En tradisjon å slå rot i

Med tanke på vår tids individualistiske kultur og selvforståelse med hensyn til menighet og Guds gjerning, er det faktisk nødvendig å si følgende: Vi var ikke først, har ikke nådd lengst eller forstått mest! Mange av oss, både som enkeltindivider og som forsamlinger, ligner trær som er rykket opp med rot. Vi har mistet kontakt med det jordsmonnet vi er runnet av. Som kristne og som forsamlinger trenger vi en tradisjon å slå rot i. Om dette har Peter Halldorf skrevet noe særdeles viktig: "Den store kristne tradisjonen - Åndens livgivende strøm i løpet av totusenårig kristen historie, eller sagt på en annen måte, den måten som Skriften har blitt levd og bedt gjennom den kristne kirkes tidsalder - utgjør kirkens samlede erfaring av åndelig liv. Tradisjonen er ikke et tillegg til Bibelen, den går heller ikke ut over den, men er selve inkarnasjonen av Skriften i den kristne kirkes liv. Tradisjonen er derfor garantien for en kristendom som bevarer forbindelsen til egne røtter." Jeg ble sittende å tenke på dette i bilen hjemover, etter at jeg i går holdt et seminar for en pinsemenighet jeg er veileder for, i en prosess de har startet for å finne sin identitet som menighet. Planen er at jeg skal følge denne menigheten frem til sommeren, før de skal trekke noen konklusjoner og trekke trådene sammen. Prosessen denne menigheten har innledet er veldig spennende, fordi den ikke har kommet med fasiten først, for så å presentere den for menigheten, men arbeider nå med å finne ut hva den vil og ønsker for fremtiden.

Læren om kirken - ekklesiologien - har dessverre spilt en nokså beskjeden rolle i den norske kirkelige, og særdeles i den norske frikirkelige virkeligheten. Det tomrommet som dermed er skapt skyldes ikke minst den form for privat individualisme som er blitt dyrket frem innenfor både pietismen og liberal teologien. Det viktigste blir her ens eget lønnkammer, og ikke en ytre spiritualitet som er foranket i sakramentene og kirkens liturgi. I visse nykarismatiske sammenhenger ser man på nådegavene som del av en privat utrustning, som man kan bruke etter eget behov og forgodtbefinnende. Men Guds folk er i bibelsk forstand en kollektiv størrelse - et fellesskap - communio - som er forankret vertikalt i Gud og horisontalt i samfunnet med de troende. Jeg synes det er veldig interessant det apostelen Paulus skriver til Filemon: "For jeg hører om den kjærlighet du har til alle de hellige og om din tro på Herren Jesus. Sammen med dem eier du troen..." (v.5-6)

I går hadde jeg også en lang og god samtale med Jan-Aage Torp, som jeg har kjent i mange år nå, om mangt og mye som skjer innen pinsekarismatiske sammenhenger verden over. Det er mye å glede seg over, og det er en del man kan bli bekymret av. Jan Aages mor, Anne, ble begravet tirsdag denne uken. Hans foreldre fikk stor betydning for mitt kristenliv. Deres raushet, omsorg, forbønn og vennlighet var med på å legge et solid grunnlag for min tro. Aage Torp gav meg en forkjærlighet for å lese viktig kristen litteratur, og hjalp meg med å bygge opp mitt bibliotek. Han var jo den drivende kraften bak Filadelfiaforlagets bokhandel i sin tid, og tok meg under "sine vinger" og håndplukket bøker og la dem til side, til jeg kom på Oslo besøk. Det var ikke noe smalsporet eller lett litteratur han sørget for at jeg fikk kjøpt. Det var solide bibelkommentarer, bibelleksikon, faglitteratur av ulike slag. Og av teologer fra ulik kirkebakgrunn. Det var sterkt å høre Jan Aage fortelle at hans mor hadde spurt etter meg en av de siste dagene hun levde. Jeg takker Gud for at Han sendte dem begge i min vei, og lot meg få det privilegium å kjenne dem. Nå er begge disse ildsjelene borte, og jeg kjenner på sorgen og savnet. Vi som sitter igjen er fattigere uten dem, himmelen er blitt rikere.

Gjennom de ulike prosessene jeg står i som veileder, kjenner jeg på en sterk lengsel selv etter å finne rom for å leve ut det liv jeg ser på Bibelens blader som uttrykk for sant, nytestamentlig menighetsliv. Tiden er inne for å ta nye steg i så måte. Noe er i ferd med å finne sin form og sitt uttrykk. Vi tror også at tiden er inne for å "rendyrke" vårt arbeid med POUSTINIA, for å hjelpe mennesker i gang med sitt personlige bønne- og andaktsliv. Blant annet kommer vi til å tilby regionale seminarer om "lyttende bønn" og et kontemplativt liv. Dette kommer vi tilbake til senere på bloggen.

Nå skal jeg krype til køys med dr.theol Ola Tjørholms bok: "Kirken - troens mor. Et økumenisk bidrag til en luthersk ekklesiologi." Det er den hellige Cyprian, ca 251 e.Kr som har sagt følgende: "..man kan ikke ha Gud til far, hvis man ikke har kirken til mor."