mandag, september 08, 2014

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 10

Det er en tid for alt - også for å sørge. Også i en kristens liv.

'... en tid til å gråte...', leser vi hos Forkynneren.

I Romerbrevet oppfordres vi til å gråte med de som gråter, jfr Rom 12,15.

Likevel - det må ryddes rom for sorgen i mange kristne sammenhenger. Fremdeles er det noe tabubelagt å vise følelsen av tap. Da tenker jeg ikke bare på døden. Det finnes så mye annet en kan tape. Helsen, for eksempel. Et vennskap. Et arbeid. En relasjon til en menighet. Bare for å nevne noe.

Enkelte mener at man skal legge lokk på følelser man har knyttet til sorg. Ikke vise dem i det offentlige rom. Som gode nordmenn hører dette med til det private rom. Slik er vi opplært.

Så annerledes Jesus er! Også når det gjelder sorgen.

'Salige er de som sørger', sier Han.

Er det mulig! Å være velsignet når man opplever sorg? Ja, om vi skal ta Jesus på ordet, og det skal vi.

Det er lett å hoppe raskt til neste setning i denne saligprisningen, for da får vi forklaringen på hvorfor det er salig å sørge. Men stans nå litt. Dvel litt med det radikale i Jesu ord: 'Salige er de som sørger'.

Tenk på det, når du selv opplever sorg, eller møter sørgende. La det være rom for sorgen, og opptre med varsomhet overfor mennesker som sørger. Gjør som apostelen Paulus oppfordrer oss til i Romerbrevet: Gråt, med de som gråter. Ikke kom med alle svarene, eller med trøsten. Kom med gråten. Kom med spørsmålene. Gud tåler ropene våre.

Psykologene snakker som sinne som fortrengt sorg. Det er det nok mye sannhet i. Kanskje fordi sorgen ikke har fått rom. Det er blitt lagt lokk på den. Men det er altså helt greit å sørge - også for en kristen.

Nå er det noen som åndeliggjør disse ordene og snakker om sorgen for synden, når de leser den andre saligprisningen i Bergprekenen. Men det står ingenting om det i teksten. Det er noe man i så fall leser inn i den.

Jesus sier det rett frem - uten noen tvetydighet: 'Salige er de som sørger'.

(fortsettes)

Ingen kommentarer: