I forbindelse med det jeg har skrevet, om kampen for den overleverte tro, skrev jeg at det slett ikke var de lutherske reformatorenes ønske eller plan å bryte med Kirken. Jeg siterte professor i kirkehistorie, Carl Fr. Wisløff på dette: "Det har vært sagt at de lutherske reformatorene brøt ut av kirken. Men det er slett ikke tilfelle. De evangeliske bekjente seg bare til Bibelens, og dermed kirkens sanne tro. Det var paven og hans folk som brøt med fellesslapet; de skilte lag med den sanne tro, fordi de ikke ville la seg tale til rette og skille lag med sin vranglære." (Carl Fr. Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 35) I dag kan jeg gi bloggens lesere del i en meget interessant korrespondanse fra 1573-1581, mellom de lutherske reformatorene og Den ortodokse kirke. 25. september 1559 sender Philipp Melanchton et fellesbrev til en rekke venner, hvor han forteller at han har sendt et brev til den økumeniske patriarken for kirken i Bysants, Jeremias II. Sammen med brevet sender han et interessant "bilag", det han selv kaller "et vesentlig aktstykke". Dette bilaget er intet mindre enn en gresk oversettelse av det Melanchton kaller "vår kirkes bekjennelse", altså Den augsburgske Konfesjon! I det brevet som følger med går Melanchton ut fra Reformasjonstidens utbredte tro på at endetiden er nær, og at Jesus kommer snart igjen. For å låne hans ord: "kun bot og indre fornyelse kan hjelpe", i den situasjonen. I følge Melanchton er Øst og Vest like mye påvirket av endetidens tydelige tegn. Den ortodokse kirke kjemper med tyrkerne, som Melanchton mener er Gog og Magog, beskrevet i Åp 20,8: "Han (altså satan) skal dra ut og forføre folkene ved de fire verdenshjørner, Gog og Magog, og samle dem til strid, uttalige som havets sand."
Philipp Melanchton mener at Vesten står under samme trussel som de ortodokse kristne står midt oppe i, og i tillegg kommer trusselen fra Pavedømmet.
Diakonen Dimitrios, som har oppholdt seg i Wittenburg hos Melanchton fra 20. mai til slutten av september 1559, tar med seg brevet som Melanchton har skrevet, sammen med "bilaget". Denne Dimitrios har i tre år vært diakon hos patriarken i Konstantinopel, og er utsendt av denne for å skaffe til veie opplysninger om den reformatoriske bevegelsen. Melanchton og Dimitrios har stor gjensidig glede og nytte av hverandres selskap, for mens Dimitrios får god innsikt i den reformatoriske lære, får Melanchton innsikt i Den ortodokse kirkes virkelighet nå 100 år etter tyrkernes erobring av Konstantinopel.
"Demetrios," skriver Melanchton, "kan med selvsyn berette om den lutherske kirke at vi på gudfryktig vis holder fast ved de hellige profetiske og apostoliske skrifter, de dogmatiske vedtak fra de hellige synoder og fedrenes lære." (uth. ved meg) Melanchton påpeker i sitt brev at de lutherske avskyr muslimene og alle fiender av Gud som forkaster den hellige Kirke, herunder også de selvoppfunne skikker, som de ulærde latinske munker har innført i Kirken. Det fremgår tydelig av brevet at man forventer at man kan møtes med Den ortodokse kirke i tro og bekjennelse ved å søke tilbake til kildene bak middelalderens romerske kirke og dennes mange avvik fra den bibelske læren.
Det drøyer med svaret
Philipp Melanchton får ikke noe svar på sitt brev om dialog med Den ortodokse kirke. Han hører verken fra diakonen Dimetrios eller fra patriark Jeremias II (1555-1565). Selv dør Melanchton i 1560. Hvorfor Den ortodokse kirke ikke svarer vet man ikke, men sannsynligheten er stor for at Dimetrios ikke nådde frem til Konstantinopel, men døde underveis.
Men historien slutter heldigvis ikke her. 14 år senere tar to menn om tråden. To lutherske teologer ved universitetet i Tübingen, Jacob Andreae som er universitetes rektor, og professor i gresk Martin Crucius, henvender seg på nytt. Nå er målet intet mindre enn "å vinne Østkirken for evangeliet"! Den nye kontakten lykkes, og dialogen ble svært omfattende. Alt skjedde skriftlig. Sendebud blir sendt mellom Tübingen og Konstantinopel, og 15. oktober 1573 presenteres sendebudet Stephen Gerlach for patriarken i Konstantinopel. Han har med seg en rekke brev, deriblant to private brev fra Andreae og Crucius. Jakob Andreae har likesågodt sendt med en preken han har holdt over teamaet: "Den gode hyrde", over Joh 10,11. Senere sender han en ny preken til patriarken: "Himmelrikets rike er kommet nær", over Luk 10,9.
Patriarken kommenterte denne korrespondansen slik: "Vi må ikke lytte til fremmede stemmer, som innfører nye lærdommer, som ikke har gått inn gjennom Evangeliets dør og Kirkens hellige fedres og læreres belæring." (Uth. ved meg).
Som svar på dette sender man fra Tübingen en gresk oversettelse av Den augsburgske konfesjon, som de kaller: "En sammenfatning av den gamle tro, som er kommet ned til oss fra Paradiset." Det heter videre i et ettersendt brev: "Vi håper at vi på ingen måte har oppfunnet nye ting i forbindelse med de artikler som angår frelsen, ettersom vi, så vidt vi kan forstå, har overholdt og holdt oss til den tro, som er overlevert oss av de hellige apostler og profeter, av de fedre og patriarker, som var inspirert av Helligånden, og de syv økumeniske synoder, basert på de Gudgivne skrifter."
De lutherske bekjennelsesskriftene ble overrakt patriarken 24. mai 1574, og det ble nedsatt en sakkyndig komite av ortodokse teologer. Denne kommisjonen brukte ganske nøyaktig to år på sitt viktige arbeid. Svaret kommer som en 50 siders betenkning, og det er få kritiske bemerkninger. Det eneste dreier seg om punktet tro og gjerninger. I dokumentets slutbemerkning heter det: "Alt hva her er sagt, mine elskede, er som dere meget vel vet, basert på den inspirerte Hellige Skrift, i overensstemmelse med kirkefedrenes utleggning, forklaring og sunne lære. Vi må ikke stole på vår egen utleggning, og forstå og utlegge ordene fra Den inspirerte skrift unntatt i overensstemmelse med kirkefedrene, som er godkjent av de hellige synoder, inspirert av Helligånden..."
Det oppfordres til videre drøftelser over uklarheter og uenigheter. Fra patriarkatets side ønsket man ikke å inn på formuleringene i de lutherske bekjennelsesskriftene, men ved parallellt å fremsette den ortodokse oppfatningen. Men hele dette viktige arbeidet skulle strande på de videre samtalene, hvor man fra ortodoks hold mente at lutheranere ikke la godt nok vekt på kirkefedrenes ord.
I et svar som lutheranerne gir 24. juni 1580 er tonen mellom dem skjerpet. Det var særlig argumentasjonen: "skriften alene", som fikk de ortodokse til at gå i vranglås. Det fremgår med all tydelighet av patriarkens avsluttende svar, hvor det heter: "Vi har overveiet å tie og ikke fremsende ytterligere svar til dere, som bøyer Skriften og fedrenes tolkning i overensstemmelse med deres egne ønsker. .... Skriv ikke mer om læremessige spørsmål, - dog vil vi være glad for å utveksle brev for vennskaps skyld."
Det ble en svært omfavnsrik korrespondanse, og alt sammen ble utgitt i 1584 i Wittenberg - hele 300 sider. Lutheranerne har ikke siden tatt opp igjen tråden, men i den ortodokse verden har brevvekslingen fått autoritativ betydning, idet patriarkens stillingstagen betraktes som en av den ortodokse kirkes trosbekjennelser med særligt henblikk på "det lutherske kjetteri." Den dag i dag inngår patriarkens 161 sider lange innlegg i Den ortodokse kirkes "bekjennelsesskrifter", og ortodokse som vil studere til å bli prest må gjøre seg kjent med denne nå mer enn 400 år gamle dialog mellem de ortodokse og de lutherske.
Det interessante er dog den vurderingen som Den ortodokse kirke gir av de lutherske bekjennelsesskriftene, og den vekt lutheranere selv legger på at den lære de forfekter i i samsvar med den gamle kirkes tro.
2 kommentarer:
Dette var interessant, Bjørn Olav. Jeg har nok hørt om det før, men ikke såpass grundig.
Det var nok minst tre grunner til at det ikke ble full harmonisering mellom lutheranerne og Den ortodokse kirke. 1) Tradisjon og kulturforskjell mellom østkirkene og en tysk, reformert kirke. 2) Den lutherske skjerpelse av Skriften alene som kom som en reaksjon mot en feil vektlegging av tradisjonen i Den romersk-katolske kirke. Den ortodokse kirke hadde kanskje ikke gått så langt, men det er jo tydelige ansatser i vektlegging av tradisjon i Østkirken på 300-tallet, som kunne videreutvikles til å la tradisjonen stå over Skriften. 3) Uenighet om tro og gjerninger var kanskje mer en skinnuenighet enn reell. I den lutherske tradisjon er det uansett viktig i større grad å få med hele bredden hos Luther. Da vil vi se at gjerningene og et hellig liv er et svært viktig tema hos ham.
Når det gjelder forståelsen av tradisjon kontro Skriften alene, er det interessant å ta med hva Martin Chemnitz skrev om dette fra 1578 og utover. Arthur Berg skrev om det i festskriftet til Carl Fredrik Wisløffs 70 års dag. Ifølge Berg fant Chemnitz åtte ulike slag av tradisjon. For syv av dem holdt lutheranerne fast ved tradisjonen. Men det var bare den åttende form for tradisjon lutheranerne protesterte mot overfor katolikkene. "Det åttande slaget er dei tradisjonane som har med tru og moral å gjera, og som katolikkane likevel krev same reverens for og lydnad mot som Skrifti sjølv. Og det er tradisjon i den meiningi som reformasjonen protesterte mot og t.d. sa, som Chemnitz, at det rett og slett er ein frekkskap å jamføra andre autoritetar med Skrifti i majestet og autoritet." Så langt Arthur Berg. Jeg tror som sagt at det skulle en del til for at det skulle ha blitt full forening mellom Den ortodokse og den lutherske kirke på 1500-tallet, men det kan nok også være at en del uenighet var mer en skinnuenighet enn reell.
Takk for et særdeles viktig og interessant innspill til artikkelen om "Lutheranerne og Den ortodokse kirke". Dine presiseringer stemmer helt overens med det som var årsaken til at disse "forhandlingene" ikke førte frem. Det fremstøtet som ble gjort fra luthersk side, er veldig interessant sett i lys av det faktum at reformatorene hadde et sterkt ønske om å vende tilbake til den gamle kirkes lære. Med din interesse for disse spørsmålene, kanskje du ved anledning kunne se nærmere på dette og skrive en artikkel til din hjemmeside? Du må gjerne publisere den her!
Legg inn en kommentar