Å møte stormen på vei til stillhet

'Å være alene er ikke alltid det samme som å oppleve stillhet og fred. Et ensomt sted kan også være stedet der uroen begynner, der vi møter vår egen smerte, der vi angripes av tvil, ser hvor lite vi betyr og oppdager hva vi mangler av helhet og indre renhet.

Stormen raser og fienden spotter oss slik at vi kan føle enda mer skyld, frykt og skam. Det ensomme stedet blir en slagmark.

Men det kan også bli stedet for nye muligheter og forvandling. Henri Nouwen minner oss om at 'ensomhet er smeltedigelen forvandlingen skjer i'. Men dette kan bare skje hvis tvilen overvinnes, skylden løftes bort, fienden kastes ut, smerten erkjennes, selvmedlidenheten oppgis og frykten forsvinner.

Da kan vi i ensomheten erfare stillhet etter stormen, fred etter at uroen har lagt seg. Denne freden er ingen tilpasningsdyktig ro er der vi overlates til oss selv og våre illusjoner. Den er ikke fred for enhver pris mens vi undertrykker de smertefulle sidene ved livet. Denne freden vinnes ved åpenhet og ærlighet. Den er en stillhet som fødes ved forvandling. Den er en ro som vokser fram av tilgivelse. Den er en indre stillfarenhet, en gave fra den Gud som elsker oss og bærer oss over avgrunnen med sin nåde og kraft'.

(Charles Rigma: Den indre rytmen under Henri Nouwens veiledning. Genesis forlag 1997)

Om å vokte det indre livet

Jeg vil gjerne dele disse gode rådene av Charles Rigma med dere:

Noen ganger tror vi helt feilaktig at alle tanker bør uttrykkes, alle visjoner proklameres og alle drømmer tenkes høyt. Vi tror at alt som skjer i vår indre verden, straks skal deles med alle andre.

Dette er selvsagt ikke tilfelle. Det finnes mye som er hellig og privat. Vanligvis bekjentgjør vi ikke de intime sidene ved vårt kjærlighetsliv for andre. På samme måte finnes det intime sider ved vårt indre liv som bør forbli skjult. Henri Nouwen bemerker at 'taushet er den disiplin som vokter Guds flamme i oss og som holder den ved like'. Det er i stillheten i vårt eget indre vi best kan hegne om våre tanker.

Det er der vi hardnakket kan holde håpet oppe. Det er der drømmer kan vekkes. Det er i vårt indre livs ensomhet vi kan smi våre planer og fatte vanskelige beslutninger. Der kan fortroligheten øves uforstyrret. Der kan vårt eget jeg bli fornyet og forvandlet. Der kan kjærligheten vokse og det som er hellig, voktes og beskyttes.

Hvis vi ikke tar vare på dette indre livet, vil vi svekke vår indre styrke og vakle i våre beslutninger. Vi vil stå i stadig større fare for å bli styrt av vår tids dominerende stemmer og miste oss selv. Å holde fast på det som er hellig for oss, er ikke egoisme. Det er rett å ta vare på det som beskytter vårt eget jeg. Dessuten er dette det jordsmonnet modig handling kan vokse opp av.