Ateisme er en vrangforestilling - et eventyr for de som er redd for lyset

'Kristne trenger å ha mot til å snakke om Bibelen i det offentlige liv'.

Ordene tilhører professor John Lennox (bildet), fra Oxford University, som nylig talte på en bønnefrokost i det britiske parlamentet. 600 mennesker var samlet til den årlige Nasjonale bønnefrokosten, arrangert av Bibelselskapet i Storbritannia.

Professor Lennox kalte ateismen for en 'vrangforestilling' og 'et eventyr for de som er redd for lyset'. Han ba kristne innstendig om å ha mot nok til å tale åpent om deres tro i det offentlige rom og talte om det eksemplet William Tyndale's oversettelse av Bibelen til engelsk var for 400 år siden.

Professor Lennox taler regelmessig mot en ateistisk forståelse av verden. Han anklager ateismen for å drive vekk fra moralen i dagens samfunn:

'Hvis vi lærer folk at moral er en illusjon, vil de begynne å tro det. Mange gjør det allerede med det resultat at våre våre institusjoner oversvømmes av skandaler, familier er i økende grad fragmenterte, folk er mer ensomme enn de noensinne har vært, og de mangler i økende grad evnen til å kunne ha tillit til noe,' sa professor Lennox blant annet.

Tidligere på dagens under den nasjonale bønnefrokosten, kom statsminister David Cameron med følgende uttalelse:

'Det er oppmuntrende at den kristne tro fremdeles spiller en så vital rolle i vår nasjons liv. Vi er et land med en kristen arv og vi skulle ikke være redd for å si det'.

Fra ateisme til levende kristen tro takket være et ikon

Elsa Katarinas reise har gått fra likegyldig ateisme, til å fanges av Gud, bæres av Ham, og tjene Ham ved å male ikoner. I dag er hun pensjonist og bor på ett rom i Göteborg. Der maler hun ikoner, og hele leiligheten - fra gulv til tak - er fylt av disse vakre 'vinduer' mot evigheten.

Etter å ha mistet begge sine foreldre tidlig flyttet Katarina fra Nederkalix til Göteborg. Der bodde hennes søster som tok hånd om henne. Hun vokste opp uten noen form for religiøs innflytelse, ikke ulikt det mange svensker gjør i dag, men hva som var forberedt for henne kunne hun aldri ha gjettet seg til.

Da Elsa Katarina var 30 år ble hun forlatt av sin mann. Da var hennes døtre tre og syv år gamle. Det rammet henne så hardt at hun led både av sykdom og på grunn av tapet. For å få hvile ut fikk hun bo for en tid i et hjem i Dalane. Der traff hun i 1974 sitt livs store kjærlighet i en trubadur som bodde i  det gamle huset til poeten Dan Anderson, som lå like i nærheten. Rolf, som trubaduren het, spilte og sang seg inn i Elsa Katarinas hjerte. Hun forteller:

'En trubadur var virkelig ikke det jeg vill ha. Trubadurer var det verste jeg visste, men så hørte jeg ham synge og spille og da - ja, det var min store kjærlighet helt enkelt'.

Ikon av Maria
Etter å ha levd ensom og tatt hånd om sine to døtre etter at mannen hadde forlatt henne ble hun igjen forelsket og falt hodestups for denne trubaduren. Men gleden skulle bli kortvarig - det viste seg snart at Rolf led av leukemi. Forløpet var raskt, og han gikk bort ni måneder etter deres første møte. Før Rolf døde gav han Elsa Katarina en gave: et ikon av Jomfru Maria. Han hadde kjøpt det i en liten forretning nær det sykehuset han fikk sin pleie.

'Hvorfor han kjøpte ikonet til meg vet jeg virkelig ikke. Han var ikke mer religiøs enn meg. Han ville nok bare gjøre meg glad'.

Ikonet lå i jakkelommen hennes, og dukket opp nå og da i sorgarbeidet. Innimellom glemte hun det helt og holdent, men det dukket plutselig opp igjen på de mest uventede stedene. Samtidig begynte hun å drømme om pensler og farger - 'jeg som bare hadde tegnet strekmennesker tidligere'. Det var som om ikonet ville ha hennes oppmerksomhet.

Et liv som ikonmaler
Møtet med en ikonmaler fikk henne til å tenke gjennom dette, og hun tok et kurs i ikonmaling. Fra det øyeblikket var hun fanget. I forbindelse med malingen ble hennes åndelige sinn åpnet enda mer, og hun merket snart at hun ikke kunne vokse og blomstre i Den svenska Kyrkan. I stedet besøkte hun Den ortodokse kirken i Göteborg, der hun snart ble medlem.

'Det stod klart for meg at det var slik jeg skulle leve mitt liv og at jeg skulle male ikoner'.

Siden hun blitt tatt opp som medlem i Den ortodokse kirkens fellesskap har hun vært aktiv der og fulgt Kirkens liv på nært hold som en del av den. Samtidig spanderte hun hver krone hun tjente på å reise til Hellas, Russland og Tyrkia, for å treffe de store ikonmestrene og sitte ved deres føtter. I 1984 fikk hun Göteborgs kulturstipend og reiste til Valamo kloster i Finland for det stipendiet. Det ble en stor opplevelse for henne, da hun der fikk den beste undervisningen hun har fått, i møte med finske og russiske ikonmalere. Til Valamo pleide hun i flere år å ta med seg sine elever for ytterligere fordjupning i kunsten å skrive et ikon.

Anerkjent
I dag er hun en av de få anerkjente ortodokse ikonmalerne i Sverige, og hennes ikoner kan sees i mange gudstjenestelokaler tilhørende ulike kristne samfunn landet rundt. I Göteborg kan man finne hennes ikoner blant annet i Kristi Uppståndelses Ortodoxa församling, Svenska Domkyrkan, Hagakyrkan och Oskar Fredriks kyrka.

Elsa Katarina konstaterer at ikonmaleriet var relativt ukjent for 36 år siden da hun begynte, men at det idag finnes en nyvakt interesse.

'For egen del', forteller hun, førte ikonmaleriet meg til en levende tro'.

Tekst og foto: Mikael Fälthammar. Oversatt av Bjørn Olav Hansen med tillatelse.

Ivan Neprash - en ukjent troshelt, del 2

Her er andre del av historien om Ivan Neprash, ateisten som ble bibellærer og misjonær:

Ivan Neprash hadde aldri lest Bibelen. Den eneste han hadde sett var i en ortodoks kirke. Der ble den kysset av de troende. For Ivan, og for intelligensiaen, ble Bibelen ansett å være en eventyrbok og innført for å støtte opp om tsarens regime. Det tsaren sa ble adlydt av kirken. Stat og kirke var uatskillelige. Prestene handlet ofte som politimenn, og de troende ble ofte brukt av tsarens sikkerhetspoliti som spioner.

Hva så med andre troende? Baptister? Det var noen få av dem. De var enkle mennesker. Ivan Neprash, med sin fine kulturelle bakgrunn, stolte ikke på deres dømmekraft.

Men Gud har sin vei for å nå inn til oss. Ivan Neprash begynte å studere astronomi. Og ble konfrontert med et dilemma. Å tro at dette storslåtte kosmos hadde blitt til helt av seg selv, var galskap. Tankemessig trodde han at det måtte være Noen som hadde skapt alt dette, men utad kunne han ikke bekjenne seg til slike tanker. Så hva skulle han gjøre?

Valget stod for Ivan Neprash mellom hykleri og galskap. Den Hellige Ånd hadde begynt sitt arbeid. En kveld fylte erkjennelsen om at det må finnes en Skaper ham. Spørsmålene stod likevel i kø, og han fant ingen tilfredstillende svar. I dagboken sin skrev han: Hvordan kan jeg finne meningen med mitt liv?

Gjennom Leo Tolstolj's bøker trodde han at han hadde funnet nøkkelen. 'Elsk din neste som deg selv,' var essensen av hans filosofi. Glad og oppmuntret følte han at han endelig hadde funnet svaret. Dette var så vakkert, dette var det optimale med livet. Men når han så skulle sette dette ut i livet, fungerte det likevel ikke.

På bildet sees Ivan Neprash med sin kone og sin sønn.

(fortsettes)

Ivan Neprash - en ukjent troshelt, del 1

Ivan Neprash (1883-1958), er nok et ukjent navn for de fleste her i Norge. Han var ateisten, som mens han studerte astronomi, begynte å lese Bibelen, og fant Jesus som sin Frelser. Det hele begynte mens han var lærer ved en mennonitisk privatskole. Men nå foregriper jeg historien.

Ivan V. Neprash, som vi ser med sangboken, var født i en gudfryktig familie i Ukraina. Han ble tidlig opplært i den kristne tro i Den ortodokse kirke. 15 år gammel var han fast overbevist om at han ville lykkes i alt han satte seg fore! Men den selvbevisste unggutten møtte likevel problemer som ikke var like lett å håndtere. Ved en spesiell hendelse kom han til å huske på sin mors gode råd: 'Kommer du i vanskeligheter, be!' Han hadde lært seg tre, lange bønner, utenat. En til Jomfru Maria, en til hans skytsengel og Fadervår. I det han husket sin mors råd, bøyde han kne en kveld og fremsa Fadervår 30 ganger. Men dette var til ingen hjelp. Bitterhet fylte hans hjerte. Han tenkte: 'Jeg er en tosk! Jeg har bedt om det daglige brød, og det har jeg nok av. Denne bønnen har ikke utgjort noen forskjell. Gud har ikke hørt min bønn'. Dette var den siste bønn Ivan ba på mange år.

Alle klassekameratene under oppveksten var ateister, og ateistisk litteratur var lett tilgjengelig. Og Ivan leste og leste. Det han leste og enkelte erfaringer han gjorde seg, førte til at han 18 år gammel var en overbevist ateist. 21 år gammel talte han åpenlyst mot Gud. Han trodde ikke det fantes noen Gud, og dermed heller ikke noe liv etter døden.

Tre år gikk. Depressive år, fulle av mørke og meningsløshet. Et lengsel begynte å ta form. Han måtte finne ut det han kalte 'den ukjente sannhet'. Han leste hundrevis av bøker, og prøvde ut ulike tankesystemer. Alle så fine ut på papiret, men når han prøvde dem ut, kollapset dem.

Så hva var sannheten, og hvor kunne han finne den?

Han sa til seg selv: 'Jeg vil reise til Europa. Kanskje jeg finner en stor mann som kjenner sannheten'. Ivan Neprash dro fra sted til sted, uten å finne det han søkte. Skuffet dro han tilbake til Russland, og forbannet Gud. Han fortsatte sin søken. Det han opplevde gikk fra vondt til verre. En dag bestemte han seg for å avslutte livet. Han gjorde revolveren klar. I sin desperasjon kom han til å tenke på sin mor. Hvordan ville hun reagere når hun fikk vite at han hadde tatt sitt liv. Morens kjærlighet reddet ham i siste liten.

(fortsettes)