Å angre sine synder

De siste årene har det skjedd en tydelig endring i måten mennesker ber om undskyldning på. Det nye er at man beklager andres reaksjoner på noe man har gjort eller sagt, fremfor å beklage det man faktisk sa eller gjorde. Valla-saken er et godt eksempel på hvordan dette arter seg, men vi finner eksempler på dette også i senere tids debatt mellom kristne. Man kjører friskt ut, sårer andre mennesker - og om man får reaksjoner på det man har gjort, beklager man at andre har følt seg tråkket på. Men man har ingen erkjennelse av hva man selv har gjort. Jeg tror dette har noe med manglende syndserkjennelse å gjøre. I den siste tiden har jeg møtt flere predikanter som mener at man ikke bør snakke om synd offentlig. Møtene skal være preget av noe positivt, noe som bygger opp. Nylig hørte jeg en pastor, i et et frikirkelig trossamfunn her i Norge, si at det var feil å bekjenne synd. Synden hadde Jesus tatt seg av på korset, og verken denne pastoren eller hans forsamling hadde behov for å snakke mer om synd, ganske enkelt fordi de syndet ikke mer! I lys av hva denne pastoren sier er det underlig å lese hva Hebreerbrevets forfatter skriver: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, OG SYNDEN SOM SÅ LETT FANGER OSS INN, og med utholdenhet fullføre løpet som ligger foran oss..." (Hebr 12,1 uth. er mine) Og Apostelen Johannes er tindrende klar: "Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,10) I dag leser jeg i Vårt Land at man i Den norske kirke arbeider med en annen ordlyd på syndsbekjennelsen som brukes i gudstjenesten, og at man ønsker å flytte dette leddet i den faste liturgien fra begynnelsen av gudstjenesten, til et annet tidspunkt av gudstjenestefeiringen. Årsaken ligger i at mennesker føler seg støtt av fokuseringen på synd!

Guds ord advarer oss sterkt mot syndens bedrag. "Se til, søsken, at ikke noen av dere blir ond og vantro i hjertet og FALLER FRA den levende Gud. Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag så lenge det heter "i dag", SÅ INGEN AV DERE SKAL LA DERE BEDRA AV SYNDEN og bli forherdet." (Hebr 3,12-13) Vi blir bedratt når vi tar lett på synd. Vi må avsløre djevelens løgn når han hvisker i vårt sinn: "Det der er ikke synd", eller "det var ingen stor synd". Synden har en slik karakter at den innhyller vårt sinn i en sky av undskyldninger, som den nymoderne jeg har beskrevet, og i bortforklaringer slik at den ikke blir oppdaget. Den vrir og vrenger på sannheten, og uten noen tanke på omvendelse forsikrer den oss om at "Gud er så forståelsesfull." Dersom en pinlig synd av en eller annen grunn nesten blir avslørt for omverdenen, takker vi Gud at vi klarte å holde den skjult. Men høyst sannsynlig var det ikke Gud som skjulte synden, det var djevelen. Himmelens holdning til synd er nemlig klar og tydelig: "Bekjenn da syndene for hverandre". (Jak 5,16) Apostelen Paulus skriver i sitt andre brev til forsamlingen i Korint dette: "Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord.." (2.Kor 4,2) Når vi bekjenner og avdekker synden, bringes den fram i lyset, og dermed brytes bedragets makt over våre liv.

Skal vi leve et liv som er Gud velbehagelig, må vi ikke forakte omvendelse. Enhver periode med åndelig vekst i vår vandring med Gud, vil bli forsterket dersom vi først lar en sann omvendelse skje i våre liv. Når jeg snakker om omvendelse så mener jeg en hjerteholdning som gjør at vi hele tiden vender oss mot Gud, helt til rettferdighetens frukt kommer til syne i våre liv. For det er slik at omvendelse er alltid en forutsetning for ar Kristuslivet skal bli synlig i våre liv. Omvendelsens hensikt er å "forberede" eller "rydde vei". Husk at den omvendelsen som døperen Johannes forkynte, fikk ikke bare menneskene til å føle sorg over synden. Den fikk dem til å overgi seg til Gud. Sann omvendelse er å pløye opp hjertets jordbunn, slik at det kan plantes en ny virkelighetsoppfatning og vilje til å gå i en ny retning. Det trenger vi virkelig i dag. Skjøgekirken, i motsetning til Martyrkirken, vil i endens tid være en kirke hvor man ikke snakker om synd, og hvor det meste tillates under tåketeppet som kalles "kjærlighet" og "aksept". For ordens skyld la meg understreke at når jeg snakker om "skjøgekirken" tenker jeg ikke på noe bestemt kirkesamfunn.