Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige - historien om Vance Havner, del 3

Her forsetter historien om Vance Havner. Første del ble publisert tirsdag 18.juli, andre del onsdag 19.juli:

"I flere år preket jeg på søndager i forsamlinger både i byer og ute på landet som 'guttepredikanten'. Mange kom for å høre av ren nysgjerrighet. Så begynte jeg på en kostskole drevet av baptister. Den het South Fork Institute," forteller Vance Havner.

Han legger til: "Jeg var slett ingen ener. Ofte satt jeg å lyttet til fuglesangen utenfor i stedet for å høre på professoren som foredro innendørs."

Kursen videre gikk til Gardner Webb College. Dette var under 1.verdenskrig. Vance Havner forteller hvordan jentene gråt når guttene dro til Frankrike for å kjempe. Vance var ikke aktuell for militærtjeneste, og rektor ved skolen anbefalte han å gå sine egne veier. Videre utdannelse førte han til ulike skoler, men hele tiden lengtet han etter å komme ut for å preke. En dag orket han ikke mer skole, og pakket sakene sine for å dra. En professor ved den siste skolen han var på oppdaget Vance på jernbanestasjonen, og sa til ham at han kom til å angre på sin beslutning.

"Men jeg har ikke angret på det enda," forteller Vance Havner mange år etter.

Han startet opp igjen med å forkynne Guds ord, og gjorde mange feil, men han lærte underveis. Han ble pastor i en landsens baptistmenighet i den østlige delen av North Carolina.

"Jeg ble litt betatt av den liberale tilnærmingen til Skriften som begynte å få innpass. Men det hadde ingen skadelig virkning i mitt tilfelle, men jeg hadde fått noe av viruset i systemet mitt. Ingen av mine populære prekener førte til at noen ble overbevist om sine synder. Ikke-kristne likte mine prekener, og det kom riktig mange for å høre på meg, men mange av dem døde uten å ha kommet til tro."

Vance Havner sa opp som pastor for denne menigheten etter ett år, og han dro hjem til sin far. Faren døde den vinteren og etterlot ektefellen og Vance en butikk som ble ranet og brent ned en natt.

"Herren gjorde det helt klart i mitt hjerte at Han ville jeg skulle vende tilbake til det gamle budskapet jeg hadde forkynt som en liten gutt. Han ville legge til rette for meg. Jeg husker jeg leste en bok: J. Gresham Machen: Christianity and Liberalismen, mens jeg oppholdt meg ute i skogene. Den hadde jeg svært god nytte av. Jeg vendte tilbake til det gamle budskapet, og det første jeg måtte gjøre var å gå tilbake til menigheten jeg hadde vært pastor for og jeg preket der i tre år.  Jeg studerte min Bibel, og jeg travet rundt på støvete landeveier og la et godt grunnlag for årene som lå foran. Ingen forkynner er virkelig forberedt for tjenesten om han ikke har vært pastor for en landsens menighet. Forkynnere i vår forrykte moderne tid har mistet evnen til å grunne på Guds ord, men det er fremdeles håp!"

(fortsettes)

Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige - historien om Vance Havner, del 2

Her fortsetter historien om Vance Havner:

Når Vance Havner var 10 år gammel bekjente han troen på Jesus som sin Frelser og Herre. Det skjedde under en vekkelse i Corinth Baptist Church, men Vance ble en kristen i forbindelse med en tur inne i skogene i området hvor han bodde. Han bøyde derfor ikke kne ved botsbenken inne i kirken, som skikken var, men han tok sin bestemmelse på et øde sted i skogen.

"Det var ingen dramatikk i det som skjedde, slik en del kan vitne om, men et barns stillferdige overgivelse til Gud. Jeg forstod ikke alt som har med frelsen å gjøre, men jeg forstår ikke alt som har med elektrisitet å gjøre heller. Men jeg vil ikke sitte i mørke av den grunn," forteller Vance Havner.

Han ble døpt på sin bekjennelse av sin tro i South Fork River. Her er et bilde fra en dåpshandling i nettopp denne elven:

Som dere ser var en slik dåpshandling utendørs noe som tiltrakk seg mange skuelystne. Dåpshandlingen ble dermed et sterkt vitnesbyrd for de som så på, og en flott anledning til å forkynne evangeliet. Hvorfor ikke døpe utendørs i dag?

"Året etter at jeg var blitt døpt spurte jeg om jeg kunne få predikantgodkjennelse av menigheten min," forteller Vance Havner. Det fikk han. Vance Hovner begynte å forkynne i First Baptist Church i Hickory, nærmere 20 kilometer fra hjemstedet.

"Jeg har vært i større byer og menigheter senere, men ingen føltes så stor ut som First Baptist Church i Hickory den første kvelden. Far og jeg dro over dit i en gammel Ford med 30 hestekrefter. 20 av dem av stein døde! Jeg sto på en stol, med pastoren på den ene siden og hovedevangelisten i den staten på den andre siden, lik Aron og Hur som holdt opp armene til Moses," forteller Vance Havner.

fortsettes

Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige - historien om Vance Havner, del 1

"Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige."

Ordene tilskrives Vance Havner (bildet), men de fleste har nok aldri hørt om denne gudfryktige mannen. Derfor har jeg skrevet denne lille introduksjonen til hans liv og tjeneste. Jeg tror faktisk den kan inspirere noen til å leve helt for Jesus, selv om det begynner å bli mange år siden han levde. Kort fortalt begynte han å forkynne bare 14 år gammel, og da på gatene i hjembyen og han fortsatte helt til Gud hentet ham hjem til seg i 1986. Hele livet var han en utpreget evangelist med en klippefast tro på Guds ord. Faktisk brukte han mesteparten av sin tid til dypdykk i Bibelen. Vance lærte mye av den utenat. Denne Bibelgleden skulle jeg ønske mange flere hadde! Vi lever i en tid hvor spørreundersøkelser viser at svært få kristne leser Bibelen, og i hvert fall ikke daglig. Da blir man en sløv kristen, frastjålet mange velsignelser. Jeg anbefaler at du skaffer deg en Bibel, og holder deg til den, slik at når du leser så "fester" Bibelordene seg i ditt sinn, og du kan ta dem frem igjen når du trenger dem. Skifter man hele tiden på ulike oversettelser, er det ikke så lett å huske hva som står. Og la den bli skikkelig slitt og velbrukt ved at den brukes daglig resten av ditt liv.

Vel, det var en parentes! Men jeg tror Vance Havner godt kunne ha likt den!

Vance Havner, som ble født i 1901 vokste opp på landsbygda i North Carolina. Fra verandaen på huset hvor han vokste opp kunne de om nettene se lysene fra fem små byer. Fra baksiden av huset kunne de se Grandfather Mountains, Table Rock, en rekke fjell som sto der som voktere langs horisonten. Hjemstedet ble kalt Jugtown, for mens Vance var ung var dette et sted med små butikker hvor pottemakere solgte sine produkter. Her levde han et enkelt og lykkelig liv som en landsens gutt. Han vandret rundt i skogene sammen med en gjeterhund, og tilbrakte svært mye av sin tid utendørs.

Han beskriver faren sin som en streng, men hengitt kristen, og høyrehånd til pastoren i den gamle Corinth Baptist Church. Landsens predikanter overnattet ofte i foreldrenes hus fra lørdag når de skulle preke den fjerde søndagen hver måned. De kom gjerne med hest og kjerre.

"Noen av disse prekenene var lange nok til å vare en hel måned," minnes Vance Havner, "men det var sunn forkynnelse. Far lot meg alltid sitte oppe sent disse lørdagskveldene, foran peisen, og lytte til ham og disse predikantene snakke om det som hører Gud til. Det slår alt det som fjernsynet har vist senere."

"Far skulle ha vært predikant," forteller Vance Havner: "To av hans brødre ble det. En ble baptist, den andre metodist. Mor var en mild, vennlig husmor. Hennes liv dreide seg om å ta vare på hjemmet, og ville nok være som litt av en vranglære for dagens kvinnesakskvinner. Jeg vokste opp med en Bibel i den ene hånda, og en fuglehåndbok i den andre! Biblioteket vårt bestod av Pilegrims vandring, Foxe Book of Martyrs, og noen gode, klassiske romaner. Jeg lærte deler av Bibelen utenat, laget små prekener til søndagsskolen, og sendte inn min første preken til den lille avisen som ble utgitt i byen vår. Da var jeg ni år gammel."

(fortsettes)