Dette ikonet var jeg så heldig å få kjøpt mens jeg var på stevnet til Kirkelig Fornyelse på Gran. Jeg kjøpte faktisk tre stykker, en original og to kopier. Et som nå henger på ikonveggen vår i stua, ved siden av et Mariaikon jeg kjøpte til min kone til jul i fjor, og et til hvert av barna våre. Basilios den store har sagt: "Det ord sier med lyd, sier et bilde med stillhet." For meg har ikonene fått større og større betydning i mitt bønneliv. Og det er en spesiell årsak til dette: Apostelen Johannes skriver i sitt brev om viktigheten av å betrakte. "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet...." (1.Joh 1,1) Det greske ordet som er brukt her er theaomai. Det kan oversettes beskue, betrakte. Av og til er det befriende å ha noe å feste blikket på, når man ber. Når ordene mine ikke lenger strekker til, når jeg er sliten og trett. Ikonene mine hjelper meg til det, især Kristus ikonene. Men det er også godt av og til å se et bilde av et hellig menneske, en som ligner Kristus. Det er et ord fra Johannesevangeliet som følger meg disse dagene. Det er ordet vi leser fra Joh 1,14: "Og Ordet ble menneske, og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet.." Ordet "så" her betyr det samme som å betrakte, beskue. Jeg lengter slik etter å se inn i Kristi ansikt. Legge merke til Hans ansiktstrekk, Hans smil, Hans godhet, Hans forståelse og medlidenhet. Apostelen Paulus skriver om dette i 2.Kor 4,6: "For Gud, som sa: 'Det bli lys i mørket', han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, SOM STRÅLER I KRISTI ANSIKT, skal lyse fram."
Ikonene leder oss til mysteriet, som er Kristus. De gir oss et glimt av himmelen. De taler ikke nødvendigvis umiddelbart til våre sanser. Til å begynne med kan de til og med synes rigide, livløse, sjematiske og kjedelige. De åpenbarer seg ikke for oss ved første blikk. Det skjer gradvis, etter en tid i tålmodig bønn, at de begynner å "tale" til oss. Og når de "taler", taler de mer til våre indre, enn til våre ytre sanser. De taler til det hjertet som søker Gud.
2 kommentarer:
Dette var en fin beskrivelse av hva bilder (visualisering) kan bety i bønnelivet, og ikoner, glassmalerier og andre kristne bilder er det jo lang tradisjon for. Men hvorfor kom Gud med billedforbudet i de 10 bud (2. Mos 20,4)? Innebar ikke dette et forbud mot å avbilde Gud?
Billedforbudet er endelig i Den gamle pakt. Men i og med inkarnasjonen, - dette at Gud blir menneske, skjer det en endring. Gud får et ansikt i Jesus. Apostelen Paulus skriver i 2.Kor 4,4: "... lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde." Det samme finner vi igjen i det Paulus skriver til forsamlingen i Kollosæ: "Han er den usynlige Guds bilde..." (Kol 1,15) Hvis billedforbudet fra Den gamle pakt skulle gjelde i dag, kunne vi i praksis ikke ha noen slags bilder hengende på veggen. Selve poenget med billedforbudet i 2.Mos 20,4 er dog at bildene ikke skal tilbes.
Legg inn en kommentar