idag, for vi ser tydelig et frafall fra den tro vi engang fikk overgitt fra apostlene. Pinsekarismatikere, og andre som ønsker å leve et nytestamentlig menighetsliv, kan ikke bare kimse av dette som har med lærespørsmål å gjøre, men må ta denne utfordringen på alvor! Vi må vite hva det betyr å holde urokkelig fast ved Apostlenes lære.

Et lys som skinner fram i verdens mørke

"Menighetsfellesskapet skal være som en by som ligger på et fjell, med lys som skinner ut av vinduene ut over hele landet, så alle som ser det vil forstå: Det finnes en enhetens by, en enhetens kirke (Matt 5,14) Dette er Jesu kall til vår tid, at menigheter bygget på enhet, blir en virkelighet - forsamlinger hvis lys av perfekt enhet, rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, lyser ut over verden." (Eberhard Arnold i Rhön Bruderhof, 12.august 1925)

"Vi ber Den Hellige Ånd om at Lysets og Kjærlighetens Kirke må skinne ned på oss gjennom århundrende, og at vi må være fullstendig forent med den. Vi ber om at Menighetens Ånd må bli utøst over oss med all sin kraft, slik at den setter oss i brann. Vi ber om at vi i vår ydmyke stand må bli brukt på en hvilken som helst måte Ånden ønsker av oss, ikke der hvor vi ønsker å være. Vi ønsker ikke å gjemme oss selv, men lengter etter å bli brukt hvor som helst Gud, som råder over verdens gang, ønsker å bruke oss. Vi ber om å bli ledet på en slik måte at ilden Han har tent i oss, må fullføre sin gjerning." (Eberhard Arnold i Rhön Bruderhof, 3. juni 1933)

Hvor tyngdepunktet bør ligge

Heini Arnold (død 1982) var en av lederne innenfor Bruderhof (bildet er hentet fra Rifton, New York hvor Bruderhof har en kommunitet). Han ble en gang spurt hva Bruderhof lærer med hensyn til djevelen og helvete. Til dette svarte Arnold: "Gud er Gud, og det er ikke opp til oss å lage vår egen lære. Hva Bruderhof lærer om helvete eller hva som helst annet, har ingen som helst betydning. På Dommens dag skal vi alle stå skjelvende foran Gud i vår svakhet. Hva Bruderhof lærer, eller hva andre lærer, vil ikke forandre Guds perfekte vilje en eneste tomme; vi har ingen rett til å fortolke Gud. Hva som er viktig er Jesu ord: first, selg alt du har og gi det til de fattige; for det andre, gå og synd ikke mer; for det tredje, elsk din neste som deg selv." Så la Heini til: "Gjør det! Ikke forsøk å fortolke dette, ikke skriv avhandlinger om det, gjør det!"

La meg legge til at Bruderhof er veldig lærebevisste, så det er ingen tvil om at de mener at det finnes en djevel, at fortapelsen er en virkelighet, men svaret fra Heini Arnold viser oss hvor tyngdepunktet vårt bør ligge. Jeg tror det er veldig viktig å være lærebevisst, særlig i en tid med så mye forvirring som den vi lever i, men tyngdepunktet må ligge der hvor Heini Arnold la det. I et brev til noen som lurte på om de skulle bli en del av Bruderhof, eller ikke, skrev han:

"Enten gir vi vårt liv fullstendig til å bli brukt hvorhen Gud beveger vårt hjerte, og er ganske enkelt åpen for det som da blir gitt oss, eller vi står i fare for å begrense sannheten." Radikale ord fra et veldig radikalt menneske. Heini Arnold levde hva han snakket. Han var høyt elsket av såvel protestanter, som katolikker. Faktisk skrev en profilert katolikk forordet til Heini Arnolds bok om hvordan man kan bli fri fra syndfulle tanker.

Lederskap i forsamlingen

En av grenene innenfor døperbevegelsen, som jeg har beskrevet på bloggen min i går og idag, var hutterianerne, som fikk sitt navn etter Jakob Hutter. En moderne utgave av denne, kalt Bruderhof, ble i sin startet opp av Eberhard Arnold i nazitidens Tyskland. Den kjente kristne kulturpersonligheten og BBC veteranen Malcolm Muggerridge, som bodde frem til sin død i samme landsby som Darvell Bruderhof i England, omtalte Eberhard Arnold på denne måten: "Det Frans av Assisi var for fransikanerne, og St. Benedikt var for benediktinerne, var Eberhard Arnold for Brødrene (altså Bruderhof)." I boken, God's revolution, er det samlet en del utdrag av taler Eberhard Arnold holdt, eller artikler som han har skrevet. Jeg har gjort et forsøk på å oversette noen av disse, for å belyse hvordan hutterianerne tenker rundt dette som har med kristent lederskap å gjøre. Jeg tror mange vil finne dette interessant, særlig i lys av debatten om de nye husmenighetene.

"Det finnes ingen herre eller mester i forsamlingen uten Kristus. Det finnes ingen leder uten Jesus Kristus, som er Hodet. Vi er alle brødre og søstre til hverandre. Vi er alle medlemmer, enhver av oss tjener den andre. (Matt 23,8-12) Vi er levende celler. Den som styrer dette Legemet med kraften av Den Hellige Ånd er Jesus Kristus, Sønn av Den levende Gud. " (Rhön Bruderhof, 30.juli 1933)

"På nytestamentlig tid, i tiden for den gresk-romerske og den orientalske slave-kulturen, var tjenerne ikke bare de som tjente ved bordene og opptrådte som personlige tjenere, kjøkkengutter og hustjenere. Selv lærde, poeter, språklærere, forretningsfolk, økonomiske forvaltere tjente sine herrer som slaver. Det er dette apostlene hadde i tankene når de talte om forsamlingens tjenere (Gal 5,13). Hva betydde tjenesten for alle de som ble utvalgt til å være sanne tjenere av forsamlingen? Apostlene gav navnet tjenere og diakoner til alle de brødre som fikk viktige ansvarsområder i forsamlingen. I vårt kommunitetsliv (Bruderhof), er ordet tjener det som best beskriver enhver som har et særskilt ansvar. Tjenere er de, som når de bærer et stort ansvar for en større del av vårt kommunitetsliv, innehar den laveste plassen i forsamlingen. Den plassen en Ordets tjener har (Ordets tjener brukte hutterianerne istedet for pastor, min anmerkning) er virkelig en byrdefull stilling. Han gjør sin tjeneste i kjærlighet til sannheten og sannheten i kjærlighet (1.Tim 6,11) Han utfører den i en broderlig ånd, i en ånd hvor alle brødre og søstre er like mye verd. (Medlemsmøte, Alm Bruderhof, 28. July 1935)

"Hyrden eller Den Eldste har det endelige ansvaret for hele Bruderhof. Han er betrodd Ordets tjeneste, og skal ha omsorg for den personlige velvære til alle medlemmene, med hovedansvar for barnas utdannelse, og han skal ta hånd om gjestene. Han står ansvarlig for det vi eier, pengene og de materielle tingene som tilhører kommuniteten. Det er forventet at han følger med i alt arbeid som pågår i Bruderhof, både det som skjer i kommuniteten og utenfor, inkludert misjon og vår publiseringsarbeid. Når det gjelder indre og ytre forhold, så har Husmor fått ansvaret for å ta hånd om hele Bruderhof, under veiledning fra den Eldste (Ordets tjener, begge benevnelsene benyttes) og i nært samarbeide med Forvalteren. Som husholderske, er hun ansvarlig for husholdet og kvinnenes arbeid. Guds menighet, som kommer til oss i Ånden og i Kristi fremtid, er kalt vår mor. Derfor så er det noe særdeles betydningsfullt den kjærligheten som vises til forsamlingen, gjennom den tjenesten Husmoren viser alle våre medlemmer og gjester." (Aufbau und Ordnungen, 1929)

"Jeg er villig til å bare leve sammen med dere alle uten å kreve å være Den Eldste. Jeg ønsker ingen tittel. Hvis benevnelsen Eldste oppleves som en tittel, så legger jeg den ned. Hvis det gir en sosial posisjon, så avviser jeg denne posisjonen som et arbeid av djevelen. Som jeg sier: vi må rense vår samvittighet fra døde gjerninger. (Hebr 9,14) (Medlemsmøte, Rhön Bruderhof, 6. juli 1935)

"En Ordets tjener må bli utsendt av Den Hellige Ånd. Han må bli utvalgt, kalt og sent ut av Den Hellige Ånd, og av mennesker fylt av Den Hellige Ånd. (Apgj 13,2-3) Han må bli sendt ut i Guds høst av Gud selv og av Hans menighet. Selv Kristus ble sendt ut og salvet av Den Hellige Ånd. (Luk 4,18-19) Apostlene måtte bli ikledd kraft fra det høye ved det levende Ord før de kunne ta fatt på sine reiser som Ordets tjenere. Når Ordet er proklamert, så må det komme fra hjertets levende Bibel. Det er det som gav apostlenes ord kraften og sannhetsinnholdet. (Rhön Bruderhof, 22. september 1933)

"Ordets tjener må aldri tvinge eller presse noe på forsamlingen han er betrodd. Han er ikke plassert i forsamlingens lederskap for å øve vold på medlemmene, men for deres glede." (Rhön Bruderhof, 26. juli 1931)

Reformasjonens tredje radikale gren - Del III

Her kommer tredje, og foreløpig siste del, av miniserien om døperbevegelsen. De to første sto på trykk i går. Bildet til venstre viser en av kirkene hvor Balthasar Hubmaier, en av de mest profilerte døperne preket. Hubmaier lød martyrdøden i 1528. Før han kom i kontakt med døperbevegelsen, var han prest og teologisk professor i den romersk-katolske kirke.

I Schleitheim i Sveits, samlet døperne seg til en konferanse i 1527. Der foretok de en grenseoppgang læremessig mot de såkalte svermerne. Som jeg tidligere har nevnt er det mange, ikke minst fra luthersk og katolsk ståsted, som blander sammen døperbevegelsen med svermerne. Dette er derimot ikke historisk eller teologisk korrekt. Svermerne trodde ikke på noen annen autoriet enn sitt eget "indre lys", de ville ikke høre tale om noen lederstruktur i menighetene, og forsøkte å opprette et eget gudsrike på jorden. Sitt sentrum hadde de i Zwickau i det østlige Tyskland. Døperkonferansen i Schleitheim i Sveits, resulterte i de såkalte schleitheimske artiklene, en slags baptistisk trosbekjennelse, om du vil. Disse schleitheimske artiklene vakte stor oppmerksomhet over hele Europa, og reaksjonene fra de to andre reformatoriske grenene, den lutherske og den reformerte, var sterke. Den sveitiske reformatoren Ulrich Zwingli i Zürich gikk imot dem i en utførlig omtale i en bok han skrev mot døperne, og Jean Calvin skrev også et skrift på latin mot dem som ble oversatt til engelsk i 1544. Trosartiklene fra døperkonferansen ble trykt og spredt i mange land. De ble lest og diskutert, og oversatt til både fransk og nederlandsk. Så sent som i årene 1560 og 1565 ble de trykt i nye opplag i Nederland. Artiklene inneholdt følgende, og dette er bare et utdrag:

Om dåpen: Dåpen skal gis til alle som tror på Jesus Kristus og har fått syndernes forlatelse i Hans navn. Den som ønsker å bli døpt skal selv be om det, og i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn skal så den troende begraves i dåpen for å oppstå til et nytt liv. Barnedåpen er ikke etter Guds ord.

Om bann: Medlemmer som synder åpenbart og som ikke vil ta imot formaning både en og to ganger, skal utelukkes fra menigheten. Det henvises til Matt 18.

Om brødsbrytelse: Brødsbrytelsen er for sanne troende døpte, slike som har en Gud, en tro, en dåp og en ånd, og er forenet i ett legeme som er menigheten. Kristus er hodet for menigheten og brødsbrytelsen er et minnemåltid.

Om adskillelse fra verden: Alle troende skal adskille seg fra verden og det falske kirkevesen. De må avsky alt som ikke er forenlig med Gud og Kristus. De troende skal ikke bruke sverdet.

Om menigheten: Menigheten er en åndelig enhet. I spissen for den står en hyrde, forstander. Forstanderen skal forrette i åndelige anliggender. Om nødvendig skal menigheten underholde sin forstander, for den som tjener i menigheten skal leve av evangeliet. Hvis forstanderen synder, skal han utelukkes fra sin gjerning.

Om øvrigheten: Sverdet er bare en ordning for den verden som ikke er under Guds ordning. Øvrigheten skal straffe det onde. Synder et medlem i menigheten, skal menigheten ta seg av ham. Menigheten har Guds ord, som er sannhetens og rettferdighetens våpen.

Om edsavleggelse: Kristus er lovens oppfyllelse. Skriften forbyr all sverging. Ingen som er troende døpt skal avlegge ed.

Dette var sprengstoff på 1500-tallet! Og kanskje også idag?

Det finnes en interessant rapport, skrevet av forvalteren Josef Minsinger fra 9. mars 1528. Det er en rapport som er sendt til kong Ferdinand av Böhmen om døpernes lære og kjennetegn. Minisinger rapporterer at døperne sier at ingen kristne mennesker skal være en del av øvrigheten, og at man skal ha all eiendom felles. Videre er det viktigste tegnet på døperne at de kaller hverandre bror og søster. Når de møter en annen døper, sier de "fred være med deg", og den møtende svarer "amen". Ingen holder noe skjult for den andre, og de vil ikke gjøre hverandre noe ondt. De ber for sine fiender. De vil ikke overgi sitt land eller folk eller gjøre opprør. De vil bare vise alle mennesker Guds vilje.

I dag er det vanskelig å forstå at slike fredens mennesker, skulle forårsake så mye raseri blant lutheranere, reformerte og romersk-katolske, at de sørget for å drepe dem i hopetall. Men deres radikale tro og overbevisning, og redselen for hva demokratiet kunne føre med seg, er nok noe av årsakene.

Den radikale kristne

Å lese kirkens martyrhistorie er utfordrende, på mange måter. Vi har mye å lære, ikke minst om disse menneskenes radikalitet. Den såkalte døperbevegelsen som oppstod i forbindelse med reformasjonen, er et godt eksempel på en slik radikalitet. De leste sin Bibel, og gikk ikke på kompromis med sin overbevisning, selv om de ble brent på bålet som kirkens kjettere. Den nytestamentlige kristne er radikal i synspunkter og levemåte. Dagens kristne må ikke stanse ved sin omvendelse til Kristus, men må også videre i sin vandring med Ham. Omvendelsen må få praktiske konsekvenser for våre liv. Vi er kalt til å være lys og salt i verden. Mye av det vi ser av kristen tro idag er bare en ynkelig forestilling av selviskhet og grådighet, og en veldig sterk fokusering på et det enkelte individs behov for lykke, framgang og makt. Glemt er Bibelens ord om Kristi legeme som fellesskaps-liv. Den karismatiske bevegelsen har skapt liv og røre, og brakt liv tilbake til mange forsamlinger og mange har opplevd fornyelse. Det er bra, men vi har også fått nye trender som fokuserer på en individualistisk kirke. En kirke som er der for deg og dine behov, som du oppsøker når du har tid og når det måtte passe med andre planer, eller hvordan du måtte føle det tilhver tid. Og passer ikke menigheten du går i, så kan du jo alltids skifte til en annen. Men vi trenger ikke mer helse, mer velstand, mer framgang. Vi trenger ikke at Gud skal gjøre meg rik, når ikke jeg vil dele min rikdom med de som trenger min velstand mer enn meg. Det vi trenger er RADIKALITET! Vi trenger flere som er villige til å leve ut Bergprekenens innhold, som er villig til å legge ned sine liv for andre, som er villige til å ta med seg håndkle og vaskevannsfat og vaske føttene til andre. Å dø som så det gjelder.

Reformasjonens tredje gren - den radikale, del II

Vi fortsetter vårt studium av reformasjonens tredje gren, den radikale døperbevegelsen.

Den første døperforsamlingen oppsto i Zürich den 21. januar 1525. Døperbevegelsen spredte seg raskt langs de store elvene Donau og Rhinen, og berørte Sveits, Bayern, Østerrike, Mähren, Böhmen og Slovakia. Nordover vandret den gjennom Rhindalen, en gren mot Thüringen og en annen mot Nederland. Videre spredte den seg langs Nordsjø-kysten, nådde Østersjøen og gikk østover til Danzig og Elbing. Enkelte døpere kom til Stockholm, og til Bergen skal det ha kommet en anabaptist på slutten av 1500-tallet.

Det er vanlig at man deler døperbevegelsen inn i to grener, en østlig og en vestlig. Den vestlige hadde sine sterkeste støttespillere blant byenes håndverkere. Mens den østlige delen praktiserte eiendomsfellesskap, oppmuntret man på vestlig side til å hjelpe hverandre praktisk. De østlige døperne bodde i landsbyer som de kalte for "Bruderhöfe", som vel best kan oversettes brorskaps-gårder. Landsbyene fungerte som et slags kollektiv, og man hadde ikke privat eiendom. Jord, hus, redskaper og innbo tilhørte alle i fellesskapet. Landsbyen ble ledet av en pastor og en forvalter. Forvalteren hadde ansvaret for økonomien og de ulike arbeidsforholdene, og oppbevarte også felleskapets penger. Under seg igjen hadde forvalteren ulike formenn for ulike arbeidsområder. Pastoren og forvalteren hadde fire eller fem eldste som medhjelpere. Disse var ansvarlige for forsamlingen, altså i betydningen av hele landsbyen, og de beholdt sine tjenester så lenge som de utførte sine oppgaver tilfredsstillende. I enkelte deler av døperbevegelsen, ble pastoren kalt Ordets tjener. Dette gjaldt spesielt for de som ble kalt for "hutterianere", et navn de fikk etter Jakob Hutter. Hutterianerne, som var en gruppe som altså sprang ut av døperbevegelsen, slo seg ned i Moravia i 1528, og var de første til å leve sammen ut fra modellen i Apgj 2,44-45: "Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle som enhver trengte det." Tittelen "Ordets tjener", ble beholdt i 350 år. Når denne gruppen slo seg ned i USA i 1874, besto de av tre grupper og i 1930 ble de ført sammen med nok en gruppe, som har gått under navnet "Bruderhof", startet av Eberhard Arnold. Han har jeg skrevet om tidligere på bloggen. Disse fire gruppene ble hver ledet av en person ble kalt Eldste.

Den vestlige delen forsøkte seg også på en form for eiendomsfellesskap. I 1534-35 opprettet man et "døper-rike" i byen Münster i det vestlige Tyskland. Men de lykkes ikke med dette, da det ble brutalt knust av katolikkenes og protestantenes forenede hærstyrker. Den vestlige delen av døperbevegelsen ble nesten knust av forfølgelsene som startet etter det keiserlige påbudet i 1528. De overlevde fordi enkelte fyrster og byer ikke iverksatte påbudet.

I Nederland derimot slo døperbevegelsen sterke røtter, for i Nederland fantes det en tradisjon for frihet og lekmannsbevegelser innenfor kirken. I visse deler av Nederland ble opptil en fjerdedel av befolkningen døpere, og fra Nederland spredte bevegelsen seg til England og videre til Amerika.

Reformasjonens tredje og radikale gren del I

I den siste tiden har jeg blogget med en del mennesker som er interessert i husmenigeheter. Det har vært en veldig interessant debatt på mange måter. Nå er det vel ingen hemmelighet at jeg er interessert i kirkehistorie. Jeg synes det er spennende å grave for å finne våre røtter. I forbindelse med denne debatten har jeg tenkt mye på reformasjonens tre grener. To av disse grenene: den lutherske som representeres av de tyske delstats-kirkene i nord og tildels øst i Tyskland, stats- og nasjonalkirkene i Norden, Estland og Latvia, minoritetskirker i andre land, samt den reformerte grenen som lever i de reformerte nasjonalkirkene i Sveits, Nederland og Skottland, og i mindre kirker i Tyskland, Ungarn og i andre europeiske land er nokså godt kjent. Den tredje grenen som representerer de såkalte døperne er mindre kjent. Historien skrives som regel av seierherrene, så også mye av kirkehistorien. Fremdeles er det slik at i kjente kirkehistoriske verk, som også brukes ved teologiske institusjoner her til lands, så nevnes ikke døperbevegelsen med et ord. Dessuten er det fremdeles slik at man studerer Luthers skrifter, men man leser ikke døpernes. Og fremdeles er det slik at man sammenligner døperne med de såkalte svermerne, og mener at dette er to identiske grupperinger. Så er ikke tilfelle. Jeg mener at de som i dag er opptatt av husmenigheter, bør studere nøye historien til døperbevegelsen, fordi jeg tror at de der vil finne mangt og mye som er sammenfallende med deres egne synspunkter. Jeg kommer til å gjengi noen artikler om døperbevegelsen på bloggen, og håper det kan interessere mange.

Bildet som følger denne artikkelen på bloggen her, viser slottet Alzey. Her døde 350 anabaptister, eller gjendøpere som de ble kalt. De var bare en liten gruppe som måtte bøte med livet for sin trosoverbevisning. Tusenvis av mennesker har gitt sitt liv, enten de døde på et bål eller ble kastet i en elv, fordi de lærte noe annet enn den romersk-katolske, lutherske eller reformerte kirke. Den 4. januar 1528 utstedte den romersk-katolske keiseren i det tysk-romerske riket, Karl V, et påbud: Alle som lot seg døpe på nytt, skulle henrettes. Foreldre som ikke førte sitt nyfødte barn til presten for å døpes, skulle lide samme straff. Keiserens påbud ble stadfestet av riksdagen i den tyske byen Speyer året etter. Dette ble innledningen til en terror-periode i Sentral-Europa som var i over ett hundre år. Den fikk aldri sin egen slutt, men gikk til slutt opp i tredveårskrigens religiøst-politiske blodbad på 1600-tallet.

Grusomhetene som ble innledet vinteren 1528 i Nord- og Sentral-Europa, er motstykket til den katolske inkvisisjonen i Middelhavslandene. I motsetning til inkvisisjonen, som mange har hørt om, er disse grusomhetene nærmest gått i historiens glemmebok. Kanskje er tiden kommet da de bør bringes frem igjen, og at den lutherske, romersk-katolske og reformerte kirke bør stå frem og be om tilgivelse. For det som skjedde var en himmelropende synd! Terroren ble ledet av regjeringene i Sentral-Europa. På regjerningenes side stilte både de romersk-katolske, lutherske og reformerte kirkene seg i Sveits, Tyskland og andre land. Ser man nærmere på de mange dokumentene som finnes om disse hendelsene på 1500-tallet, er det nærliggende å sammenligne språkbruken med Hitlers "Endlösung", den endelige løsningen. I disse dokumentene fremgår det klart og tydelig at man ville utrydde døperne. Ordet "utrydde" går igjen og igjen. Det interessante er at det som opprørte og skremte regjeringene, var ikke det teologiske aspektet, men døpernes demokratiske ideal. Terroren mot døperne ble sluppet løs samtidig som sterke sentralmakter begynte å bli opprettet i de europeiske landene. Et veldig interessant trekk er at forfølgelsen av døperne gav myndighetene en mulighet til å komplettere byråkratiet med det vi kan sammenligne med idag, nemlig sikkerhetstjenesten. Et nettverk av agenter og angivere ble opprettet for å avsløre hvem døperne var.

Når vi først er inne på dette med demokrati, så er det viktig å understreke at døpernes kirke ble egentlig et desentralisert alternativ til de sentralstyrte og byråkratiske kirkene som de andre grenene av reformasjonen skapte. Det ble kirken "nedenfra", til forskjell fra den som kom "ovenfra". Døpernes lokale forsamlinger var helt selvstendige og demokratisk styrte. Jeg regner med at mine venner innenfor den nyere husmenighetsbevegelsen vil finne dette interessant.I neste artikkel skal vi se litt nærmere på forskjellen på den østlige og vestlige delen av døperbevegelsen, og dens organisering og teologi.

Det hellige korsets tegn

Det første jeg gjør hver morgen er å tegne meg med det hellige korsets tegn, fra panne til bryst, i det jeg sier:
"I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn." Dette gjør jeg gjerne foran et av mine Kristus-ikoner. Så følger de ulike tidebønnene. Det siste jeg gjør før jeg legger meg, er å gjenta det samme korstegnet. Dette kaller jeg dagens gode rytme.

Noen av bloggens lesere, rister kanskje på hodet og sier: "Litt vel katolsk for meg dette..." Men tenk noe så flott at man kan tegne seg med korsets tegn, som det første og det siste man gjør. Ved dagens start, og ved dagens ende. Og når du gjør det, slutter du deg til den store rekken av kristne som har gjort dette siden den første menighets dager. Tilhører du den protestantiske delen av Kristi kirke, så vet du kanskje at den godeste Luther anbefalte det samme? "Om morgenen, når du står opp av sengen, tegne deg med det hellige korsets tegn og si: I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Så skal du fremsi trosbekjennelsen og Fader vår, mens du kneler eller står. Om du vil, kan du også be denne bønnen: Jeg takker deg, himmelske Far, ved Jesus Kristus, din elskede Sønn, fordi du har bevart meg i natt fra all skade og fare, og jeg ber deg at du må bevare meg fra all synd og alt ondt, så alt jeg gjør, og hele mitt liv må behage deg. I dine hender overgir jeg meg selv, med sjel og legeme og alle ting. La din hellige engel være med meg, så den onde fiende ikke får makt over meg. Amen." (Kilde: Bønnebok. Verbum 2002)

Den gode livets rytme er når sjel og ånd, når sansene og tankene våre, finner samme takt.