Bloggens lesere kan vel ikke ha unngått å se at jeg har vært fascinert av professor Carl Fredrik Wisløffs troslære: "Jeg vet på hvem jeg tror." Det er en bok som har vært til stor hjelp for meg, ikke bare faglig, men også sjelesørgrisk. Og det er virkelig behov for en troslære som kan hjelpe mennesker til å forstå bedre hva de virkelig tror på! Det er en skremmende liten bevissthet om hva som ligger i begrepet 'apostlenes lære' blant mange troende. Etter hvert som tiden går, ser jeg også hvor mye jeg personlig har å være takknemlig for det store teologiske arbeidet Wisløff la ned for troskap mot Bibel og bekjennelse. Bibelen jeg bruker til daglig, er den såkalte Wisløff-Bibelen, den Bibelen som Thoralf Gilbrant tok initiativet til, sammen med Dagen redaktøren Arthur Berg, og Carl Fr. Wisløff. Det er en bibel i god reformatorisk tradisjon. Jeg har slitt ut to utgaver i skinn siden den kom i 1988, og holder på med min tredje. For de av bloggens lesere som er ukjent med hvem Carl Fr. Wisløff var, så kan jeg gi denne korte biografiske skisse:
Carl Fredrik Wisløff 1908 - 2004.
Wisløff ble student i 1927, ordinert til prest i 1932 og dr. theol. i 1958. Han var rektor for det praktisk-teologiske seminar (dvs. for den avsluttende pastorale opplæring) ved Menighetsfakultetet (MF) 1947-61 og professor i kirkehistorie ved MF 1961- 75.
Når min kone og jeg skulle velge en ny andaktsbok for det nye året, som vi leser sammen, så ble valget denne gang: "Daglig brød", av Carl Fr. Wisløff. Andaktene skaper begeistring hos oss begge, og er virkelig godt velbakt brød for hverdagen. Andakten for gårdagen, 4. januar passer veldig godt som en oppfølging av det jeg skrev om behovet for vekkelse, og følger herved:
"Hvem er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette! Han skal føre toppsteinen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den!" Sak 4,7
Dette er det eneste sted i Det gamle testamente hvor det står om en toppstein. Ellers er det grunnsteinen - hovedhjørnesteinen - det er tale om. Salme 118,22. Den ble lagt ned med stor høytidelighet - akkurat som i dag. Men her er det altså toppsteinen vi hører om. Tanken må være at templet - som det er tale om her - skal bli fullført, og når så er skjedd, skal den siste steinen komme på plass mens folket fryder seg over Guds store nåde.
Grunnsteinen hadde de lagt for lenge siden. Men det så ikke ut til at de skulle bli ferdige. Mektige fiender kom og hindret jødene i å bygge opp igjen det templet som Nebukadnesar hadde revet ned. Esra 4,24. Vanskelighetene var så store som fjell. Ingen kunne komme over det.
Men Herren griper inn og sier at fjellet skal bli til en slette. Gud skal selv fullføre verket. Serubabel skal en dag få lov til å sette toppsteinen på plass. Og mens han gjør det, skal han prise Herren for Hans store nåde. All æren skal tilhøre Herren vår Gud. Dette er et herlig ord for Guds folk. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i jødenes situasjon den gangen. For også vi har begynt på store oppgaver som Herren har pålagt oss å fullføre. Tenk på misjonens veldige oppdrag. Jesus har sagt at alle folkeslag skal få høre evangeliet. Alle skal få vite om at det er frelse hos Jesus for den som vil komme til Ham. Men tenk hvor mye som står igjen før det oppdraget er fullført! Halvparten av vertdens befolkning har ikke hørt evangeliet! Og tenk på hvor mye som ennå står igjen her i vårt eget fedreland, som vi pleier å kalle et kristent land! Vi kjenenr det ofte som om det reiser seg fjell i veien for oss - høye fjell av motstand og vanskeligheter.
Men bli ikke trett! sier Guds ord til oss. Mist ikke motet! Herren skal selv være med, i Hans navn skal vi bygge videre. Og når Han så kommer en dag, da skal toppsteinen settes på plass. Og Guds barn skal rope med fryd og glede: Nåde, nåde - det var Guds nåde alt sammen."
(Kilde: Carl Fr. Wisløff: Daglig brød. Lunde forlag 5. opplag 2003, side 10-11)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar