torsdag, januar 25, 2007
Taize - i dyp takknemlighet
I den lille landsbyen Taize, sør i Bourgogne i Frankrike, finnes det et lite himmelrike på jord! Dette er tilholdsstedet for den internasjonale kommuniteten med samme navn, Taize, grunnlagt i 1940 av bror Roger. I dag finnes det over 100 brødre i denne kommuniteten, og de kommer fra både romersk-katolsk og ulike protestantiske kirker. De har viet sine liv til å dele alt, materielt og åndelig og lever enkle liv i sølibat. Tre daglige fellesbønner er selve pulsslaget i Taize. Siden 1950-tallet har tusenvis av unge mennesker nærmest valfartet hit, for å ta del i de ukelange samlingene hvor bønn og bibelstudium står så sentralt. I Taize feirer man liturgien med stor glede, og bringer mennesker med ulik konfesjonell bakgrunn sammen for å tilbe den hellige Gud, slik Han er åpenbart gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Selv ble jeg kjent med Taize for mange år siden, og jeg kjenner på en slik dyp takknemlighet for hva denne kommuniteten har betydd for mitt trosliv. Ikke minst de fantastiske lovsangene. På vei frem og tilbake fra Oslo i går spilte jeg Taize sanger på CD spilleren min og sang med. Det var både godt og oppbyggelig, og skapte en atmosfære hvor Gud kjentes så nær. La meg sitere noe som Bror Roger har sagt. Det er en av bror Rogers mange skrevne bønner, enkle bønner, men dog så dype:
Du Guds kjærlighets pust,
Hellige Ånd.
I dypet av vår sjel har du lagt troen.
Den er som en bølge av tillit
som skyller inn over oss
gjennom hele livet.
Troen kan ikke være annet
enn en ganske enkel tillit,
så enkel at alle kan ta imot den.
Og lytt til disse ordene fra bror Roger om stillhetens betydning:
For å bli forfrisket av det levende vann som veller opp i oss, er det godt å kunne trekke seg tilbake noen dager i stillhet og fred. For lenge siden ga den troende Elia seg av gårde for å lete etter et sted der han kunne lytte til Gud. Han klatret opp på et fjell i ødemarken. Det brøt ut storm. Jorden ristet. En voldsom brann oppstod. Elia visste at Gud ikke var i disse naturkreftenes utbrudd.... Så ble allting stille, det eneste man kunne høre var suset av en stille bris. Elia skjulte sitt ansikt. Han forstod at Guds stemme også kommer til uttrykk i et pust av stillhet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar