Det er flott å møte mennesker som klarer å skape begeistring for misjon! I den sammenhengen jeg har vært en del av, var misjonsmøter litt traurige greier, som stort sett handlet om den legemlige nød. Det ble snakket om vei- og broprosjekter, behovet for å grave brønner og skaffe skolebøker. Tro meg - alt det her er viktig, og kan være del av arbeidet med å nå nye mennesker. Men det var bare det at vi sjeldent hørte om mennesker som kom til tro. Ikke det at det ikke skjedde, for det gjorde det, men det var ikke det misjonæren som kom på besøk la vekt på. Så mye penger til disse prosjektene forløste det heller ikke. Det ble noen magre kollekter. Men av og til fikk vi besøk av en misjonær som talte seg varm om mennesker som ble frelst, døpt i vann og ånd, syke som ble helbredet. Det skapte begeistring, og kollektkurven klirret ikke lenger av mynter.
I går hørte jeg den svenske misjonæren Carl Gustav Severin, knyttet til Livets Ord i Uppsala, for første gang. Han hadde virkelig evnen til å skape begeistring for misjonens store sak, og samtidig gi oss del i nøden. Jeg tror det er lenge siden jeg har opplevd at latteren har sittet så løs. Historiene han kunne fortelle om evangeliets fremmarsj i det som en gang var det veldige Sovjetunionen, om hvordan Gud ledet på forunderlig vis og fikk selveste KGB til å stille med et eget tog som kunne bringe bibler og misjonærer inn til Sibir var både gripende, sterke og skapte samtidig glede over at mennesker fikk møte Jesus.
Carl Gustav Severin klarte også noe annet: Han fikk mennesker til å innvie seg for misjon - kanskje for første gang, men også for de som trengte utfordringen på ny - meg selv inkludert. Tema for hans preken var: "Du kan være et bønnesvar!" Finnes det noe mer meningsfullt enn å se mennesker frelst? Gi dem evangeliet. Be for de syke. I går meldte det seg mennesker for å ta Jesu ord på alvor: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen." (Mark 16,15) Akkurat det gleder jeg meg over, og takker Gud for idag.
