Men Herren var ikke i stormen

Jeg kom til å tenke på disse ordene fra 1.Kongebok, da jeg kikket ut av vinduet og så herjingene etter den sterke vinden her om dagen. Lokalavisen vår skriver i dag at det ble målt storm i kastene, og det er veldig uvanlig der hvor jeg bor. Huset som jeg bor i skaket og ristet.Et av trærne i den lille skogen bak huset vårt, er knekt som en fyrstikk ved roten. Men det vi har opplevd er jo for ingenting å regne mot det man har opplevd på andre kanter av landet. Når jeg åpner avisen Dagen i dag leser jeg en artikkel av en bekymret hjemmesekretær i Misjonssambandet, som skriver om Torontovekkelsen. Han har ikke vært til stede ved konferansen i IMI kirken som nylig ble arrangert. Så har heller ikke jeg, så jeg skal ikke kommentere hva som har skjedd der. Men jeg legger merke til noe som hjemmesekretæren skriver. Han berører dette folkene i Toronto kaller "soaking". Noe godt ord på norsk for dette har vi ikke, men det betyr vel noe slikt som "gjennomvåt" eller "gjennombløting". Hjemmesekretæren skriver: "Vi forstår det som en øvelse i å lytte til Guds stemme i det stille. En øvelse som kan føre den utøvende inn i en sterk opplevelse av Den Hellige Ånds nærvær med tilhørende kroppsbevegelser av forskjellig art. Det bør ikke forundre at noen av oss vil spørre om dette er svermerisk. Hvor fører det hen om vi skal lytte etter Guds stemme i stillheten? Skulle ikke en kristen leder holde fokus på å lytte til Guds stemme i Skriften? Det har vært et viktig ideal for luthersk kristendomsfortsåelse til alle tider."

Jeg er helt enig med denne hjemmesekretæren i at vi skal holde fokus på Skriften. Men jeg har lagt merke til noe veldig interessant. En journalist fra Dagen har fulgt konferansen i IMI kirken i Stavanger, hvor grunnleggerne for Toronto Christian Fellowship, John og Carol Arnott har vært tilstede sammen med Duncan og Kate Smith fra samme menighet. Denne journalisten, Liv Huse Olsen, har fortalt personlig om hvordan hun har opplevd det som har skjedd der. Og hun sammenligner noe av det som har skjedd med retreater hun har opplevd på Lia gård i Østerdalen! På Lia gård, som på mange av de andre retreatgårdene i Norge, praktiseres Jesusmeditasjon. Denne enkle, men dog så fine måten å leve seg inn i en Jesustekst på. Her lærer man også bevisst å lytte til Guds stemme. Jesus sier jo at vi skal gjenkjenne stemmen Hans. "Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham, fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme." (Joh 10,3b-5 kursiv ved meg)

Skal vi lære Guds stemme å kjenne må vi også våge å lære stillheten å kjenne. Mange av de lederne som var tilstede i Stavanger er jo mennesker som bruker mye tid på å studere Guds ord, både til egen oppbyggelse og for å gi det videre i prekener og undervisning. Mange av dem er slitne, og trenger å få være i Guds nærhet og oppleve å bli berørt av Ham. Det kan skje på så mange måter. I retreatsammenheng skjer det ofte med en åpen Bibel i lønnkammeret, hvor man har lest en Jesustekst, levd seg inn i Jesusfortellingen og vært stille for å lytte til Guds stemme. Profeten Elia, mens han står oppe på fjellet Horeb, opplever jo at Gud kommer til ham i "lyden av en svak susen". (1.Kong 19,12)

Guds skapende ord gikk ut fra stillheten, og vi må lære oss og øve oss i at selve øyeblikket er hellig. Øyeblikket er Guds nærvær, det er selve Guds liv. Derfor er daglig stillhet, en uunnværlig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner ord av Jesus før Han fyller 30 år. Og når Han talte, fattet Han seg i korthet. Vi ser også at Han stadig søkte ut i ødemarken, opp i fjellene, for å pleie sitt fellesskap med Gud og leve i Herrens nærhet. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Gud i ødemarken. Det er veldig interessant å legge merke til at da Jesus begynner sin tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Jeg er faktisk mer bekymret for ledere som er så opptatt av aktiviteter at de ikke har tid til å søke Gud i stillheten, enn for de som la seg ned på gulvet i IMI kirken i Stavanger for å lytte til hva Gud hadde å si til dem personlig. Guds ord gir oss følgende råd: "Fall til ro og kjenn at Jeg er Gud," leser vi i Salme 46.11. Og Salme 37,7 forteller oss: "Vær stille for Herren og vent på ham!"

Å slippe Guds egen kraft løs

I dag vil jeg gjerne få dele noen ord av professor Carl Fredrik Wisløff med bloggens lesere. Han skriver her noe meget viktig og sant om Guds ord, som vi trenger å holde frem i dagens debatt. Bildet viser Martin Luthers personlige Bibel.

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr 4,12) "Bare ord," sier vi, Og det er sant nok: Her er mer enn nok av tomme, innholdsløse ord i verden. Men et ord kan ha en veldig virkning. Et ord i kjærlighet kan snu en ond situasjon til fred og glede. Et ord i hat kan løse ut strid og motsetninger - ja, det kan føre til krig. Ord skal en ikke forakte. Og likevel, hva er menneskers ord sammenlignet med Guds ord? Guds ord er levende. Det trenger inn i samvittigheten og stiller oss anklaget og dømt foran den hellige Gud. Det er Guds lovs virkning. Dette ord gir oss en lukket munn og viser oss at vi er skyldige for Gud. Men evangeliets ord er sterkere. Ordet om frelsen i Jesus Kristus kan vekke troens tillit i det hjertet som er dømt og fortapt i seg selv. Du hadde møtt Guds hellige lov, og du hadde kjent hvordan den kunne avsløre deg og avdekke skjulte og bortgjemte steder i din samvittighet. Det var som om du døde for Guds ansikt.

Men så fikk du høre evangeliet om Jesu kors forkynt i kraft og klarhet. Da hendte det største av alt: Du fikk se Jesus som din frelser, du fikk nåde til å komme til ham. Det var Guds ord som virket det.

Vi kan stole på Guds ord. Det vet vi som har kommet til tro på Jesus. Det som Ordet har virket i oss, kan det også virke i andre. Ordet er en kraft. Å forkynne Guds ord - hans lov og evangelium - er ikke bare å holde et foredrag og å fremsette noen meninger. Nei, å forkynne Guds ord, det er - når det skjer i Ånd og sannhet - å slippe Guds egen kraft løs.

Så la oss ikke miste motet om vi synes det er liten fremgang for Herrens sak. La oss ikke begynne å se oss om etter andre ord og andre "virkemidler". La oss sette vår lit til Guds ord. Og la oss bruke mye tid til å lese Guds ord og trenge inn i dets hemmeligheter - slik at det er et lødig og sant Guds ord som lyder i våre forsamlinger. Det skal ikke bli uten frukt.

(Carl Fredrik Wisløff: Daglig brød. Lunde forlag, 5.opplag 2003, side 29-30)

Lutheranerne og Den ortodokse kirke

I forbindelse med det jeg har skrevet, om kampen for den overleverte tro, skrev jeg at det slett ikke var de lutherske reformatorenes ønske eller plan å bryte med Kirken. Jeg siterte professor i kirkehistorie, Carl Fr. Wisløff på dette: "Det har vært sagt at de lutherske reformatorene brøt ut av kirken. Men det er slett ikke tilfelle. De evangeliske bekjente seg bare til Bibelens, og dermed kirkens sanne tro. Det var paven og hans folk som brøt med fellesslapet; de skilte lag med den sanne tro, fordi de ikke ville la seg tale til rette og skille lag med sin vranglære." (Carl Fr. Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 35) I dag kan jeg gi bloggens lesere del i en meget interessant korrespondanse fra 1573-1581, mellom de lutherske reformatorene og Den ortodokse kirke. 25. september 1559 sender Philipp Melanchton et fellesbrev til en rekke venner, hvor han forteller at han har sendt et brev til den økumeniske patriarken for kirken i Bysants, Jeremias II. Sammen med brevet sender han et interessant "bilag", det han selv kaller "et vesentlig aktstykke". Dette bilaget er intet mindre enn en gresk oversettelse av det Melanchton kaller "vår kirkes bekjennelse", altså Den augsburgske Konfesjon! I det brevet som følger med går Melanchton ut fra Reformasjonstidens utbredte tro på at endetiden er nær, og at Jesus kommer snart igjen. For å låne hans ord: "kun bot og indre fornyelse kan hjelpe", i den situasjonen. I følge Melanchton er Øst og Vest like mye påvirket av endetidens tydelige tegn. Den ortodokse kirke kjemper med tyrkerne, som Melanchton mener er Gog og Magog, beskrevet i Åp 20,8: "Han (altså satan) skal dra ut og forføre folkene ved de fire verdenshjørner, Gog og Magog, og samle dem til strid, uttalige som havets sand."

Philipp Melanchton mener at Vesten står under samme trussel som de ortodokse kristne står midt oppe i, og i tillegg kommer trusselen fra Pavedømmet.

Diakonen Dimitrios, som har oppholdt seg i Wittenburg hos Melanchton fra 20. mai til slutten av september 1559, tar med seg brevet som Melanchton har skrevet, sammen med "bilaget". Denne Dimitrios har i tre år vært diakon hos patriarken i Konstantinopel, og er utsendt av denne for å skaffe til veie opplysninger om den reformatoriske bevegelsen. Melanchton og Dimitrios har stor gjensidig glede og nytte av hverandres selskap, for mens Dimitrios får god innsikt i den reformatoriske lære, får Melanchton innsikt i Den ortodokse kirkes virkelighet nå 100 år etter tyrkernes erobring av Konstantinopel.

"Demetrios," skriver Melanchton, "kan med selvsyn berette om den lutherske kirke at vi på gudfryktig vis holder fast ved de hellige profetiske og apostoliske skrifter, de dogmatiske vedtak fra de hellige synoder og fedrenes lære." (uth. ved meg) Melanchton påpeker i sitt brev at de lutherske avskyr muslimene og alle fiender av Gud som forkaster den hellige Kirke, herunder også de selvoppfunne skikker, som de ulærde latinske munker har innført i Kirken. Det fremgår tydelig av brevet at man forventer at man kan møtes med Den ortodokse kirke i tro og bekjennelse ved å søke tilbake til kildene bak middelalderens romerske kirke og dennes mange avvik fra den bibelske læren.

Det drøyer med svaret

Philipp Melanchton får ikke noe svar på sitt brev om dialog med Den ortodokse kirke. Han hører verken fra diakonen Dimetrios eller fra patriark Jeremias II (1555-1565). Selv dør Melanchton i 1560. Hvorfor Den ortodokse kirke ikke svarer vet man ikke, men sannsynligheten er stor for at Dimetrios ikke nådde frem til Konstantinopel, men døde underveis.

Men historien slutter heldigvis ikke her. 14 år senere tar to menn om tråden. To lutherske teologer ved universitetet i Tübingen, Jacob Andreae som er universitetes rektor, og professor i gresk Martin Crucius, henvender seg på nytt. Nå er målet intet mindre enn "å vinne Østkirken for evangeliet"! Den nye kontakten lykkes, og dialogen ble svært omfattende. Alt skjedde skriftlig. Sendebud blir sendt mellom Tübingen og Konstantinopel, og 15. oktober 1573 presenteres sendebudet Stephen Gerlach for patriarken i Konstantinopel. Han har med seg en rekke brev, deriblant to private brev fra Andreae og Crucius. Jakob Andreae har likesågodt sendt med en preken han har holdt over teamaet: "Den gode hyrde", over Joh 10,11. Senere sender han en ny preken til patriarken: "Himmelrikets rike er kommet nær", over Luk 10,9.

Patriarken kommenterte denne korrespondansen slik: "Vi må ikke lytte til fremmede stemmer, som innfører nye lærdommer, som ikke har gått inn gjennom Evangeliets dør og Kirkens hellige fedres og læreres belæring." (Uth. ved meg).

Som svar på dette sender man fra Tübingen en gresk oversettelse av Den augsburgske konfesjon, som de kaller: "En sammenfatning av den gamle tro, som er kommet ned til oss fra Paradiset." Det heter videre i et ettersendt brev: "Vi håper at vi på ingen måte har oppfunnet nye ting i forbindelse med de artikler som angår frelsen, ettersom vi, så vidt vi kan forstå, har overholdt og holdt oss til den tro, som er overlevert oss av de hellige apostler og profeter, av de fedre og patriarker, som var inspirert av Helligånden, og de syv økumeniske synoder, basert på de Gudgivne skrifter."

De lutherske bekjennelsesskriftene ble overrakt patriarken 24. mai 1574, og det ble nedsatt en sakkyndig komite av ortodokse teologer. Denne kommisjonen brukte ganske nøyaktig to år på sitt viktige arbeid. Svaret kommer som en 50 siders betenkning, og det er få kritiske bemerkninger. Det eneste dreier seg om punktet tro og gjerninger. I dokumentets slutbemerkning heter det: "Alt hva her er sagt, mine elskede, er som dere meget vel vet, basert på den inspirerte Hellige Skrift, i overensstemmelse med kirkefedrenes utleggning, forklaring og sunne lære. Vi må ikke stole på vår egen utleggning, og forstå og utlegge ordene fra Den inspirerte skrift unntatt i overensstemmelse med kirkefedrene, som er godkjent av de hellige synoder, inspirert av Helligånden..."

Det oppfordres til videre drøftelser over uklarheter og uenigheter. Fra patriarkatets side ønsket man ikke å inn på formuleringene i de lutherske bekjennelsesskriftene, men ved parallellt å fremsette den ortodokse oppfatningen. Men hele dette viktige arbeidet skulle strande på de videre samtalene, hvor man fra ortodoks hold mente at lutheranere ikke la godt nok vekt på kirkefedrenes ord.

I et svar som lutheranerne gir 24. juni 1580 er tonen mellom dem skjerpet. Det var særlig argumentasjonen: "skriften alene", som fikk de ortodokse til at gå i vranglås. Det fremgår med all tydelighet av patriarkens avsluttende svar, hvor det heter: "Vi har overveiet å tie og ikke fremsende ytterligere svar til dere, som bøyer Skriften og fedrenes tolkning i overensstemmelse med deres egne ønsker. .... Skriv ikke mer om læremessige spørsmål, - dog vil vi være glad for å utveksle brev for vennskaps skyld."

Det ble en svært omfavnsrik korrespondanse, og alt sammen ble utgitt i 1584 i Wittenberg - hele 300 sider. Lutheranerne har ikke siden tatt opp igjen tråden, men i den ortodokse verden har brevvekslingen fått autoritativ betydning, idet patriarkens stillingstagen betraktes som en av den ortodokse kirkes trosbekjennelser med særligt henblikk på "det lutherske kjetteri." Den dag i dag inngår patriarkens 161 sider lange innlegg i Den ortodokse kirkes "bekjennelsesskrifter", og ortodokse som vil studere til å bli prest må gjøre seg kjent med denne nå mer enn 400 år gamle dialog mellem de ortodokse og de lutherske.

Det interessante er dog den vurderingen som Den ortodokse kirke gir av de lutherske bekjennelsesskriftene, og den vekt lutheranere selv legger på at den lære de forfekter i i samsvar med den gamle kirkes tro.

..og vi så Hans herlighet

Dette ikonet var jeg så heldig å få kjøpt mens jeg var på stevnet til Kirkelig Fornyelse på Gran. Jeg kjøpte faktisk tre stykker, en original og to kopier. Et som nå henger på ikonveggen vår i stua, ved siden av et Mariaikon jeg kjøpte til min kone til jul i fjor, og et til hvert av barna våre. Basilios den store har sagt: "Det ord sier med lyd, sier et bilde med stillhet." For meg har ikonene fått større og større betydning i mitt bønneliv. Og det er en spesiell årsak til dette: Apostelen Johannes skriver i sitt brev om viktigheten av å betrakte. "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet...." (1.Joh 1,1) Det greske ordet som er brukt her er theaomai. Det kan oversettes beskue, betrakte. Av og til er det befriende å ha noe å feste blikket på, når man ber. Når ordene mine ikke lenger strekker til, når jeg er sliten og trett. Ikonene mine hjelper meg til det, især Kristus ikonene. Men det er også godt av og til å se et bilde av et hellig menneske, en som ligner Kristus. Det er et ord fra Johannesevangeliet som følger meg disse dagene. Det er ordet vi leser fra Joh 1,14: "Og Ordet ble menneske, og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet.." Ordet "så" her betyr det samme som å betrakte, beskue. Jeg lengter slik etter å se inn i Kristi ansikt. Legge merke til Hans ansiktstrekk, Hans smil, Hans godhet, Hans forståelse og medlidenhet. Apostelen Paulus skriver om dette i 2.Kor 4,6: "For Gud, som sa: 'Det bli lys i mørket', han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, SOM STRÅLER I KRISTI ANSIKT, skal lyse fram."

Ikonene leder oss til mysteriet, som er Kristus. De gir oss et glimt av himmelen. De taler ikke nødvendigvis umiddelbart til våre sanser. Til å begynne med kan de til og med synes rigide, livløse, sjematiske og kjedelige. De åpenbarer seg ikke for oss ved første blikk. Det skjer gradvis, etter en tid i tålmodig bønn, at de begynner å "tale" til oss. Og når de "taler", taler de mer til våre indre, enn til våre ytre sanser. De taler til det hjertet som søker Gud.

Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd

"Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Ordene tilhører Serafim av Sarov, en av Østkirkens store åndelige skikkelser. Dagen i dag er hans minnedag. Serafim av Sarov levde på slutten av 1700-, og begynnelsen på 1800-tallet. Han var født Prokhor Moshnin, og allerede som 18 åring bestemte han seg for å bli munk. Etter noen år i klostret i Sarov, ba Prokor klosterets forstander om å få trekke seg tilbake som eremitt i den nærliggende skogen i Sarov-området, noe han fikk tillatelse til. Da var Serafim 35 år gammel, og året var 1794. Inne i skogen, seks kilometer fra klostret, bygget han seg en enkel koie, dyrket grønnsaker og hengav seg til et liv i bønn, meditasjon og askese. Den bønnen han gav seg til er den bønnen som er blitt kalt Jesusbønnen, en stadig gjentagelse av ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder," til denne bønnen begynner å leve sitt eget liv i ens hjerte. Derav også navnet: "Hjertebønnen."

Etterhvert beggynte ryktene å spres om at han var en åndelig vis munk, en starets, som kunne lede andre mennesker på deres åndelige vei. Alle brødrene i klostret var under denne eremittid, som varte frem til 1810, hans disipler. Mange mennesker begynte å valfarte til den enkle koia til Serafim for å få råd, åndelig veiledning og trøst.

Akkurat som Kirkens berømte styliter ba Serafim under denne eremittid 1000 dager. Dette gjorde han stående på kne. I 1804 kom to røvere til eremittkoia hans for å stjele verdigjenstander som de trodde måtte befinne seg der. De slo nesten fader Serafim i hjel, men det eneste de fant var noen poteter i et hjørne. Etter denne hendelsen gikk Serafim med bøyd rygg og alltid med en kjepp resten av sitt liv.

Etter mange år som eremitt, vendte Serafim tilbake til klostret i Sarov, men levde selv der i avsondrethet og total taushet. Inne fra hans klostercelle kunne de høre at han med høy røst leste Evangeliene, og spesielt Apostlenes gjerninger. Det var i forbindelse med denne perioden at det fortelles om at Serafim kom i en henrykkelse, som varte i hele hele fem dager og netter. Han fortalte senere selv om denne opplevelsen. Det sies av de som så denne henrykkelsen at han holdt høyre hånden over brystet og rørte den langsomt, som om han masserte brystet, og det var som om hans ansikt strålte av et himmelsk lys. Lyset var så sterkt, forteller de som så det, at det ikke gikk an å se på hans ansikt uten å bli blendet.

Etter mange år i avsondrethet fikk han i en visjon beskjed om at tiden var kommet da han skulle avslutte sin lange isolering, begynne å ta imot besøkende og gi dem åndelig veiledning. Serafim var da 66 år gammel. Store skarer av mennesker begynte å besøke ham. På spesielle helligdager kunne det komme så mange som 5000! Det fortelles av Serafim alltid var mild, vennlig og full av medfølelse. Det finnes utallinge berettelser om hans profetiske gaver, og helbredelse av syke. Det virket, kunne mange fortelle, som om Serafim visste alt om dem som kom, deres bakgrunn og deres framtid. De besøkende tiltalte han ofte som "min far" eller "min mor", eller "min glede".

Serafim av Sarov døde den 2.januar 1833. Man fant ham på kne inne i hans klostercelle, i bønn foran et ikon og med hendene korslagt over brystet.

Eukaristin del IV

I følge Basileios' den stores nattverdliturgi er det Helligånden, som åpenbarer brødet som Kristi kropp og vinen som Kristi blod. Forvandlingen av de eukaristiske elementene utføres gjennom det som kalles epiklesen - påkallelsen av Den Hellige Ånd. Poenget er å åpenbare sakramentets eskatologiske karakter. Helligånden kommer på Pinsens "siste og store dag". Han åpenbarer den verden som skal komme. Han introduserer Guds rike. Det er Helligånden som forvandler Kirken til Kristi kropp og derfor åpenbarer elementene som vi har båret fram som fellesskap i Den Hellige Ånd. Den nattverdliturgien, som brukes på Nya Slottet Bjärka Säby i Sverige, hvor det finnes en protestantisk kommunitet under oppsyn av pinsemenigheten Sionsforsamlingen i Linkjöping, og som er under ledelse av Peter Halldorf, bygger på deler av Basileiosliturgien fra 300-tallet. Jeg har selv vært med på å feire denne nattverdliturgien der, og det er et av mitt livs store øyeblikk!

Et sted ute i denne liturgien kommer man til et av gudstjenestens og den eukaristiske bønnens mest avgjørende øyeblikk: bønnen om at Den Hellige Ånd skal røre ved brødet og vinen, slik at brødet blir Kristi kropp og vinen blir Kristi blod. Denne bønnen kalles på gresk epiklès, et ord som betyr "å kalle ned".

Mens hele forsamligen er samlet i Øvre Salen på Nya Slottet Bjärka Säby i konsentrert bønn, ber presten om Åndens nedstigning over gavene: Herre, vi ber og påkaller Deg: La Din Hellige Ånd røre ved dette brød (korstegn) slik at brødet for oss blir - Ordets Kropp! Forsamlingen svarer: Amen! Presten fortsetter: Og la alle oss som får del av dem ta imot livets legemiddel, bli helbredet fra vårt onde, og så få kraft til å vokse til i hellighet. Forsamlingen svarer: Amen!

Ordene i denne bønnen er hentet fra Serapion av Thumis Eukaristibønn fra 300-tallet. Presten uttaler denne bønnen langsomt. Ved ordene "dette brød" og "dette beger" tegner han med sitt håndkors (etter koptisk tradisjon) brødet og begeret. Han legger deretter ned håndkorset. Nå forventes velsignelsen å komme fra de hellige gavene: brødet som er Kristi kropp og vinen som er Kristi blod. Kyrillos av Jerusalem, som på 300-tallet gir en grundig undervisning om nattverden, setter ord på den tro som var allmen: "For under brødets tegn gis deg kroppen og under vinens tegn gis deg blodet." Kyrillos, som var biskop i Jerusalem (315-386) var en fornyer av kirkens liturgi og fremholdt kirkeårets betydning, formaner oss og sier: "Tenk derfor ikke som om det var vanlig brød og vin. For det er Kristi kropp og blod, slik som Herren selv har forklart."

Helt siden urkirkens dager har det vært en selvklar overbevisning om at Kristus virkelig er nærværende i brødet og vinen som vi tar imot i nattverden. Til grunn for denne overbevisning og visshet finnes jo Jesu egne ord og løfter vedrørende dette. Som Kyrillos av Jerusalem uttrykker det: "Når Han nå selv har forklart og sagt om brødet: 'Dette er min kropp', hvem kan da siden våge å tvile? Og når Han har bekreftet og sagt: 'Dette er mitt blod', hvem skulle da siden noensinne tvile og si at det ikke er Hans blod?"

Spørsmålet om hvordan dette var mulig opptok ikke de første kristne. For de tidlige fedrene var det store underet ikke forvandlingen som sådan, men at de troende virkelig tar imot Kristus selv til sin forvandling og guddommeligjørelse i nattverden, og dermed blir 'Kristusbærere'. For å sitere Kyrillos igjen: "når du gjennom å ta del av Kristi kropp og blod blir til en kropp og ett blod med Ham. For slik blir vi også Kristusbærere, når Hans kropp og blod gjennomtrenger våre lemmer. Slik blir vi i følge den salige Peter 'delaktige i guddommelig natur.' (jfr 2.Pet 1,4)"

Biskop Kyrillos av Jerusalem sa: "Det som Den Hellige Ånd rører ved blir helt og holdent helbredet og forvandlet." Eller som Johannes Chrysostomos uttrykker det: "Brødet blir til himmelens brød, på grunn av at Ånden kommer over det."

(Bildet på dagens blogg er hentet fra Östanbäcks kloster, et protestantisk kloster som følger Benedikts regel)

Eukaristin del III

"For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. Da sa de til ham: Herre, gi oss alltid dette brød! Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste." (Joh 6,33-35) Den kristne tro handler i bunn og grunn om hunger og om brød. Men det brød som er så sentralt i det kristne livet, er ikke et skuebrød som ligger på alteret, slik det gjorde i den gamle pakt. Det er et brød som bæres fram, løftes opp, brytes i stykker og gis ut til den som hungrer etter det. Derfor er gudstjenesten først og fremst brødets liturgi. Søndag etter søndag brytes brødet og gis ut, slik som det har skjedd i Kirken fra dens første tid. De forsamlingene som har innført brødrasjonering med utdeling en gang i måneden har ikke forstått alvoret og dybden i Jesu undervisning om Livets brød. Jesus lærer oss i Herrens egen bønn å be om vårt daglige brød, og i Fadervår kommer bønnen om brødet før bønnen om syndernes forlatelse!

Eukaristin er en liturgi. Den opprinnelige betydningen av det greske ordet leitourgia betyr en handling, gjennom hvilken en gruppe mennesker blir noe korporativt som de ikke hadde vært bare som en samling individualister. Det er snakk om en helhet som er større enn summen av alle dets deler. Kirken er selv en leitourgia, et embede, et kall om å handle i denne verden på Kristi måte, å bære vitnesbyrd om Ham og Hans rike. Eukaristin er også et sakrament, hvor vi får del i Kristus - i Hans legeme og blod.

Om dette leser vi i 1.Kor 10,16-17 - et vers som Paulus må ha hentet fra den første kirkes gudstjenesteliturgi: "Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brød."

Eukaristin del II

"..når dere kommer sammen som menighet," skriver apostelen Paulus i 1.Kor 11,18. Ordet "kirke" - ekklèsia - betyr "sammenkomst" eller "forsamling", og når Paulus skriver disse ordene i Korinterbrevet, så betydde "det å komme sammen", at man åpenbarte og virkeliggjorde Kirken. Det fantes en bevissthet, både hos Paulus, og hos hele den tidlige kristne kirken, at man med dette uttrykket ikke mente et tempel eller et hus, men selve sammenkomstens natur og hensikt. Den sammenkomsten Paulus her omtaler er eukaristisk. Med det mener jeg at sammenkomstens mål og fullendelse utgjøres av "Herrens måltid", i hvilken den eukaristiske "brødsbrytelsen" skjer. Det er viktig å legge merke til at Paulus i dette 11. kapitlet i sitt brev til forsamlingen i Korint, skiller mellom det måltid mat de deler, og hva som er selve nattverden. For mange mennesker er det åndelige, ja for enkelte også det liturgiske gudstjenestelivet, blitt svært individualistisk. Man tar del i det når det passer, det er avhengig av hva slags åndelige behov man har. Hvor fremmed dette er for nytestamentlig kristenliv! Noe av dette problemet har sin rot i at vi har brutt med den patristiske tradisjonen. Dermed ignorerer man sammenhengen mellom forsamlingen, eukaristin og Kirken. Man betrakter og definerer eukaristin som ett av sakramentene, men ikke som det "forsamlingens sakrament" som det er. Dette har gått ut over synet på hva Kirken og forsamlingen egentlig er. Det har skjedd en gradvis og etterhvert påtagelig reduksjon av eukaristiens betydning i mange kirkelige sammenhenger. Men jeg tror dette er i ferd med å snu. Jeg tror vi står foran en "nattverdvekkelse", i det stadig flere får se hva eukaristin eller nattverden er og hvilken betydning den har i forsamlingens og Kirkens liv.

Til en viss grad kan vi si at "skole-teologien"er årsaken til denne behandlingen av eukaristin. Grunnen til dette er at denne teologien ikke utgår fra Kirkens levende erfaring, ei heller fra den konkrete liturgiske tradisjonen som er blitt bevart av og i Kirken. Innenfor norsk frikirkelighet, som jeg har tilhørt, har det vært liten, eller ingen forskning av eukaristiens betydning eller innhold - så vidt meg bekjent. Man har slått seg til ro med at dette er et "minnemåltid", og en hver røst som har forsøkt å stille spørsmålstegn ved dette, er nærmest blitt beskyldt for katoliserende tendenser.

Den tidlige Kirken visste derimot veldig godt at troens lov (lex credendi) og bønnens lov (lex orandi) var en udelbar enhet og at de gjensidig bekreftet og befestet hverandre. Den hellige Irenaeus skrev følgende: "vår undervisning er i samklang med eukaristin, og eukaristin befester vår undervisning." (Against Heresies, 4:18:5.)

I Basileios den Stores liturgi kan vi lese følgende eukaristiske bønn: "Foren oss alle, som tar del i dette ene Brød og denne ene Kalk, med hverandre til fellesskap med den ene Hellige Ånd."

Eukaristin del I

Å feire nattverd en gang i måneden er en skikk, som er helt fremmed for den nytestamentlige forsamlingen. Nattverden, eller eukaristin, ble feiret daglig blant de første kristne. "Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede." (Apgj 2,46 revidert oversettelse av 2005) Vi ser også at nattverden ble feiret i forbindelse med søndagens gudstjeneste. "På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet." (Apgj 20,7) Dette viser også de første kristne skriftene, som er samtidige med Det nye testamentes skrifter. Biskop Ignatius skriver i sitt brev til forsamlingen i Efesos: "Legg vinn på å komme enda oftere sammen til Guds nattverd og til lovprisning. For når dere kommer ofte sammen, blir Satans maktgjerninger tilintetgjort, og hans ødeleggende påvirkning brytes ned gjennom deres samstemmighet i troen. Ingen ting er bedre enn en fred som gjør ende på enhver krig i himmelen og på jorden." (v.13) Justin Martyr, død 165 e.Kr, beskriver i sitt forsvar av de kristne, til den romerske keiseren Antonius Pius, og da nevner han nattverden. "På den dagen som kalles solens dag, samles vi alle fra byene og landsbygden. Vi leser fra apostlenes erindringer og profetenes skrifter så langt tiden strekker til. Når foreleseren har sluttet, holder forstanderen en appell og oppfordrer ivrig til å etterfølge disse skjønne ordene. Deretter reiser vi oss alle sammen og ber, og når vi som sagt har avsluttet bønnen, bæres det frem brød, vin og vann. Forstanderen frembærer etter evne bønner og takksigelser, og folket stemmer i med 'amen'. Så deles de velsignede gavene ut og tas imot av hver og en, og til dem som ikke er til stede, sendes de ut av diakonene. (Justinius Martyrenes Apologi, Svenskt Patristiskt Bibliotek, nr 1, side 78). Nattverden stod med andre ord i sentrum helt fra begynnelsen av.

Jeg er vært i en tradisjon hvor det er vært lagt vekt på at nattverden kun er et minnemåltid. Dette får jeg ikke lenger til å stemme med Guds ord. For meg er det blitt helt avgjørende at Jesus selv sier, når Han innstifter dette måltidet: "Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! DETTE ER MITT LEGEME. Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. For DETTE ER MITT BLOD, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndernes forlatelse."

Jeg skal komme nærmere inn på dette, i de kommende artiklene om eukaristin eller nattverden, men vil bare gi til kjenne her og nå at jeg tror på Jesu virkelige nærvær i nattverden, det som med et teologisk uttrykk kalles realpresens. Dette var det ingen diskusjon eller tvil om i den første menighet. For å sitere Justin Martyr igjen: "Siden dette brød og denne vin har blitt eukaristi (takksigelse), kaller vi denne føde eukaristi, og ingen kan ta del i den såfremt han ikke tror at det vi underviser er sant, har tatt imot dåpen til syndernes forlatelse og gjenfødelse og lever i å holde det Kristus har lært. For det er ikke som vanlig brød og vanlig drikke vi tar imot dette, men som Jesus Kristus, vår Frelser, ... så har vi lært oss at brødet som er velsignet gjennom Hans Ords bønn... er det kjøtt og blod av den Jesus som ble gjort til kjøtt." (Justinius Martyrenes Apologi 66,2) Det er først på 1500 tallet - i deler av den reformatoriske bevegelsen at det settes spørsmålstegn ved dette, og for alvor fra 1700 tallet, under Opplysningstiden, da fornuftstroen var herskende.

Dagens bilde viser Jesus og Emmausvandrerne. Det var først da Jesus brøt brødet at de kjente Ham igjen. Dette forhold skal vi komme tilbake til senere. Jeg synes det er særdeles interessant. Det viser med tydelighet at nattverden var noe mer enn et minnemåltid.

Alt til Guds disposisjon

85 år gammel skrev søster Agnes-Marie bok, og skriver blant annet om den franske presten, Dom Caffarel, som er en kjent bønnens mann. Han har fortalt denne historien: "Jeg snakket forleden med en landsbybeboer, og vi talte om hverandres oppgaver. Da jeg talte om bønn, så jeg med en gang at han ble dobbelt interessert. 'Da jeg var ung,' sa han, 'tjente jeg vår gamle prest - hver dag - når han feiret gudstjeneste! En underlig mann var han, nokså ordknapp. Vanligvis nølte man med å gå til ham, men opplevet man prøvelser, oppsøkte man ham snart. Hans hus var enklere enn en munkecelle. I timesvis - hver dag - var han i kirken, fordypet i bønn. Da jeg var fjorten år, sa jeg en gang til ham: 'Jeg ville også gjerne kunne be.' Han smilte, han som aldri kunne smile! Det var som om han hadde ventet på dette spørsmålet i årevis, så lykkelig så han ut. Jeg trodde at han nå ville snakke med meg om bønn i timevis. 'Gutt,' sa han. 'Når du vil be, tenk så sterkt at Han er der, og si til Ham: 'Gud, jeg stiller meg helt til Din disposisjon.' Og på en barsk måte fortsatte den gamle prest: 'Nå gå, skynd deg å ordne med dine messe-klær!' 'Jeg forsto senere at denne heftighet var bluferdighet.' Og den gamle mann som snakket med meg, avsluttet med å si: 'Den dagen lærte jeg å be, og jeg har etter dette tilbrakt førti år i stille bønn, ved å stille meg til Guds disposisjon, ved å stille mitt legeme, min fornuft, mitt hjerte, min vilje, mitt liv, alt til Guds disposisjon."

"Altså", sier dominikanersøster Agnes-Marie, "er det ikke 'ord' som kan gi oss å forstå hva bønnen egentlig er. Å be, det er en tilstand."

En sann Kirke og en sann Bibel

Rett etter jernteppets fall hadde jeg gleden av å reise til Latvia. I Saldus, en by ca 10 kilometer fra hovedstaden Riga møtte jeg Janis Vanags. Den gang prest i den lutherske menigheten i byen. I dag er han Latvias erkebiskop. Jeg kommer aldri til å glemme møtet med den uredde presten på hjemmebane. Senere skulle jeg treffe ham igjen i Norge. Den tidligere generalsekretæren i Norsk Misjon i Øst, nåværende sogneprest John Victor Selle, var da min arbeidsgiver. Han var også primus motor i det store arbeidet med å reise et teologisk fakultet i Saldus, en skole som har betydd enormt mye for den lutherske kirken i Latvia - en gang Europas mest liberale før kommunistene tok over. I dag en bibeltro konservativ kirke, ikke minst på grunn av innflytelsen fra nettopp Janis Vanags. Han ordinerer ikke kvinner til prester og satser på konservativ teologisk litteratur oversatt til latvisk. På bildet ser vi ham som nr 2 fra høyre. De andre personene på bildet er anglikanske biskoper, ved venstre for Janis Vanags står den sudanesiske erkebiskopen, Joseph Marona.

Hva skal Kirken invitere til?
I magasinet "Troens Ord", som utgis av foreningen For Bibel og Bekjennelse, nr 2/2006 er det en større artikkel av den lutherske erkebiskopen. I denne artikkelen skriver Vanags blant annet under headingen: "Hva skal kirken invitere til?" Hør hva han sier: "Det finnes mange positive metoder for å få folk til å komme til kirkene. Men kirken må ikke glemme hva den skal være attraktiv for og inviterende til. Kirkens oppgave er å invitere mennesker til frelse fra synden, djevelen, døden og fortapelsen. Og til å møte Herren ansikt til ansikt. Om kirkens invitasjon er fylt med et annet innhold, da er den distraherende og ikke attraktiv. Tar ikke kirken en risiko for at folk vil si at dette er harde ord, hvem kan høre på dem? Det er mulig. Men vi skal huske på at vår Herre Jesus Kristus aksepterte at mange av hans disipler gikk sin vei og sluttet å følge ham. Han ble bare værende sammen med dem som sa: 'Herre, til hvem skal vi gå, du har jo det evige livet.' Jesus prøvde ikke å være attraktiv for alle. De helliges samfunn, fellesskapet i Herrens nærhet er enestående i verden. Det har ingen konkurrenter. Luther peker i sitt arbeid om konsilene og kirken (1539) ut syv kjennetegn på kirken, syv kjennetegn på hvem som er Guds folk. Det første kjennetegnet er Guds hellige ord. Deretter dåpens og nattverdens sakramenter, binde- og løsemakten, ordinasjonen/kirkens embete, den offentlige bønn med takk og lovprisning, velsignelsen av Kristi kors: At kirken bærer korset under forfølgelser. Slik kan Guds folk bli gjenkjent i verden. En kirke som søker å bli attraktiv på bekostning av dette særpreget, mister sin identitet. Den går inn i en håpløs konkurranse med denne verdens organisasjoner og blir uinteressant for det er ikke behov for den."

Bibelsynet
Erkebiskop Vanags har også noe svært viktig å si om bibelsynet. Han skriver: "Jeg tror at for å gjøre kirken sterk og attraktiv, må dens teologi presentere den sanne og aktive Guds nærvær, men også det guddommelige opphav og troverdigheten til den bibelske åpenbaringen. Dette er ekstremt viktig for kirkens eksistens. Om den mister klarheten i hva Guds ord er, kan den bare være kirke under veldig fredelige forhold."

Artikkelen i "Troens Ord" bygger på et foredrag erkebiskop Janis Vanags holdt ved Evangelical Lutheran Sunday-school Association sin konferanse i Latvia 24. mai 2003, og er oversatt av Alf Danbolt. Magasinet til foreningen For Bibel og Bekjennelse anbefales på det varmeste. Deres hjemmeside er: www.fbb.nu I sekretariatet sitter Boe Johannes Hermansen, som kan nåes via epost: boe.johannes.hermansen@c2i.net

Den som velsigner Israel, skal selv bli velsignet!

Guds løfte til Abraham, Guds venn og troens far, er krystallklart: "Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes." (1.Mos 12,3) Kristne i et av verdens fattigste land har forstått hva Abraham pakten innebærer, og begynte for noen år siden å støtte messianske jøder i Israel økonomisk! Pastor Shira Sorko-Ram, som leder en messiansk forsamling i Tel Aviv, forteller at for noen få år siden ringte en afrikansk pastor til ham ved navn Ram Zango fra Burkina Faso. Han fortalte at han hadde sendt noen penger fra de troende i landet til Shira Sorko-Rams forsamling. Noen få dager etter denne telefonsamtalen dukket det opp et brev i posten, og når de åpnet det, fant de 4000 USD i konvolutten. De kunne knapt tro hva de så. Et lutfattig land som Burkina Faso sendte penger for å hjelpe de messianske jødene i Israel! Forsamlingen i Tel Aviv visste ingenting om Burkina Faso, så de måtte ty til Internett for å få hjelp. Der kunne de lese at Burkina Faso befinner seg på den sørlige grensen for Sahara ørkenen, og har få naturlige ressurser. I månedene som fulgte mottok den messianske forsamlingen i Tel Aviv store pengegaver. Så i februar 2005 bestemte de seg for å sende noen representanter fra forsamlingen i Tel Aviv til Burkina Faso, for å møte de troende der.

De landet med fly i Ouagadougou, som er landets hovedstad, en by med en million innbyggere, hvor bare en fjerdedel har elektrisk strøm, og hvor de fleste må hente vann fra brønner rundt om i byen. I Burkina Faso dør et av hvert fjerde barn før det når fire års alder. En av tre før de fyller 10. Gjennomsnittlig levealder er 47 år. Den er stigende, for bare noen få år siden lå den på 44. Bare 22 prosent av befolkningen kan lese og skrive. I Burkina Faso betyr det å leve under fattigdomsgrensen at man lever på 46 cent om dagen, eller omtrent 13 USD i måneden.

Representantene fra forsamlingen i Tel Aviv tro så ut i bushen. Det er her majoriteten av landets befolkning bor - ca 13,5 millioner mennesker i hus laget av leire. De er helt avhengige av tre-fire måneders regn, og håper at lagrede ressurser vil vare til neste regntid.

Raskest voksende menigheter

Men her i dette lutfattige landet, finnes en av verdens mest hurtigvoksende menighetsbevegelser. Det som forundret representantene fra forsamlingen i Tel Aviv var at overalt hvor de reiste møtte de levende kristne i brann for Gud. Og disse kristne var også ivrige forbedere for Israel. I et land hvor 50 prosent av befolkningen er muslimer, er de kristne tydelige på at de står sammen med Israel og ønsker å velsigne landet og folket der. Ved hver eneste gudstjeneste kom de troende med geiter, kyllinger, kalkuner, peanøtter - alt skulle selges på markedet, og overskuddet skulle gå til Israel. Representantene for den messianaske forsamlingen i Tel Aviv ble så grepet og berørt av hva de så, at de sa: Hva kan vi gjøre til gjengjeld for dette?

En tanke var at Israel som er kjent for den beste tekologien innenfor landbruk i hele verden, burde kunne bruke noe av sin ervervende kunnskap, til å bedre vekstvilkårene for bøndene i Burkina Faso. Og slik ble det. Siden 80 prosent av befolkningen i Burkia Faso er bønder er dette blitt en kjempevelsignelse for dem. Pastor Ram Zango og fem andere ledere fra Burkina Faso har vært invitert som gjester til Israel en rekke ganger nå, de har fått skolestipend og ulike kurs og innsikt i hvordan man driver high tech landbruk! Nå er også Israels landbruksdepartement blitt interessert i visjonen til pastor Ram Zango, som går ut på å gi opplæring til bønder i hjemlandet for å omgjøre ørkenen til fruktbart jordbruksareale. Pastor Zango har startet en egen organisasjon som er uavhengig av staten, og som myndighetene i Burkina Faso har godkjent.

Dermed har pengene de troende gav til Israel, for å velsigne de messianske jødene, ført til at de selv er blitt velsignet i overflod tilbake. Jesus sa: "Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv målet med, skal det også måles opp for dere." (Luk 6,38 Ny revidert oversettelse av 2005)

Vi må lære oss prinsippene i småkornstro. Når vi gir til Guds rike, får vi mer tilbake enn vi invisterer.

30 år som forandret verden

Tre avgjørende tiår av verdens historie. Det var alt som behøvdes. I årene mellom 33 og 64 etter Kristus ble en ny bevegelse født. På disse 30 årene fikk den nok vekst og troverdighet til å bli den største religion som verden noen sinne har sett og til å forandre livene til millioner av mennesker. Den kristne tro har spredd seg til klodens fire hjørner. Den har hatt og har en utrolig innflytelse på vår sivilisasjon, på kultur, utdannelse, medisin, frihet og selvsagt på livene til utallige mennesker verden over. Og opprinnelsen til alt dette, tiden det tok for å slå røtter, var i løpet av disse tre tiårene. Det hele begynte med et dusin menn og en håndfull kvinner, og så falt Ånden. Med Den Hellige Ånds kraft og ild snudde disse menneskene verden opp ned. De trengte 30 år på å gjøre det. Det kan gjøres igjen! Med radikale, hengitte menn og kvinner, fylt av Den Hellige Ånd. Jim Elliot, en av de unge mennene som led martyrdøden i Ecuador, i det han skulle bringe evangeliet til en hodejegerstamme, Auca indianerne, sa følgende:

"Dette har jeg bestemt for livet mitt: Hvor du enn er, vær der helt og fullt. Hva du enn gjør, sats alt på det. Det du tror er Guds vilje med livet ditt, lev det maksimalt."

De ordene kunne også sies om apostlene og de første kristne. De var kompromissløse radikale Jesus etterfølgere. Og de visste hva bønn og forbønn var. Det er Armin Gesswein som har sagt: "Da Jesus ble opphøyet til himmelen, var et bønnemøte det eneste Han etterlot seg. Den første menighet hadde ikke et bønnemøte - den første menighet var et bønnemøte! Faktum er at i den første menighet var hver eneste kristen en bønnemøtekristen." Er det noe rart de satte hele verden på hodet, og nådde så mange menneseker med evangeliet?

Apostelkirken er martyrkirke

"Kirken må forberede seg på å gå under jorden - Nå!" Ordene tilhører den rumensk jødiske lutherske presten, Richard Wurmbrand, som tilbrakte 14 år i kommunistiske fengsler. Grusomt torturert for sin tro på Jesus. Deretter levde han 25 år i eksil før han, etter diktatoren Ceausescus død kunne reise hjem til sitt kjære hjemland på besøk. Jeg hadde gleden av å møte ham en rekke ganger, møter som satte dype spor i meg. Sitatet fra Wurmbrand er ikke så gammelt. Med profetisk klarsyn så han inn i en nær framtid. Det passer godt etter at jeg i går skrev om at den menigheten som vil bestå i villdyrets - Antikrists tid, er apostelkirken. Apostelkirken er martyrkirken, og jeg tror som Wurmbrand gjorde: Tiden er nær da apostelkirken, også i Europa, må gå under jorden! Forfølgelsen av de sanne troende vil snart settes i gang. Vi ser allerede tegnene på det, også i Norge.Drapet på kirkens første martyr, diakonen Stefanus, ser ut til å ha banet veien for at villdyret slapp løs sine krefter mot den unge apostelkirken. Det står slik å lese i Apgj 8,1: "Og Saulus samtykte i mordet på ham. Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria."

I lørdagens utgave av Magazinet kunne vi lese at president Vladimir Putin har skrevet under resolusjon 212, som innebærer at alle kirker må sende inn rapporter til staten om medlemstall, navn på kirkebesøkende og referat av preknene som blir holdt. Loven krever at fra 15. april i år må alle levere inn slike rapporter.

En ny forfølgelsestid i Russland
Jeg har gode venner i Russland som hele tiden har nektet å la seg registrere. Etter at jernteppet falt, og den nye tid kom inn over Russland, ble mange av dem oppfordret til å la seg registrere. Nå skulle alt bli så bra. Men mine venner var veldig reserverte til dette. De sa: En ny forfølgelse kommer! Mange lo av dem. Nå ser vi at de får rett, om ikke denne resolusjonen blir stanset. En ny forfølgelsestid kan komme inn over Russland. Flere har talt profetisk om at en slik tid snart ville komme. Jeg tror vi ser de første varslene av den nye forfølgelsestiden. Det har vært en tid for å få jødene ut, og det haster virkelig nå. Det står skrevet om dette hos profeten Jeremia: "Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da det ikke mer skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! - men det skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet i nord og fra alle de land som han hadde drevet dem bort til. Og jeg vil føre dem tilbake til deres land, det som jeg gav deres fedre. Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem. Deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene." (Jer 16,14-16)

Tiden for jegerne er her! De antisemittiske strømningene i Russland er veldig sterke, og det hardner til nå. Selv reiser jeg til Russland to ganger i vår sammen med et team fra både Norge og England. På grunn av de nye restriksjonene kan jeg ikke oppgi når og hvor vi reiser. Vi trenger deres forbønner, og vi trenger økonomisk støtte for å få det til. Kjenner du deg kallet til å støtte oss i forbønn eller økonomisk ta kontakt med meg snarest. Bruk epost: bolahans@online.no Gaver kan gis til: 16041464406 som er kontoen til Poustinia. Merk giroen Russland. Vi skal ha enkeltmøter, og det legges også opp til en pastor og lederkonferanse. På grunn av at vi denne gangen reiser inn med et team trenger vi sårt økonomisk støtte for å få det til. De personene som deltar i dette er håndplukket for oppgaven, og det er særdeles viktig at de kan få mulighet til å reise inn denne gangen. Jeg skriver vanligvis ikke om økonomiske behov på denne bloggen, men nå er jeg frimodig på Russlands vegne. Dette er ingen ferietur, men en bønn- og misjonsreise. Målet er å styrke våre troende venner, og forkynne evangeliet så mennesker blir frelst!

Men det er ikke bare i Russland vi ser tegnene på en ny forfølgelsestid. I Belgia og Frankrike stemples baptister og pinsevenner som farlige sekter, og myndighetene vil ha dem forbudt. Det er virkelig en alvorlig tid som ligger foran oss, og vi trenger å forberede oss på den. Wurmbrand skrev:

"Såvidt jeg vet, finnes det ikke i hele verden et eneste universitet som gir undervisning i hvordan en undergrunnskirke arbeider," og så legger han til: "lite eller ingenting får du høre om undergrunnskirken, det kirkefellesskap som i dag omfatter en stor del av verdens kristne."

Mens du leser dette, blir dine brødre og søstre i Nord Korea, Kina og i mange muslimske land trakassert, forfulgt, mishandlet og drept, av en eneste grunn: at de tror på Jesus. Disse våre venner representerer Apostelkirken. En av dem skrev følgende:

Bønn av Ghorban Tourani,
myrdet i Iran, desember 2005. Kjære Herre Jesus, la meg komme nær deg, så jeg kan røre ved dine naglede føtter.

Kjære Herre Jesus, la meg lovsynge deg ydmykt,og kysse dine gjennomborede hender og føtter.

Du ble hengt på korset på Golgata med fire naglermens blodet rant fra kroppen din.

I denne desperate stunden, hvordan kunne du fremdeles elske alt det skapte?
Du var villig til å omfavne selv dem som korsfestet deg.
Du ble torturert for min skyld, ja, for min skyld.Ikke bare meg, men også for min far og min mor.

Og for min skyld led du store smerter,
i seks timer på korset.

Jeg ønsker at jeg ikke var så full av synd,slik at du ikke måttet lide slik for meg.

Å, jeg ønsker at jeg var der, for å trekke naglene ut avdine vakre hender, da du hang på korset.

Å, desperate tanker fyller meg når jeg tenker på at jeg kunne hjulpet deg til ikke å lide slik.

Herre Jesus, la meg ære ditt hellige navnhvert sekund av mitt liv her på jorden.

Jeg er villig til å gi mitt liv, som er ditt, for din sak og din menighet.

(Fra Åpne Døres nettside)

Glem ikke ordene til apostelen Paulus: "Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12) Mens vi forbereder oss på trengselstider, kan vi følge oppfordringen til Hebreerbrevets forfatter: "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som det gjaldt deres egen kropp." (Hebr 13,3 - Revidert oversettelse 2005)

Bygd på apostlenes grunnvoll

Jeg har en dyp respekt for ordet apostolisk. Å miste dette ordets mening, er en trussel mot selve troen. Som jeg har sitert biskop Bo Giertz på: "Å være kristen er å tro som apostlene." Ordet apostolisk er ikke så lett å definere, og enda er det noe ved dette ordet og dets mening som tilhører troens hjerte. Det er et endelig, definitivt ord, og det er et ord som vi har behov for å få gjenopprettet, og da ikke bare i betydningen av et kirkesamfunns identitet. Ordet apostolisk pulserer av herlighet, og av den grunn trenger vi å redde det unna et misbruk, slik vi har sett det i visse nymotens strømninger innen kristenheten. I dag dukker visst den ene apostelen opp etter den andre, gjerne helt uten noen tilknytning til Kristi legeme, men med egne storslåtte tjenester. Behovet er derfor stort for å berge dette ordet i betydningen apostolisk grunnvoll. Et svært viktig ord i denne sammenhengen er ordene fra Ef.2,19-20: "Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv." Berger vi ikke dette ordet fra misbruket av det, så vil vi ikke ha noen forsamling tilbake som er verdig dette ordet. I endens tid vil uten tvil det apostoliske fundamentet bli angrepet. Vi vil ha en kirke og forsamlinger som vil bli mer og mer lik denne verden, og som går på kompromiss når det gjelder Guds ord, og tilpasser seg samfunnets krav, og vi vil ha forsamlinger som er bygget på apostlenes grunnvoll, som vil måtte tåle forfølgelse, hat og som vil bli angrepet med villdyrets krefter. Det er denne siste forsamlingen som Jesus taler om, når Han sier: "jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,19)

Lik alle de store ordene i Bibelen, vil vi ikke finne definisjonene i allskens ordbøker. Vi har større behov for å gripe det storslåtte i hva dette ordet betyr og innebærer. Vi trenger derfor å granske og gjenopprette alt det som var autentisk, alt det som ble holdt kjært, alt det som ble trodd, alt det som ble forstått, og alt det som var vesentlig, ja livsviktig i den første menighet.

Det er noe skjærende skarpt og tydelig ved dette ordet apostolisk, som bringer oss inn til selve hjertet og ånden og følelsen av hva det vil si å være menighet, når menigheten var i sin glanstid. Menigheten var apostolisk ved sin begynnelse, og den trenger også å være det ved tiden for dens avslutning. Ja faktisk er det slik, at bare en apostolisk menighet kan bli stående og være en overvinner, ved avslutningen av denne tidsalder. Apostelen Johannes skriver: "Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." (Åp 12,10-11. Uth. mine)

En menighet bygget på apostlenes grunnvoll vil være et folk hvis sentrale nerve og livsprinsipp, er dette: en radikal, total og altoppslukende sjalusi for Guds hellighet, herlighet og ære. Vi snakker om en hellig standard, som aldri vil gå på kompromiss med Guds ære og Guds vilje, slik den er nedfelt i de apostoliske skrifter i Den Hellige Skrift, Bibelen. Som er villig til å leve med spott og hån, være miskjent i verden, forfulgt og lide nød, ja betale om så er med ens liv, for sannheten. En apostolisk menighet er sannhetens støtte og grunnvoll. Den bøyer seg bare for Den Allmektige Gud. Den er og blir martyrmenigheten.

Fra de første kristnes bønner: Slik Du hjalp Dine apostler

Hellig, hellig, hellig, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, apostlenes og profetenes Gud, de rettferdige og troendes Gud, vår Herre Jesu Kristi, din Sønns, Gud og Far! Vi påkaller og bønnfaller Deg, Du Guds enbårne Sønn, som var før verden ble skapt og ble født av jomfru Maria: Hjelp oss så lengselen etter Deg kan vokse, det ber vi Deg om. Og gi oss et sinn som elsker sannheten, slik at hjertene våre, født på ny i frelsens bad, kan bli renset. Vi ber Deg om en fast tro, en ren ånd, en brennende hengivenhet og en utholdende kjærlighet slik at vi kan blomstre og bære forakt i Din hellige kirke. For Deg bøyer vi våre knær og våre hoder, for Deg som engler og erkeengler, tusener på tusener av martyrer og apostler og profeter lovsynger; for Deg som blir tiljublet av fuglenes lovsangskor; for Deg som alle unger bekjenner,- på jorden og under jorden; for Deg som himmelens tegn og jordens krav lovpriser; for Deg som selv de døde ting fornemmer. Bare Du er, og uten Deg er ingen skapning til.

Vi ber Deg, Herre, allmektige Gud, sett av Sønnen og adlydt av engler og erkeengler, Herre og Far; gi oss en fri ånd, hjertets uskyld og en oppriktig kjærlighet; gi oss en samvittighet som er hellig, sindig og ren, bevart i Din tro; gi oss et hjerte som er rustet mot ondskapens trusler og denne verdens fristelser, slik at vi ikke blir fanget i ondskapens nett men kan bevare frelsens segl ubrutt.

Du som reddet Daniel og de tre mennene i løvehulen, kom også oss til hjelp når vi blir anfektet. Det ber vi om. Du som vekket opp igjen døde, gav blinde synet tilbake og lot døve høre; Du som lot stumme tale, og lamme gå, som gav helbredelse til spedalske; gi det samme til Dine tjenere, de som av all kraft tror at Du ble født, led og engang kommer tilbake for å dømme levende og døde.

Hjelp oss slik Du hjalp apostlene da de var i vanskeligheter. Hjelp oss, slik Du hjalp Paulus da han ble forfulgt, og Peter da han gikk på vannet. Du som sitter på de sju troner ved Faderens høyre side; se til oss og befri oss fra den evige død.

Du er èn, Faderen med Sønnen, Sønnen i Faderen og Den Hellige Ånd, og gjennom Ham blir Du tilbedt, æret og velsignet i Din kirke, - nå og i all evighet.

(Fra De første kristnes bønner. Denne bønnen er fra Kypros)

480 år siden døperkonferansen i Schleitheim

20. februar i år er det nøyaktig 480 år siden den store døperkonferansen ble holdt i Schleitheim i Schaffhausen. Denne konferansen ble særdeles viktig for døperbevegelsen, fordi det her ble skrevet en trosbekjennelse, som fikk stor betydning og en uvanlig utbredelse i vid omkrets. Den ble oversatt både til fransk og nederlandsk, og så sent som i årene 1560 og 1565 ble de trykt i nye opplag i Nederland. Det var med stor fare for sine egne liv at døperne kom sammen på dette stedet, og denne trosbekjennelsen skulle koste mange av dem livet. Jeg skal komme tilbake til innholdet av denne trosbekjennelsen, bare her kort nevne at den innholdt følgende punkter:

Om dåpen
Dåpen skal gis til alle som tror på Jesus Kristus og har fått syndernes forlatelse i Hans navn. Den som ønsker å bli døpt skal selv be om det, og i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn skal så de troende begraves i dåpen for å oppstå til et nytt liv.

Om bann
Medlemmer som synder åpenbart og som ikke vil ta imot formaning både en og to ganger, skal utelukkes av menigheten.

Om nattverden
Nattverden er for sanne troende døpte, slike som har èn Gud, èn tro, èn dåp og èn ånd, og er forenet i ett legeme som er menigheten. Kristus er hode for menigheten og nattverden er et minnemåltid.

Om adskillelse fra verden
Alle troende skal adskille seg fra verden og det falske kirkevesen. De må avsky alt som ikke er forenlig med Gud og Kristus. De troende skal ikke bruke sverdet.

Om menigheten
Menigheten er en åndelig enhet. I spissen for den står en hyrde, forstander. Forstanderen skal forrette i åndelige anliggender. Om nødvendig skal menigheten underholde sin forstander, for den som tjener i menigheten skal leve av evangeliet. Hvis forstanderen synder, skal han utelukkes fra sin gjerning.

Om øvrigheten
Sverdet er bare en ordning for den verden som ikke er under Guds ordning. Øvrigheten skal straffe det onde. Synder et medlem i menigheten, skal menigheten ta seg av ham. Menigheten har Guds ord, som er sannhets og rettferdighets våpen.

Om edsavleggelse
Kristus er lovens oppfyllelse. Skriften forbyr all svergen. Ingen troende døpt skal avlegge ed.

Jeg skal som sagt komme tilbake til selve innholdet av denne trosbekjennelsen. Jeg har et håp om å få tid til å oversette den til norsk, i det jeg ser et stort behov for at bibeltroende i Norge kan komme for å sette på papir et dokument som viser hva det betyr at vi holder urokkelig fast ved apostlenes lære. Et arbeid er nå satt i gang for å få til dette i løpet av dette jubileumsåret for døperkonferansen i 1527. Mer om dette senere.

I år kan vi også markere at det er 480 år siden Felix Manz led martyrdøden. Det skjedde 20. januar i 1527. Denne dagen kunne man se en sørgelig prosesjon gjennom Zürichs gater. De gikk ned mot elven Limmat som renner gjennom Zürich. Først gikk bøddelen med den unge døper- predikanten Felix Manz, som var bundet på hendene. Ved siden av ham fikk en reformert prest, og rundt dem gikk vaktene. Bak fulgte en skuelysten hop av katolikker og tilhengere av Zwingli. Da de kom til elvebredden, dro bøddelen en hette over hodet til Manz og bant hans hender fast til knærne. Så ba Felix: "Far, i dine hender overgir jeg meg." Så ble han kastet i eleven.

På minnedagen den 20. januar skal jeg skrive mer om hvem denne Feilx Manz var.

Utsyn og mørke

Jeg vender stadig tilbake til Oswald Chambers. En gammel pinsevenn, som i mange år var min åndelige far, lærte meg til å sette pris på ham. Chambers kunne si: "Når Gud gir en av sine hellige et syn, setter Han ham likesom under skyggen av sin hånd: da skal den hellige være stille og lytte. Der er et slags mørke som kommer av overskudd av lys, der er det tid til å lytte. I 1.Mosebok 16 finner vi et eksempel på hvorledes vi skal lytte til et godt råd når det er mørkt, istedenfor å vente på at Gud skal sende lyset. Når Gud gir deg et syn, og det så blir mørkt, skal du vente. Gud vil føye deg inn i samklang med synet som Han gav deg, hvis du vil vente til Hans tid kommer. Prøv aldri på å hjelpe Gud til å fullføre sitt ord." Når jeg leser disse ordene er det som å høre Ole Petter Bekkelunds stemme igjen. Det hendte han kunne ringe meg og si at han hadde et ord fra Herren til meg. Så kunne han si noe slikt som jeg siterte Chambers på her, for så å legge på telefonrøret. Han var ikke en mann av overflødige ord, min åndelige far. I dag er han hjemme hos Herren. Jeg savner hans stemme, hans gode råd, hans lyttende øre og ikke minst bønnestundene. Da var himmelen nær, og man kunne se.

Et av hans favorittord var: "Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg." (Gal 2,20)

Hva jeg tror

Etter en tids skriverier og debatt på denne bloggen, med utgangspunkt i min artikkelserie om kampen om kirkens overleverte tro, føler jeg behov for min egen del for å oppsummere. Mitt hovedanliggende med denne serien, er å bringe klarhet i hva evangelisten Lukas legger i begrepet "apostlenes lære." Her følger hva som er mitt personlige svar på dette spørsmålet:

1. Jeg tror og forkynner at hele Bibe­len er Guds ord, evig, uforanderlig, uten feil, guddommelig inspirert, gyldig til alle tider og slutter meg til den reformatoriske formulering: "Vi tror, lærer og be­kjenner at den enes­te regel og rette­snor som all lære og alle lærere skal prøves og døm­mes et­ter, er de pro­fetiske og aposto­liske skrif­ter i Det gamle og Det nye testa­mente. (Konkordiefor­melen, epi­tome). Jeg tror på Skrif­tens inspi­ra­sjon, tilstrekkelighet og klar­het i alle spørsmål som angår tro, lære og liv, og at "hele Guds råd" (Apg 20,27) skal forkynnes med det mål for øye at det skal bli en del av menighetens tro og praksis. På samme tid holder jeg fast ved at Skrif­ten har et sentrum - "Jesus Kris­tus, og ham kors­festet" (1 Kor 2,2) og at "av nåde er dere frelst, ved tro" (Ef 2,8), og at hele Skriften må forstås i lys av dette sentrum.

2. Jeg tror at de oldkirkelige symbo­ler - Den apostolis­ke, Den nikenske og Den athanasianske bekjennelse - er sanne uttrykk for den apostoliske lære om den treenige Gud og om Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus.

3. Jeg slutter meg til reformatorenes formule­ring om slike skrifter:
De andre symboler og skrifter er ikke, slik som Den hel­lige Skrift, dommere, men bare vitnes­byrd om og forklaring på troen; om hvordan Den helli­ge Skrift i omstridte spørsmål er blitt forstått og utlagt til enhver tid i Guds kirke av dem som levde den gang, og om hvordan den lære som strider mot den, er blitt forkastet og fordømt. (Konkordieformelen, epitome).

4. Jeg tror Gud har valgt ut mennes­ker og kalt dem til spesielle tjenester med Ordet i hver enkelt menighet og i kirken som helhet. "Han er det som gav noen til apost­ler, noen til profe­ter, noen til evangelister, noen til hyrder og lære­re" (Ef 4,11). Disse skal på en spesi­ell måte "holde ved i bønnens og Ordets tjeneste" (Apg 6,4).

5. Jeg tror at der er én yppersteprest og at alle døpte og troende er prester for Gud. Jeg hevder at det all­menne prestedømmet betyr at hver enkelt troende har fri adgang til Fade­rens trone ved Jesus Kristus. "For der er én Gud, og én mellom­mann mellom Gud og mennesker, men­nesket Kristus Jesus" (1 Tim 2,5). Videre hevder jeg at alle kristne har den rett og det privilegium å vitne om og "forkyn­ne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys" (1 Pet 2,9). Jeg hevder at alle troende er kalt og utrustet til tjenes­te og forvalt­ning av Guds nåde. "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholde­re over Guds mangfoldige nåde" (1 Pet 4,10). Me­nighe­tens "vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet" skjer når alle tjener "alt etter den virksom­het som er tilmålt hver enkelt del" (Ef 4,16). Målet for den enkelte troende er at "Guds men­neske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning" (2 Tim 3,17).

6. Kirkenes lederskap består av tilsynsmenn, eldste og diakoner. Jeg tror på den nytestamentlige orden for en lokal forsamling slik vi finner den i Det nye testamentes verdier, prinsipper og praksis. Den lokale forsamlingen skal være et bønnens hus for alle folk, jfr Jes 56,7. Jeg tror at en apostolisk menighets visjon er å kalle mennesker til å erfare Faderens kjærlighet, noe som resulteter i en hengivelse og lidenskap for Jesus og medfølelse for mennesker, slik at nye kan bli vunnet for evangeliet, jfr Ef 3,17-19. Den lokale forsamlingen skal være en åpen, bedende, lovprisende og tilbedende menighet, åpen for Den Hellige Ånds ledelse, med det glade budskap hvor nådegavene praktiseres. Jeg tror at den lokale forsamlingen fullfører dette blant annet ved å fungere som et profetisk tjenende fellesskap som evangeliserer de fortapte.

7. Jeg tror at Gud har gitt sin menighet åndelige nådegaver og tjenestegaver, i den hensikt at "de hellige skal kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme," jfr Ef 4,12.

8. Jeg ser behovet for at Kirken finner tilbake til sin apostoliske tro og praksis, og at den har mye å hente ved å studere sine jødiske røtter og urkirkens liv og praksis, kirke- og ørkenfedrene.

9. Det er med dyp sorg jeg ser hvordan kirken har forfulgt og drept jøder, og annerledes troende gjennom historien, og at dette ikke samstemmer med kirkens tro eller lære. Med takknemlighet anerkjenner jeg de troende som gjennom historien har stått for en annen linje og praksis enn den jeg her har beskrevet. For meg har de representert den ene, sanne kirke. Vi finner eksempler på hvem disse har vært gjennom hele kirkens historie.

Å føre toppsteinen på plass

Bloggens lesere kan vel ikke ha unngått å se at jeg har vært fascinert av professor Carl Fredrik Wisløffs troslære: "Jeg vet på hvem jeg tror." Det er en bok som har vært til stor hjelp for meg, ikke bare faglig, men også sjelesørgrisk. Og det er virkelig behov for en troslære som kan hjelpe mennesker til å forstå bedre hva de virkelig tror på! Det er en skremmende liten bevissthet om hva som ligger i begrepet 'apostlenes lære' blant mange troende. Etter hvert som tiden går, ser jeg også hvor mye jeg personlig har å være takknemlig for det store teologiske arbeidet Wisløff la ned for troskap mot Bibel og bekjennelse. Bibelen jeg bruker til daglig, er den såkalte Wisløff-Bibelen, den Bibelen som Thoralf Gilbrant tok initiativet til, sammen med Dagen redaktøren Arthur Berg, og Carl Fr. Wisløff. Det er en bibel i god reformatorisk tradisjon. Jeg har slitt ut to utgaver i skinn siden den kom i 1988, og holder på med min tredje. For de av bloggens lesere som er ukjent med hvem Carl Fr. Wisløff var, så kan jeg gi denne korte biografiske skisse:

Carl Fredrik Wisløff 1908 - 2004.
Wisløff ble student i 1927, ordinert til prest i 1932 og dr. theol. i 1958. Han var rektor for det praktisk-teologiske seminar (dvs. for den avsluttende pastorale opplæring) ved Menighetsfakultetet (MF) 1947-61 og professor i kirkehistorie ved MF 1961- 75.

Når min kone og jeg skulle velge en ny andaktsbok for det nye året, som vi leser sammen, så ble valget denne gang: "Daglig brød", av Carl Fr. Wisløff. Andaktene skaper begeistring hos oss begge, og er virkelig godt velbakt brød for hverdagen. Andakten for gårdagen, 4. januar passer veldig godt som en oppfølging av det jeg skrev om behovet for vekkelse, og følger herved:

"Hvem er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette! Han skal føre toppsteinen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den!" Sak 4,7

Dette er det eneste sted i Det gamle testamente hvor det står om en toppstein. Ellers er det grunnsteinen - hovedhjørnesteinen - det er tale om. Salme 118,22. Den ble lagt ned med stor høytidelighet - akkurat som i dag. Men her er det altså toppsteinen vi hører om. Tanken må være at templet - som det er tale om her - skal bli fullført, og når så er skjedd, skal den siste steinen komme på plass mens folket fryder seg over Guds store nåde.

Grunnsteinen hadde de lagt for lenge siden. Men det så ikke ut til at de skulle bli ferdige. Mektige fiender kom og hindret jødene i å bygge opp igjen det templet som Nebukadnesar hadde revet ned. Esra 4,24. Vanskelighetene var så store som fjell. Ingen kunne komme over det.

Men Herren griper inn og sier at fjellet skal bli til en slette. Gud skal selv fullføre verket. Serubabel skal en dag få lov til å sette toppsteinen på plass. Og mens han gjør det, skal han prise Herren for Hans store nåde. All æren skal tilhøre Herren vår Gud. Dette er et herlig ord for Guds folk. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i jødenes situasjon den gangen. For også vi har begynt på store oppgaver som Herren har pålagt oss å fullføre. Tenk på misjonens veldige oppdrag. Jesus har sagt at alle folkeslag skal få høre evangeliet. Alle skal få vite om at det er frelse hos Jesus for den som vil komme til Ham. Men tenk hvor mye som står igjen før det oppdraget er fullført! Halvparten av vertdens befolkning har ikke hørt evangeliet! Og tenk på hvor mye som ennå står igjen her i vårt eget fedreland, som vi pleier å kalle et kristent land! Vi kjenenr det ofte som om det reiser seg fjell i veien for oss - høye fjell av motstand og vanskeligheter.

Men bli ikke trett! sier Guds ord til oss. Mist ikke motet! Herren skal selv være med, i Hans navn skal vi bygge videre. Og når Han så kommer en dag, da skal toppsteinen settes på plass. Og Guds barn skal rope med fryd og glede: Nåde, nåde - det var Guds nåde alt sammen."

(Kilde: Carl Fr. Wisløff: Daglig brød. Lunde forlag 5. opplag 2003, side 10-11)

Bønnebehov nr 1 for 2007: vekkelse!

I den forvirringens og forførelsens tid vi lever i, er det en bønn som stiger opp fra mitt hjerte. Det er bønnen som profeten Habakkuk bad: "Herre, jeg har hørt budskapet om deg, jeg er forferdet. Herre, din gjerning - kall den til live i vår egen tid! Ja, kunngjør den i vår egen tid!" (Hab 3,2) Vi møter noe av den samme sterke lengselen etter å se Guds gjerninger, hos et av Korahs barn, hvor hans bønn er gjengitt i Salme 85,7: "Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede seg i deg?" Hva snakkes det om her? Behovet for vekkelse! Jeg ser ikke noe større behov innfor det nye året 2007! Andrew Murray, den sør-afrikanske pastoren, hellighetsforkynneren og oppbyggelsesforfatteren, stiller et viktig spørsmål: "Hva er det avgjørende forhold ved gjenopprettelse og vekkelse?" Og så svarer han: "Den helhjertede lengsel etter å ha sin sak i orden med Gud, å bli stående for Hans åsyn i en forvandlet relasjon." Jeg har brukt en del tid på å studere vekkelsen på Hebridene, vekkelsen som gikk over den lille øya Lewis, fra 1949-1952. Duncan Cambelll var et av Guds redskaper i denne sammenhengen. Cambell har sagt: "I vekkelse kommer Gud ned blant menneskene, og alle blir fanget inn i et overveldende Gudsnærvær." Ser du noe større behov enn dette, i Norge i dag? På det stedet hvor du bor? Min gode venn Günter Krallmann, en av de fremste kjennerne av vekkelses historie, nå bosatt på Ottestad, skriver følgende i sin bok: "Forbered deg på vekkelse": "Vekkelse kan beskrives som et gjennomgripende guddommelig nærvær, en ny sensitivitet overfor Gud griper folks bevissthet, Gud selv som stiger ned blant mennesker. Det kan også defineres som et guddommelig gjennombrudd, en ny pinse, åndsutgytelse eller ild fra himmelen. Blant kristne skaper den ekstraordinære intensiteten i Guds nærvær en dypere ærbødighet for Ham, den fornyer den første kjærlighet til Ham, skaper frisk hunger etter Hans ord, fordrer ny motivasjon til kommunikasjon til Ham, fremmer en dypere tiltro til Ham og den gjenoppretter gleden i Ham. Den levende sansitiviteten overfor Guds nærvær vekker de sovende, konfronterer de selvtilfredse, overbeviser om frafall, det åpner for en ny nådestid."

Videre skriver Krallmann: "Blant ikke-kristne fører bevisstheten om at Gud er virkelig, til at Hans rettmessige krav med ett blir mer reelle. Bibelsk sannhet baner seg vei inn i deres bevissthet, Den Hellige Ånd ransaker dypet av deres hjerter, en nød for deres egen frelse melder seg, de lengter etter omvendelse."

Günter Krallmann er ikke redd for å snakke om det mange kristne ikke våger, eller ønsker å snakke om i vår tid: synd. Han skriver: "En forståelse av syndens forferdelighet treffer troende og ikke-troende som aldri før. Men også en forståelse av Kristi rensende kraft. Vekkelse er et guddommelig verk. Likevel har Gud i sin store kjærlighet gitt mennesket æren av å spille en viktig rolle i dets fullbyrdelse."

Vil du være med på å be dette fram?

Evangeliet - Guds kraft til liv

Jeg holder på med en meget interessant bok for tiden. Den er skrevet av professor ved Menighetsfakultetet i en årrekke, Ole Modalsli og heter: "Evangeliet - Guds kraft til liv. Om Martin Luthers reformatoriske oppdagelse." Denne boken har en forhistorie som også er interessant. Den er samtidig et sterkt vitnesbyrd om hvordan professsor Modalsli selv fant evangeliets lys, etter en periode med en skikkelig anfektelse. Han skriver: "Hvordan kunne jeg ha visshet om frelse, dersom Kristus og troen ikke var nok til salighet? Det stoppet opp for meg. Jeg søkte permisjon og stipendium for å finne ut om kanskje Martin Luther hadde et svar og en løsning fra Skriften." Modalsli's anfektelse dreide seg om gode gjerninger er nødvendige for å bli salig. Blant annet forvoldte ordene fra Åp 19,8 ham utfordringer. Der kan vi lese: "Det er henne (Kristi brud) gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger." Selv synes ikke professoren han hadde så mye å vise til. Så ble det Luther-studier. "Jeg gikk nemlig ut fra at nettopp denne saken måtte ha vært munken Martins problem og nød. Og det stemte," skriver Ole Modalsli.

Luthers løsning var nyoppdagelsen av evangeliet i Rom 1,16-17: "For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse, for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve." Det er dette denne boken handler om. Men ikke slik vi kjenner den fra tidligere presentasjoner. Boken til Modalsli kommer med innspill som er levende, fordi de også er selvopplevde. "En side ved saken var rekkefølgen lov og evangelium," skriver Modalsli og legger til: "Dette kjente jeg til. Men først en ny oppdagelse løste mitt problem. Luther ble da 'en ny disippel av dekalogen'. Budene begynner med: 'Jeg er Herren din Gud som førte deg ut...' Rekkefølgen blir evangelium og lov. Her står den kristne hos Kristus, rettferdiggjort ved troen, og gjør sine gjerninger under nåden, i det det syndige ved gjerningene er tilgitt. Her er det plass for en relativ godhet og fremgang, og dor anerkjennende ord fra dommeren Kristus."

Modalsli skriver: "En følge av den første oppdagelen om evangeliet som Guds kraft til frelse, ble at også sakramentordene er kortformer av selve evangeliets budskap. Og der evangeliet er, der er Kristus reelt tilstede. Denne 'realpresens' markeres ved nattverdordenes 'dette er' (hoc est). Fordi evangeliet og Kristus er der, gir sakramentene delaktighet i Kristus og hele hans frelse, med syndernes forlatelse, livet og saligheten. Dette gjelder også forkynnelsen og avløsningen i skriftemålet. Også det forkynte evangelium har sakramental kraft."

For Modalsli fikk Luthers fortståelse av sentrale ord i Skriften den konsekvens at den løste ham fra "en rådløshet jeg ellers ikke fant ut av. Og den førte til en ny frimodighet i forkynnelsen og til en forpliktelse til å gjøre denne løsning kjent." Jeg kommer nok til å komme tilbake med utdrag av denne boken, som jeg anbefaler på det varmeste. Den er på salg hos Bok&Media i Oslo til 98 kroner.

Dine tre gaver

I dag møtes bloggens lesere av noen ord fra karmelittmunken Wilfrid Stinissen, som har vært til stor hjelp for meg. Jeg ber om at de også må være til velsignelse for deg idag:

Stjernetyderne fra Østerland bar fram gull, røkelse og myrra til det ukjente gudebarnet de ville tilbe. Du som virkelig vet hvem Barnet i krybben er, du kan gi Ham mer passende gaver. Du vet at dette barnet er din Skaper. Å skape er å lage noe av intet. Hvis du virkelig vil tilbe Barnet som din Skaper, så skal du gi Ham ditt intet. Gi Ham din indre tomhet, din avmakt og din udugelighet. Han kan ikke skape deg hvis Han ikke får ditt intet. Med ditt intet gjør Han ditt liv til sitt verk. Barnet i krybben er også Ordet. Han er Faderens Ord. Ordet vil bli hørt, det søker dem som vil lytte. Du kan tilby Ham sin åpenhet, din stillhet og ditt øre. Barnet er også Kristus, din Frelser. Han kommer for å lege dine sår, for å fri deg fra din synd. Du kan aldri lære Ham å kjenne hvis du ikke avslører dine synder for Ham. Den tredje gaven du kan gi Barnet, er ditt behov for Hans helbredelse. Da forvandler Han din synd til et lysende tegn på Hans kjærlighet. De beste gavene du kan gi til din Gud, er nettopp det som tømmer deg for alt ditt eget, din stillhet, din erkjente synd. Disse gavene gir Ham mulighet til å bli alt det Han vil være for deg.

(Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 15)

Overskrift over året 2007: Navnet Jesus

I går på 1.nyttårsdag feiret jeg gudstjeneste sammen med vennene i Toten Frikirke. Vi møttes til lovsang, vitnesbyrd og bønn. Der møtte jeg også en tidligere pastorkollega av meg fra tiden i Det norske Baptistsamfunn. Han har begynt å gå i denne forsamlingen fast, sammen med resten av familien. Det var hyggelig å møtes, og godt å dele kristent fellesskap. Mens jeg satt der fikk jeg noen tanker fra Luk 1, om jomfru Maria og hennes totale overgivelse til Guds vilje. Helgen 12.-14. januar skal jeg ha et bønneseminar for pinsevennene i Mjøsdistriktet i Tabernaklet på Øyer, i forbindelse med pinsebevegelsens 100 års jubileum og da tror jeg sannelig jeg skal tale om Jesu mor! Det er vel ikke så ofte det tales om henne i en slik sammenheng vil jeg tro. Men jeg blir så grepet av hennes totale hengivelse til Gud, og hennes tro på at det umulige er mulig med Gud. Evangelieteksten som leses 1.nyttårsdag er fra Luk 2,21: "Da åtte dager var gått, og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, som han var kalt av engelen før han ble unnfanget i mors liv." Om denne teksten skriver biskop Bo Giertz noen ord det er vel verd å ta med seg: "Slik lyder evangeliet på Nyttårsdagen. Den inntreffer en uke etter juledag. En uke etter fødselen skulle en jødisk gutt omskjæres og få sitt navn. Det var altså på denne dagen Jesus fikk sitt navn, det som sier at Gud frelser og som han skulle få fordi han skulle 'frelse sitt folk fra deres synder,' Dette var engelens budskap. Dette navn er ikke bare et navn. Det inneholder noe av det det betegner, likesom Guds vesen bodde i Jesu kropp, bor noe av Faderen og Hans frelse i navnet Jesus. Derfor kan det navnet både trøste og uroe. Hos noen leger det hjertets sår. I andre hjerter vekker det ubehag og vrede. Det hviskes av døende lepper med uendelig takknemlighet og ømhet. Andre lepper håner og forbanner det. Det er det mest elskede og mest bespottede av alle navn. Det er med dette navn som med all tale om korset. For noen er det en dårskap og et anstøt. Men for den som tror er det en Guds kraft til frelse.

Det navnet møter oss nå igjen på første dagen i det nye året. Vi får begynne det nye året i Jesu navn. Vi tar det som overskrift over alle disse dagene. Først og fremst over søndagene. Søndagen heter jo i Bibelen: 'Herrens dag'. Jesu dag, den dag Han sto opp fra de døde. Hver søndag ringer klokkene på ny for å feire Hans seier og for å kalle oss til Ham. En syvendedel av vårt liv har Gud tatt unna fra arbeid og mas, fra slit og plikter for at vi skulle kunne samles i Jesu navn. Apostelen Jakob taler i sitt brev om 'det gode navn som er blitt nevnt over dere.' Det nevnes over meg hver gang jeg feirer gudstjeneste. Det står skrevet over hver ny uke i dette nye året. Derfor vil jeg ta imot disse søndagene som en god gave fra Gud og ta vare på dem.

Men også hverdagene. Over hver og en av dem står navnet Jesus skrevet. 'Hva dere foretar i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn,' sier apostelen. Det er grunnregelen for et kristent liv. I Jesu navn begynner man sin dag med bønn og andakt. ' I Jesu navn vi går til bords' i takk for Hans gaver og med tanke på at Han er vår usynlige gjest. I Jesu navn sovner man inn om kvelden. Og det man gjør i sitt arbeid, det gjør man av hjertet 'som for Herren og ikke for mennesker'. Da blir man tro også i det som ser lite ut. Man kan tilgi selv en stor forurettelse. Man kan bære store sorger. For man bærer dem ikke alene, men i Jesu navn med en taus og trofast venn ved vår side.

Så ber jeg Deg, Herre Jesus, at Ditt velsignede navn får stå skrevet over alt det jeg nå går imøte. Jeg vet ikke hva som venter meg. Men jeg vet at Du kommer til å være med meg, hva som enn hender. Jeg takker Deg for at Ditt navn får stå skrevet over hver ny dag, over arbeidsdager og høytidsdager, over sørgedager og sykdomsdager, over fristelsesdager og fremgangsdager, over svakhetsdager og over dødens dag, om det er Din vilje at den skal komme nå i år. Vær meg nær, Herre Jesus. Da har jeg alt det jeg trenger. Amen."

(Fra: Bo Giertz: Å tro på Kristus. Luther forlag 1979, side 310-312)

De ortodokses syn på Den Hellige Skrift

Som bloggens lesere kanskje har lagt merke til pågår det en samtale om mitt syn på Skriften, og om hvor jeg befinner meg i det kirkelige landskapet. Samtalen pågår i kommentarene for 27.desember om du skulle ha lyst til å lese, eller delta. Jeg skal ikke gå inn i denne debatten her i denne artikkelen, men skrive om Østkirkens forhold til Den Hellige Skrift. Jeg tror flere av dere vil synes det er interessant. Guds ord, nærværende i de guddommelig inspirerte Skriftene, er selve grunnlaget for all ortodoks åndelighet. Jesus sa jo følgende om Guds ord: "Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet." (Joh 17,17) I ortodokse kirker ligger Evangelieboken alltid midt på alteret. I motsetning til den romersk-katolske kirken blir ikke de innviede nattverdelementene gjort til formål for tilbedelse i den ortodokse kirken, men hver prest som nærmer seg det hellige bordet kysser først Evangeliet. Det sier ikke så rent lite om den ærbødighet ortodokse troende viser Den Hellige Skrift. Den er da også selve kjernen i ortodoksiens dogmer og liturgier og har gjennom dem gjennomsyret de ortodokse troendes fromhet.

Man kan gjerne si at Den ortodokse kirke er en "biblisistisk" kirke. I motsetning til den romersk-katolske kirken har den ortodokse alltid oppmuntret til lesning av Den Hellige Skrift. På 300-tallet var den hellige Johannes Chrysostomos en utrettelig forkjemper for intensiv bibellesning, selv blant lekfolket. Jeg har selv møtt dette blant russiske og rumensk ortodokse troende, og blant koptere i Egypt. Møtet med biskop Thomas hvor han snakket varmt om sin egen bibellesning, vil jeg aldri glemme. Jeg skulle ønske den samme gløden og begeistringen kunne smitte over på mange andre. Noe av det samme synet på Bibelen som jeg fant hos biskop Thomas må jeg helt tilbake til min tid i Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag på 1970-tallet for å finne. Hans lille lommebibel hadde han med seg overalt, med masse personlige understrekninger. En lignende slitt bibel har jeg også sett hos en ortodoks prest i byen Kostroma i Russland, hos min gode venn, fader Georgij Edelstein.

En utenforstående observatør som senere skrev en bok om den gresk ortodokse kirken i 1901, A. Harnack, skrev dette om hva han så: "Jesu ord - inntar selv i denne kirken hedersplassen, og den stille misjon som de utøver, undertrykkes ikke. De leses og foreleses, og vitenskapen kan ikke viske ut deres kraft. Frukten av dette kan ikke underkjennes av noen som går dypere inn i det. Selv blant disse kristne - lekmenn og prester - finner man slike som har lært Gud å kjenne som barmhjertighetens far og som sitt livs leder. De elsker Jesus Kristus, ikke fordi de har lært å kjenne Ham som en person med to naturer, men en stråle av Hans vesen fra Evangeliet har trengt inn i deres hjerter og denne stråle har blitt lys og varme for deres egne liv..." (A. Harnack: What is Christianity? London 1901, side 242-243)

Det er enkelte bøker fra Bibelen som har hatt en spesiell innflytelse på den ortodokse åndeligheten. Først og fremst gjelder dette Salmenes Bok, eller Psalteret. Salmer fra Salmenes Bok har stor plass i gudstjenesten og har siden ørkenfedrenes tid vært en kilde for den individuelle fromheten blant munkene. De synoptiske evangeliene, og da særlig Bergprekenen har hatt stor innflytelse. Fra Bergprekenens ord og fra Kristi kall til alle de som bærer tunge byrder, er det utviklet noe som kalles for "den russiske kenotismen". Man tenker ikke her på en spesiell teologi om kenosis, altså i ordets tekniske mening, men en intensiv bevissthet om alt hva "Kristi utblottelse" og Hans "tjenersinn", slik det er beskrevet i Fil 2,6-7 innebærer: "Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik." Denne selvfornedring av Herren Jesus, er utgangspunktet for en spesiell type askese: den asketiske veien for å bli en "dåre for Kristus".

Enkelte har hevdet at Johannesevangeliet har stått i en særstilling innen Den ortodokse kirke. Ortodoksiens "johanneiske" karakter er blitt satt opp som en motsetning til de andre kristne kirkenes "petrisme" og "paulinisme". Men dette er nok en sannhet med visse modifikasjoner, for den er i høyeste grad en moderne konstruksjon. Den oppstod i den romantiske atmosfæren som omgav det russiske slavofile miljøet på 1840-tallet. Vi finner dette blant annet igjen hos den russiske filosofen Vladimir Solovjov. Det finnes en norsk oversettelse av hans bok: "En kort fortelling om Antikrist", som ble utgitt av Ex Libris i 1984, hvor dette fremkommer. Denne boken ble oversatt fra russisk av Peter Normann Waage, som også har skrevet en biografi på norsk om Solovjov. Den heter: "Det usynlige kontinent. Vladimir Solovjov som Europas filosof", og ble utgitt av Dreyer forlag i 1988. Begge bøkene er å anbefale for alle som vil sette seg inn i russisk tankegang!

Men det er likevel sant at Evangeliet etter Johannes er blitt høyt verdsatt i Den ortodokse kirke. Det fjerde evangeliet har fengslet enkle, fromme kristne gjennom sin milde stråleglans samtidig som det har fanget intelektuelle gjennom sin dybde og sin Logos- og lysmystikk. Den kjærlighet med hvilken kirkefaren Origines fordypet seg i dette evangelium er vel kjent, men det samme kan også sies om Augustin. Det fjerde evangeliet har hatt mye å si for både kirke- og ørkenfedrene, og blant troende i både den østlige og vestlige kirken, og ikke minst er dette tilfelle i den keltiske kirken.

Det er to grunnholdninger til Den Hellige Skrift som har vært aktuelle siden 200-tallet i hele den ortodokse tenkningens utvikling. Vi snakker om den bokstavelige og historiske innstillingen, som ikke minst er representativ for skolen i Aleksandria. Men gjennom hele ortodoksiens historie finnes det også en åndelighet som kan benevnes "evangelisk". Denne åndelighet betoner Evangeliets ånd, og nødvendigheten av Kristi etterfølgelse og kjærlighet til de fattige og trengende. Den hellige Johannes Chrysostomos er kanskje den fremste representanten for denne tradisjonen. Det er denne "evangeliske" åndeligheten som gjennomsyrte det konstantinopolitanske klostervesenet, ikke minst gjennom de klosterregler som ble utarbeidet av den hellige Basileios. Vi kjenner dette igjen også i beretningene om livet til den hellige Nikolaos. Patriarken av Aleksandria på 600-tallet brukte til stadighet det vakre ordet filochristos, og hans motto var "å være barmhjertig og gi almisser."

Denne evangeliske åndeligheten finner vi eksempler på helt frem til vår egen tid, helt typisk den kontinuitet som finnes i Den ortodokse kirken.

Deg å få skode er sæla å nå

En irsk salme med tekst fra 700-tallet er blitt min yndlingssalme for tiden. Jeg synger den til stadighet, som en bønn fra mitt hjerte. Ikonet er et gammelt ikon fra Egypt, og bildet er fra den hellige øya Lindisfarne. Det finnes en rød tråd fra ørkenfedrene i Egypt til den keltiske kirken, og det er fra denne kirken, troen kom til våre kyster. Et mål for 2007 for mitt vedkommende, er både en pilegrimsreise til Selja og Lindisfarne. Til Utstein kloster skal jeg også, på retreat med Ray Simpson, som leder St.Aidan and St.Hilda fellesskapet på Lindisfarne.

Deg å få skode er sæla å nå, Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå; ver du for tanken min dyraste skatt, ljoset som strålar ved dag og ved natt!

Ver du min visdom, mi sanning og trøyst, tal du det levande ord med di røyst! Far, lat meg vere barn her hjå deg. Kom til meg, Herre, ja bu du i meg!

Ver du i striden mitt skjold og mitt sverd; ver du det merket som syner mitt verd, livd for mi sjel, den tryggaste vakt; lyft meg mot himlen, du makt i mi makt!

Rikdom og ære som menneske gjev, er ikkje meir enn den morknande vev. Du er min arv og varer til sist, himmelske konge, det veit eg for visst.

Konge i æva, å lat du meg då sigrande inn i ditt rike få gå! Ver du mi tru, den vona eg ber til eg får skode din herlegdom der. Amen.

Salmen finner du på nr 479 i Norsk Salmebok.

Lengselen etter Gud

En ukjent salmist har satt ord på mitt nyttårsønske: "Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn." (Salme 42,2-3) Disse versene har lenge vært et av mine favorittvers fra Den Hellige Skrift, og nå innfor det nye året ber jeg dem med en inderlig lengsel. Den som har Gud som sin rikdom eier alt i En. Selv om han skulle tape det ene eller det andre skulle han knappest føle savnet, for han eier Kilden til alt. Han har i Den Eneste all tilfredsstillelse, all glede og all salighet. Hva han enn skulle miste eller gå glipp av, så har han i bunn og grunn ikke gått glipp av noe, ettersom han har alt i Den Ene, og han eier det fullkomment, rettmessig og evig. Jeg ber om at 2007 blir et år hvor Den Evige blir min hele og fulle tilfredsstillelse. Jeg vil søke Hans ansikt, og jeg vil leve for Hans ansikt. Jeg ber om at det nye året må bli et år hvor jeg får kjenne Faderen enda bedre, og at jeg får elske og ære Ham med mitt liv og med mine ord. I Salme 16 skriver David inspirert av Den Hellige Ånd: "Du vil kunngjøre meg livets vei. Fylde av glede er det for ditt åsyn, livssalighet ved din høyre hånd i det høye." Hos Gud finnes alt vi trenger. Der finnes også gleden og fryden i Den Hellige Ånd, som Jesus erfarte, og som vi inviteres til å erfare.

I en kommentar til Salme 42 skriver Augustin:

"Løp til kildene, drikk av vannet som flyter fram. I Gud er livets kilde, en kilde som ikke kan ta slutt. I Hans lys finnes et lys som ingenting kan formørke. Må din lengsel strekke seg etter dette lys, som dine øyne ikke kjenner. Det indre øyet bereder seg til å se lyset. Den indre tørsten brenner for å bli slukket i kilden."

Når året rant ut, og det nye året snudde sitt første uskrevne blad, var jeg i bønn til Gud. Nyttårsrakettene smalt rundt husets fire hjørner i øredøvende brak. Men det er mulig å stenge lydene ute, og henvende seg til Den Evige som holder selve tiden i sin hånd og be Completorium slik det er for Nyttårsaften i følge Tidebønnsboken: "Vokt meg, Herre, som din øyesten! Skjul meg under dine vingers skygge!." Og etter å ha bedt Nunc Dimittis eller Simeons lovsang som den også kalles, be disse ordene sammen med hele Kirken: "Allmektige Gud, himmelske Fader! Hos Deg er det ikke forandring eller skiftende skygge. Vi takker Deg for nåde over nåde som Du i de forgangne år har vist mot oss og våre fedre, og vi ber Deg: Forlat oss våre synder for Jesu Kristi skyld, og herliggjør Ditt navn til frelse og styrke for vårt folk og alle folk i den tiden Du ennå vil tildele oss. Gi oss, når vår oppbruddstime kommer, å gå med fred herfra inn i Ditt himmelske rike. Ved denne Din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Amen."

Jeg ber om at 2007 skal bli et velsignet år for bloggens mange lesere. Takk for det gamle, og takk for alle hilsener og gaver i året som nå er historie. Uten deres støtte ville det ikke vært mulig å drive vår virksomhet.