Bygd på apostlenes grunnvoll

Jeg har en dyp respekt for ordet apostolisk. Å miste dette ordets mening, er en trussel mot selve troen. Som jeg har sitert biskop Bo Giertz på: "Å være kristen er å tro som apostlene." Ordet apostolisk er ikke så lett å definere, og enda er det noe ved dette ordet og dets mening som tilhører troens hjerte. Det er et endelig, definitivt ord, og det er et ord som vi har behov for å få gjenopprettet, og da ikke bare i betydningen av et kirkesamfunns identitet. Ordet apostolisk pulserer av herlighet, og av den grunn trenger vi å redde det unna et misbruk, slik vi har sett det i visse nymotens strømninger innen kristenheten. I dag dukker visst den ene apostelen opp etter den andre, gjerne helt uten noen tilknytning til Kristi legeme, men med egne storslåtte tjenester. Behovet er derfor stort for å berge dette ordet i betydningen apostolisk grunnvoll. Et svært viktig ord i denne sammenhengen er ordene fra Ef.2,19-20: "Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv." Berger vi ikke dette ordet fra misbruket av det, så vil vi ikke ha noen forsamling tilbake som er verdig dette ordet. I endens tid vil uten tvil det apostoliske fundamentet bli angrepet. Vi vil ha en kirke og forsamlinger som vil bli mer og mer lik denne verden, og som går på kompromiss når det gjelder Guds ord, og tilpasser seg samfunnets krav, og vi vil ha forsamlinger som er bygget på apostlenes grunnvoll, som vil måtte tåle forfølgelse, hat og som vil bli angrepet med villdyrets krefter. Det er denne siste forsamlingen som Jesus taler om, når Han sier: "jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,19)

Lik alle de store ordene i Bibelen, vil vi ikke finne definisjonene i allskens ordbøker. Vi har større behov for å gripe det storslåtte i hva dette ordet betyr og innebærer. Vi trenger derfor å granske og gjenopprette alt det som var autentisk, alt det som ble holdt kjært, alt det som ble trodd, alt det som ble forstått, og alt det som var vesentlig, ja livsviktig i den første menighet.

Det er noe skjærende skarpt og tydelig ved dette ordet apostolisk, som bringer oss inn til selve hjertet og ånden og følelsen av hva det vil si å være menighet, når menigheten var i sin glanstid. Menigheten var apostolisk ved sin begynnelse, og den trenger også å være det ved tiden for dens avslutning. Ja faktisk er det slik, at bare en apostolisk menighet kan bli stående og være en overvinner, ved avslutningen av denne tidsalder. Apostelen Johannes skriver: "Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." (Åp 12,10-11. Uth. mine)

En menighet bygget på apostlenes grunnvoll vil være et folk hvis sentrale nerve og livsprinsipp, er dette: en radikal, total og altoppslukende sjalusi for Guds hellighet, herlighet og ære. Vi snakker om en hellig standard, som aldri vil gå på kompromiss med Guds ære og Guds vilje, slik den er nedfelt i de apostoliske skrifter i Den Hellige Skrift, Bibelen. Som er villig til å leve med spott og hån, være miskjent i verden, forfulgt og lide nød, ja betale om så er med ens liv, for sannheten. En apostolisk menighet er sannhetens støtte og grunnvoll. Den bøyer seg bare for Den Allmektige Gud. Den er og blir martyrmenigheten.