Ivan Neprash - en ukjent troshelt, del 2

Her er andre del av historien om Ivan Neprash, ateisten som ble bibellærer og misjonær:

Ivan Neprash hadde aldri lest Bibelen. Den eneste han hadde sett var i en ortodoks kirke. Der ble den kysset av de troende. For Ivan, og for intelligensiaen, ble Bibelen ansett å være en eventyrbok og innført for å støtte opp om tsarens regime. Det tsaren sa ble adlydt av kirken. Stat og kirke var uatskillelige. Prestene handlet ofte som politimenn, og de troende ble ofte brukt av tsarens sikkerhetspoliti som spioner.

Hva så med andre troende? Baptister? Det var noen få av dem. De var enkle mennesker. Ivan Neprash, med sin fine kulturelle bakgrunn, stolte ikke på deres dømmekraft.

Men Gud har sin vei for å nå inn til oss. Ivan Neprash begynte å studere astronomi. Og ble konfrontert med et dilemma. Å tro at dette storslåtte kosmos hadde blitt til helt av seg selv, var galskap. Tankemessig trodde han at det måtte være Noen som hadde skapt alt dette, men utad kunne han ikke bekjenne seg til slike tanker. Så hva skulle han gjøre?

Valget stod for Ivan Neprash mellom hykleri og galskap. Den Hellige Ånd hadde begynt sitt arbeid. En kveld fylte erkjennelsen om at det må finnes en Skaper ham. Spørsmålene stod likevel i kø, og han fant ingen tilfredstillende svar. I dagboken sin skrev han: Hvordan kan jeg finne meningen med mitt liv?

Gjennom Leo Tolstolj's bøker trodde han at han hadde funnet nøkkelen. 'Elsk din neste som deg selv,' var essensen av hans filosofi. Glad og oppmuntret følte han at han endelig hadde funnet svaret. Dette var så vakkert, dette var det optimale med livet. Men når han så skulle sette dette ut i livet, fungerte det likevel ikke.

På bildet sees Ivan Neprash med sin kone og sin sønn.

(fortsettes)

Ivan Neprash - en ukjent troshelt, del 1

Ivan Neprash (1883-1958), er nok et ukjent navn for de fleste her i Norge. Han var ateisten, som mens han studerte astronomi, begynte å lese Bibelen, og fant Jesus som sin Frelser. Det hele begynte mens han var lærer ved en mennonitisk privatskole. Men nå foregriper jeg historien.

Ivan V. Neprash, som vi ser med sangboken, var født i en gudfryktig familie i Ukraina. Han ble tidlig opplært i den kristne tro i Den ortodokse kirke. 15 år gammel var han fast overbevist om at han ville lykkes i alt han satte seg fore! Men den selvbevisste unggutten møtte likevel problemer som ikke var like lett å håndtere. Ved en spesiell hendelse kom han til å huske på sin mors gode råd: 'Kommer du i vanskeligheter, be!' Han hadde lært seg tre, lange bønner, utenat. En til Jomfru Maria, en til hans skytsengel og Fadervår. I det han husket sin mors råd, bøyde han kne en kveld og fremsa Fadervår 30 ganger. Men dette var til ingen hjelp. Bitterhet fylte hans hjerte. Han tenkte: 'Jeg er en tosk! Jeg har bedt om det daglige brød, og det har jeg nok av. Denne bønnen har ikke utgjort noen forskjell. Gud har ikke hørt min bønn'. Dette var den siste bønn Ivan ba på mange år.

Alle klassekameratene under oppveksten var ateister, og ateistisk litteratur var lett tilgjengelig. Og Ivan leste og leste. Det han leste og enkelte erfaringer han gjorde seg, førte til at han 18 år gammel var en overbevist ateist. 21 år gammel talte han åpenlyst mot Gud. Han trodde ikke det fantes noen Gud, og dermed heller ikke noe liv etter døden.

Tre år gikk. Depressive år, fulle av mørke og meningsløshet. Et lengsel begynte å ta form. Han måtte finne ut det han kalte 'den ukjente sannhet'. Han leste hundrevis av bøker, og prøvde ut ulike tankesystemer. Alle så fine ut på papiret, men når han prøvde dem ut, kollapset dem.

Så hva var sannheten, og hvor kunne han finne den?

Han sa til seg selv: 'Jeg vil reise til Europa. Kanskje jeg finner en stor mann som kjenner sannheten'. Ivan Neprash dro fra sted til sted, uten å finne det han søkte. Skuffet dro han tilbake til Russland, og forbannet Gud. Han fortsatte sin søken. Det han opplevde gikk fra vondt til verre. En dag bestemte han seg for å avslutte livet. Han gjorde revolveren klar. I sin desperasjon kom han til å tenke på sin mor. Hvordan ville hun reagere når hun fikk vite at han hadde tatt sitt liv. Morens kjærlighet reddet ham i siste liten.

(fortsettes)