Bønnens mann og en elsker av Guds ord - Edbert av Lindisfarne

Det er interessant å merke seg at enkelte steder, ofte i menneskelige øyne, ubetydningsfulle steder, spiller ikke bare en viktig, men en helt avgjørende rolle i den hellige historien. Og ofte er et lite fellesskap, en kommunitet, limet i det hele. Der bes det tidebønner, der feires det gudstjeneste, der leses Den Hellige Skrift.

På øya Lindisfarne utenfor det engelske fastlandet i nordøst ble det i år 695 grunnlagt et kloster (billdet) som skulle komme til å bli kristendommens viktigste utpost i Nord-Europa.

Dette klosterfellesskapet under ledelse av den hellige Aidan, sendte ut misjonærer til forskjellige deler av England og Europa.

 I rekkefølgen av over klosterets abbeder finner vi Edbert av Lindisfarne, og det er ham vi feiret minnedagen til i går. Han overtok ledelsrn av klosterfellesskapet i år 687. Denne Edbert er først og fremst kjennetegnet av en ting: Hans kjærlighet til Bibelen, glemmes skal heller ikke hans store generøsitet overfor de fattige.

Den hellige Edbert lignet mye på sin forgjenger, hellige Cuthbert, hva angår sann Gudsfrykt. To ganger i året. Under julefasten og påskefasten, tilbragte han 40 dager i bønn og ensomhet på en liten øy. Han elsket også det liturgiske livet. Det kom blant annet til uttrykk ved at han bygde både nye kirker og forbedret de gamle.

Den hellige Edbert sovnet stille inn 6.mai år 698. Hans levninger måtte flyttes i all hast for å reddes unna vikingene. Det første dokumenterte angrepet av vikinger i England skjedde på Lindisfarne 8.juni 793. Da ble dette klosteret angrepet, mange av munkene drept og de andre måtte flykte. Dette var et av mange bønnens hus norske vikinger ødela.

Det er med stor takknemlighet til Gud at vi minnes den hellige Edbert av Lindisfarne.

Hellig Olav, Stiklestad, vikinger, korsfarere - og Jesus

Jeg har alltid følt meg ubekvem når kristne har dratt frem historien om Hellig Olav, Stiklestad og 'kristningen' av Norge. Etter at jeg selv ble en kristen i 1972 husker jeg en sogneprest som skulle holde foredrag om dette i byens bedehus. Jeg var fascinert av Jesu bergpreken, og kunne ikke forstå hvorfor presten skulle var så fascinert av den blodige historien rundt Olav og hvorfor det var så viktig å markere det som skjedde på Stiklestad. Jeg var bare tidlig i tenårene den gangen. Nå har jeg passert 50 og jeg forstår det fremdeles ikke! Jeg ser ingen sammenheng mellom det bloddryppende sverdet og en nasjon som tvinges til tro, og det Gudsriket som de gode nyhetene handler om. Så kom da også den kristne tro til Norge via fredelige keltiske munker kanskje så tidlig som på 800-tallet. Om noe skulle feires så burde det være deres misjonsinnsats!

I dag reagerer deler av kristenfolket i Norge når noen tar til orde for at Stiklestad skal bli et multireligiøst samlingsted. De mener visst at dette handler om at 'kristenarven' vår trues. Hvilken arv? Det bloddryppende sverdets arv? Noen lager aksjoner av slikt og vil ha kristenfolket med på å holde Stiklestad 'kristent'.

I dagens utgave av Dagen er hovedoppslaget et intervju med en mann som vil inspirere kristne med vikingehistorien. Han sier: "For meg ble det frigjørende at det gikk det gikk an å kombinere det å være kristen med det å ha en vikingeidentitet." Er det virkelig mulig? Å blande sverd, hat, plyndringer med Jesu bergpreken? Vedkommende har stiftet "Olavs Menn" hvis hensikt er "å fremme kristendommens stilling i Norge", og motto beskrives slik: "Norskdom og kristendom". Jeg undrer hvor i Det nye testamente man finner en slik sammenbladning av stat og religion?

Fortsatt føler jeg meg ubekvem, og det blir ikke bedre når 1.kandidaten til Kristent Samlingsparti i Oslo, Magnar Tanem, bruker en korsfarer med draget sverd som vandrer over det norske flagget, som en av sine Facebook profiler eller når et av bildene hans på Facebook er logoen til English Defence League.

Jeg undres på dette: Er det Jesus slik Han fremstår i evangeliene vi ønsker å presentere for det norske folk, eller er det vikinger, korsfarere og "norskdom". Jeg spør fordi jeg kjenner meg ikke igjen i dette og den trosutøvelse jeg leser om i den tidlige kirkens historie. Dette ligner mer på den vanhellige sammenblandingen vi fikk mellom stat og kirke etter keiser Konstantin.