Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 1

I denne artikkelserien vil jeg gi deg et lite innblikk i hvordan jeg en lengre tid har 'bønnelest' Salomos Høysang. Dette er ikke et vanlig bibelstudium, som er spennende og givende i seg selv, men mer 'personlige' notater i mitt møte med teksten, eller først og fremst mine persomlige møter med Brudgommen. Jeg kommer ikke til å kommentere alt, og heller ikke nødvendigvis skrive kronologisk. Dette blir mer til underveis.

Forfatteren av Høysangen kan med rette kalles 'en mystiker'. Fritt og overrakende bruker han mystikerens språk for å beskrive kjærligheten mellom Bruden og Den himmelske Brudgommen. Det er flere måter å  lese Høysangen på, jeg har valgt den allegoriske og typologiske, det vil si at jeg leser den som en fortelling om Jesus som elsker sin brud, frem til modenhet. Med sine svakheter, usikkerheter og sine fall er bruden likevel elsket! Det er en fortelling om at bare Brudgommens kjærlighet fullt ut kan tilfredsstille Brudens hjerte.

Mye har vært sagt og skrevet om Salomos Høysang. Jeg tar med dette fra den babylonske Talmud, her i min oversettelse: "Ingen dag i menneskehetens historie er så vidunderlig som dagen da Sangernes Sang ble gitt til Israel; for alle andre Skrifter er hellige, men Sangernes Sang er den helligste av dem alle."

Det er blitt sagt "at den dagen denne sangen ble åpenbart, senket Guds Shekinah - Guds herlighet - seg ned over jorden, som det står skrevet: 'Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus' (1.Kong 8,11) På den dagen denne hymnen ble åpenbart, sang Salomon denne sangen i Den  Hellige Ånds kraft ... Det er en sang i hvilken både de som er der oppe og de som er her nede deltar, hvilket er en overnaturlig sabbat, en sang i hvilket Det overnaturlige hellige navnet er kronet. Derfor er det helligste av det hellige. Hvorfor det er slik? Fordi alle dens ord er full av kjærlighet og glede." (Lyset)

Denne sang eller Sangernes Sang - den ypperste sang - er skrevet av kong Salomo. Som konge er han også et bilde på Herren. Og den stillingen Herren inntar i Høysangen er kongens. Jeg minnes ordene fra Salme 45,2-3: 

"Mitt hjerte strømmer over av vakre ord. Jeg sier: Min sang er om en konge. Min tunge er en hurtigskrivers griffel. Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper. Derfor har Gud velsignet deg for evig."

fortsetter

La oss lære av hl. Columba - han bønneleste Bibelen

Hl.Columba (521-597) brukte Den Hellige Skrift i sitt daglige bønneliv. Her har vi alle mye å lære. Selve hjertet i all bønn er jo en dynamisk interaksjon mellom Den treenige Gud, Guds Ord og den enkelte av oss.

Fordi hellige Columba fulgte den eldgamle kirkelige tradisjonen med å be tidebønner, ville han ha bedt gjennom Salmenes bok hver måned, sammen med den monastiske kommuniteten han tilhørte. Når man lever med Salmene på denne måten skjer det noe vidunderlig. Fra å være ord på et papir blir de en indre integrert del av oss. Ordene kroppsliggjøres.

Bibelen i den Columbanske tradisjonen var ikke først og fremst forankret i et intellektuelt studium eller teologisk diskurs.

Skriptoriet - stedet hvor kopierte de bibelske- og kirkelige manuskriptene - var også uten tvil hvor du lærte Skriften å kjenne mens du kopierte dem. Men å be dem er annerledes. Og jo mer du ber dem, jo lettere kryper de på innsiden av deg. De blir en del av ditt hjerte, ditt indre menneske.

Nå vet vi at biblioteket på Iona inneholdt en kopi av Hl.Jerome's oversettelse av Bibelen, skrifter av Basilios den store, Johannes Cassian. Skriften ble først og fremst brukt til andakt og til meditative formål. Skriften ble lært utenat, sunget, chantet, og levde den ut i hverdagslivet. Guds ord var ikke noe passivt, men var en svært aktiv del av kommunitetens liv og sentral i alles liv. Den var ikke bare informasjon til hjernen.

Om Columba fortelles følgende:

"En gang, mens hellige Columba satt utenfor hytten sin og kopierte en bok, forandret hans ansiktsuttrykk seg helt plutselig, og fra hans rene hjerte ropte han ut: hjelp! hjelp!

De to brødrene som sto ved døren hans: Colgu Mac og Luigne Moccu Blai, spurte ham hvorfor han plutselig ropte ut. Hellige Columba svarte dem: Det var en Herrens engel som sto der plutselig mellom dere, som jeg har sendt avgårde så raskt som mulig for å komme en av våre brødre i Durrow til unnsetning. Han holdt på å falle ned fra taket på et stort hus som er under oppføring."

På mange slags måter lærer hellige Columba oss til å forankre våre liv i tidligste evangelietradisjonen, den vi finner hos Johannes. Apostelen Johannes var jo så elsket blant kelterne. Johannes understreker betydningen om å bli i Guds ord:

'Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det' (Joh 15,7).

Det er mange måter å be Guds ord. Mange av oss bruker Lectio-Divina metoden, den sakte, meditative lesningen av Guds ord, hvor en stadig gjentar Guds ord og bruker ordet man leser i bønn. Man kan gjerne si at man 'bønneleser' Guds ord. Gjør Guds ord om til bønn. Det er en vidunderlig måte å lese Guds ord på.

Adomnam, forfatteren bak 'The Life of Columba', tegner et portrett av en mann som er helt forankret i bønn. Å be Skriften var selve ryggsøylen i hellige Columba's liv. Vi gjør vel i å følge hans eksempel.