Jeg leste denne artikkelen i The Mennonite Weekly i går, og synes den inneholdt svært viktige poenger, og valgte derfor å oversette den. Den har ikke minst noe å si om hvordan vi skal kunne leve i flerkulturelle kristne fellesskap, også i Norge, selv om konteksten her er amerikansk. Egne segererte menigheter bygget på nasjonalitet, finner man ikke eksempler på i Det nye testamente. Kristi forsoning gjør at vi alle er ett i Kristus. Forfatteren, John Powel (bildet) er fra
Ypsilanti i Michigan, og er koordinator for det antirasistiske arbeidet i Mennonite Mission Network.
'I forbindelse med min mors begravelse i desember, så ble jeg minnet om min rike baptistiske arv. Den var fylt av livlig musikk, lovprisning, bønn, tilbedelse og feiring. Jeg har vært vitne til den ilden og lidenskapen blant mine latinamerikanske, indianske og immigrant brødre og søstre. Det er en rikdom i dette som sier: "Gud er her, nå!"
Men for flere år siden kom jeg til den slutning at det var noe som manglet. Når jeg vokste opp ble det sagt at hvis du var noe annet enn en baptist eller metodist, ja da hadde noen rotet med religionen din. Mennonitene 'rotet til' min religion.
Jeg valgte å la mennonitene rote det til for meg fordi jeg ønsket en tro som la sterk vekt på Guds forsonende kjærlighet. Det ble virkelig for meg når Martin Luther King jr gav råd til oss unge som hadde sluttet oss til borgerrettighetsbevegelsen, om å finne en menighet som la vekt på det. "Slike som mennonitene og kvekerne." sa han.
Så her er jeg, lik mange av mine fargede brødre og søstre, som søker en bro slik at vi kan komme over oss til den andre siden, til 'det lovede land'. Det har vært og er, en god frustrerende erfaring.
Kristus-sentrert:
Jeg oppdaget et religiøst uttrykk som manglet i min bakgrunn: En Kristus-sentrert hengivelse til fred, tjeneste, og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. Jeg håpet å finne en kirke som virkelig trodde på og praktiserte nestekjærlighet, like mye som man elsket seg selv. Jeg håpet å oppdage et åndelig fellesskap som hadde gitt seg til å utviske skillene mellom rasemessige og kulturelle skillelinjer, og som ikke bare snakket om det. Mennonitene gav meg det håpet.
Jeg snakket med en venn nylig om vår relasjon til mennonitene. Hun vokste opp i en mennonite-forsamling som krevde at hun bar en enkel klesdrakt, og gikk med hodedekke. På skolen lo de av henne fordi hun var den eneste fargede som bar en tradisjonell mennonitisk klesdrakt. Det førte til at hun var på nippet til å forlate kirken.
Men tingene forandret seg. Hun er et innflytelsesrikt menighetsmedlem. Nå sier hun: "Klærne er ikke et tema lenger. Det er noe med mennonitisk kultur som er skakende. Rase og kultur er nært bundet sammen. De ønsker at jeg skal akseptere deres kultur men er ikke opptatt av min".
Tveegget
Hennes uttalelse er tveegget. Jeg har grunnet på dette spørsmålet siden jeg kom tilbake til mennonitene. Mennonitene har erklært at de er ett. Rase og kultur betyr ikke noe. Men fremdeles er det en vegring mot å akseptere de åndelige gavene som fargede mennesker representerer. Ved ulike anledninger hvor jeg har preket, så har de gitt meg det rådet at jeg må passe på tiden. Musikken min blir ofte sett på som underholdning i stedet hvor lovsang.
Vår åndelige medvirkning til kirkens liv blir ofte tolerert. Men toleranse er ikke et emne for Guds folk. Derimot handler det om å bygge en relasjon likesinnede brødre og søstre av ulik farge som tar del i hverandres kultur og som ikke ser på vårt engasjement som et spørsmål om rase. Vår felles tilbedelse og interaksjon trenger å bli akseptert og bekreftet. Ikke tolerert.
Konklusjon
Jeg har kommet frem til denne konklusjonen: Når vi står overfor et valg mellom kristen tro og kultur, vil kulturen overvinne den kristne troen med mindre vi praktiserer troen på en forsonet Kristus - selv i våre kulturelle uttrykk.
Min kultur, og den som utgjøres av farge, er viktig for meg, akkurat som europeisk mennonitisk kultur er viktig for mine anglo trossøsken. Når vi kommer sammen som en så betyr det at vi bekrefter hverandres rasemessige og kulturelle identitet.
