mandag, januar 22, 2007

Bønn leder inn i Kristusmystikken



Som jeg fortalte på gårsdagens blogg deltok jeg på en inspirasjonssamling for landets retreatledere på Lia gård i Østerdalen lørdag. Foredragsholderen var Yvonne Walker, som har bakgrunn fra Metodistkirken i England. Hun leder ignatianske retreater, og er involvert i de såkalte ”Julian Meetings” i England. På Lia snakket hun om bønn som ”å være med Gud”, om det å ha sin ”hvile i Gud”, og la Ham be i oss gjennom sin Hellige Ånd. I bønnens skole har vi hele tiden noe å lære. For meg ble det Yvonne hadde å si om ”å finne Gud gjennom hjertet”, en ny påminnelse om noen av de tankene jeg har hatt en lang tid nå, om det jeg kaller ”lyttende bønn.” Selv om dette kanskje synes fremmed for enkelte, tror jeg ikke vi kan snakke om bønn uten å tale om mystikk. Jeg er glad for at vi i vår nye reviderte utgave av Det nye testamente har fått dette bibelske ordet tilbake. Blant annet finner vi det i Efeserbrevet. Der snakkes det om Guds ”viljes mysterium”, Ef 1,9. Det er det greske ordet ”mystærion” som er brukt. Før oversatte man med ”hemmelighet”, men det er ikke et ord som er dekkende. Oversetter man med hemmelighet, så betoner det sterkere at den frelsesplanen som apostelen her sikter til, har vært skjult. Oversetter man det med mysterium, så betoner man sterkere det uutgrunnelige ved dette.

Bønnen er noe uutgrunnelig. For enkelte er bønnen bare et middel for å oppnå noe, for andre er den veien inn til en dypere forening med Gud. Hvis man virkelig ber og tar bønnen på alvor, og lærer seg å be uavlatelig, blir man før eller senere en mystiker. Da kobles bønnen sammen med Den Hellige Ånds gjerning, den apostelen Paulus beskriver slik i 1.Kor 2,9-10: ”Men som det står skrevet: Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.”

Jeg tror at man møter Gud best og dypest i stillheten. Ofte er våre private bønner, og de bønnene som bes sammen med andre, for eksempel i en bønnegruppe, mer fokusert på det som skal gjøres, ikke på det man er. Bønnen kan være for mye preget av prestasjon, ikke tilstrekkelig av overgivelse og hvile.

Da trenger vi å oppdage, eller om du vil gjenoppdage Kristusmystikken. Hebreerbrevets forfatter oppmuntrer oss til å ha ”blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.” (Hebr 12,2) Og i det foregående kapitlet, det såkalte troskapitlet, forteller han om Moses, som holdt ut, ”for det var som om han så den usynlige.” (Hebr 11,27)

Ikonet som følger dagens blogg har vært til stor personlig hjelp for meg til å feste blikket på Jesus, når jeg er i bønn.

1 kommentar:

Grete Winther Westrum Løvås sa...

Han vet hva vi trenger før vi ber. Ordene vi sier eller tenker, er kanskje ikke så viktige. Det handler vel mer om å bli bevisst på at Han er Herre. "Lyttende bønn" var en fint begrep.