Jay Rawlings mottok prestisjetung pris

En god venn, Jay Rawlings (bildet), mottok torsdag den prestisjetunge prisen "World Jewish Congress and Knesset Christian Allies Lifetime Achievement Award. Rawlings fikk prisen under feiringen av 10 års jubileet for denne organisasjonen, og den ble delt ut i ærverdige Waldorf Astoria Hotel i Jerusalem, under det som kalles 'Night of Honor our Christian Allies'.

Jay Rawlings fikk prisen for sitt mangeårige 'urokkelige engasjement for staten Israel'. Journalisten og TV-mannen, Jay Rawlings, har laget mer enn 130 dokumentarfilmer om Israel, og gjennom dem har mange fått åpnet øynene for det som sekulær presse sjeldent viser fra Israel. Filmene til Rawlings er alltid preget av stor faglig dyktighet, både hva innhold og form angår. Rawlings er også kjent for være mannen som klarte å smugle ut informasjon om de såkalte 'refusnik-jødene' i det tidligere Sovjetunionen.

Jay Rawlings driver 'Israel Vision TV' sammen med kona Meridel, og har besøkt Norge en rekke ganger. Hans filmer har vært vist på en rekke kristne TV-kanaler, hvor han blant annet har utfordret kristne til å ta ansvar for å be for Jerusalem. De som melder seg for denne forbønnstjenesten får utdelt sin egen gate, som de tar forbønnsansvar for.

Selv har jeg hatt gleden av å møte Jay Rawlings, som opprinnelig kommer fra Canada, en rekke ganger, blant annet i Jerusalem. Det er en mann med stor integritet, som jeg setter veldig stor pris på.

Foto: Facebook.

IS fortsetter å sette fri kristne fanger - men dreper stadig nye

Det kommer både og dårlige nyheter fra Syria i dag. La oss ta de gode først:

Fredag ble 22 assyriske kristne som ble tatt til fange av IS i fjor satt fri. 16 av dem ble til fange 23. februar i fjor da IS angrep 35 kristne landsbyer langs elven Khabur i Hasaka provinsen. Den gangen ble 253 kristne tatt til fange, og 3.000 assyrere ble drevet på flukt. De seks andre ble tatt til fange 6.august 2015 fra byen Qaryatain, når IS inntok denne byen. De 22 som nå ble satt fri var alle kvinner og barn.

Men tre av de som ble tatt til fange fra landsbyene langs elven Khabur kom aldri hjem. De er blitt henrettet. Fremdeles er 73 kristne holdt fanget av IS. La oss fortsette å be for dem.

Men det er dessverre flere dårlige nyheter:

I dag kom meldingen om at 30 mennesker er drept, minst 40 er såret etterat IS bombet en forstad til Damaskus i morgentimene i dag. Mange av de drepte og skadede er kvinner og barn.

La oss fortsette å be for Syria, ikke minst for fredsforhandlingene som pågår.

28 baptister forvist fra sine hjem av lokale katolikker i Mexico

18 voksne og 10 barn - alle baptister - ble om kvelden den 26. januar i år - forvist fra sine hjem i landsbyen Tuxpan de Bolanos i Mexico. Årsak: de ville ikke frasi seg sin tro. Lokale katolikker samlet dem sammen og kjørte dem vekk på en lastebil og satte dem av i et fjellområde.

Dette er den siste av en hel rekke med hendelser hvor evangeliske troende, og da særlig baptister, er blitt utsatt for forfølgelse ute på landsbygda i Mexico. Staten eller de føderale myndighetene gjør lite eller ingen ting for å forhindre dette.

International Christian Concern kunne i juni i fjor dokumentere over 70 tilfeller av religiøs forfølgelse mot kristne minoriteter hvor opptil 100 mennesker var direkte berørt. Forfølgelsen finner sted i Chiapas, Hidalgo, Oxaca, Puebla Guerro og nå i staten Jalisco, hvor denne landsbyen befinner seg.

La oss huske våre forfulgte trossøsken i Mexico i våre forbønner.

Om å vokse sammen og bevare sin identitet

'Fellesskap handler ikke om å blande noe sammen. Sammenblanding leder bare til forvirring.

I en fellesskapsrelasjon, så er du du og jeg er jeg; jeg har min identitet og du har din. Jeg må få være meg selv og du må få være deg.

Vi er kalt til å vokse sammen, og hver av oss på en slik måte at blir mer oss selv. Å leve i et fellesskap gir oss faktisk frihet til å vokse. Det er ikke kvelende. Det innebærer at vi lytter på djupet til andre, og hjelper dem til å bli mer seg selv'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 17. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å stride i bønn, del 2

'Bønnens hus har mange rom', var tittelen på en av bøkene til Edin Løvås. Med den tittelen mente han å si at bønnen har mange former. En av dem er den stridende bønn.

I Jak 5,16 kan vi lese: "Et rettferdig menneskes effektive og inderlige bønn har stor nytte". (King James Version).

The Amplified Bible oversetter dette slik: "Det rettferdige menneskes oppriktige (ekte, vedvarende) bønn tilgjengeliggjør en enorm kraft (dynamisk i sin virkning)".

Det finnes ingenting som ikke bønn kan berøre eller forandre! Det er noe å tenke på. Særlig med tanke på at vi virkelig trenger åndelige gjennombrudd. Dessverre er det likevel få som vil gi seg i kast med dette. Vi tror vi kan løse de utfordringene vi står overfor på annen måte. Noen klynger seg til politiske løsninger. Andre setter sin lit til menneskelig styrke og kløkt. Også i menighetssammenheng. Dessverre kommer det lite ut av det. Vi glemmer å gå bønneveien. Vi har liten erfaring med hva det vil si å stride eller kjempe i bønn.

De gamle snakket om 'å be ting igjennom'. De visste hva de snakket om! De snakket om den inderlige, pågående og utholdende bønnen.  Den Jakob siktet til når han skrev sitt brev. En pågående bønn til man ser bønnesvaret innen rekkevidde og fortsetter til man får det!

Denne formen for bønn gir gjennombrudd. Vi bryter igjennom motstanden fra mørkets makter, slik profeten Daniel beskriver dem, og som jeg henviste til i den første artikkelen i denne serien, og tar tak i Guds villighet til å utføre sine planer på jorden. Bønn forløser Guds kraft på våre vegne. Gud er ikke mot oss, Han er for oss!

Men det er motstand underveis. Fienden vil ikke gi slipp på sitt bytte, og på sine posisjoner så lett. Derfor må vi av og til stride i bønn, kjempe oss igjennom, våge å knele på Guds løfter og stå på dem inntil vi har bedt oss igjennom. Et slikt gjennombrudd har sin pris. Noen må BE-tale prisen!

(fortsettes)

En bønn denne lørdagen

'Jesus, Guds Lam, som bærer bort verdens synd, jeg bøyer meg i tilbedelse og kjærlighet for Deg i dag.

Takk for Din nåde og for Din frelse, og for løftet om full gjenopprettelse. 

Jeg setter min lit til Deg og lover å leve for Deg, i Din Hellige Ånds nåde'.

Howard Snyder, professor, metodist. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å få lov å være den man er

'Noen av de menn og kvinner jeg har levd sammen med en god del år nå er fremdeles i ganske djupe kvaler. De er mer fredfulle enn de var, men fremdeles er det øyeblikk hvor angsten tar skikkelig tak.

Det viktigste i slike øyeblikk er å vandre ved deres side, akseptere dem slik de virkelig er, og tillate dem å være seg selv.

Det er viktig for dem å vite at de kan være seg selv, at selv om de bærer sår, og smerten er i dem, er de fremdeles elsket.

Det er en frigjørende erfaring for dem at de ikke trenger å oppfylle enhver forutinntatt ide om hvordan de bør være'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 17. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

De harde ordene og Den Hellige Ånds sorg

Alle disse harde ordene. All uforsonligheten. Jeg kjenner mer og mer på sorg over brødre og søstre som uttaler seg så skarpt og hardt med brodd mot både den ene og den andre, som ser ting annerledes enn dem selv. Som har gjort andre erfaringer enn dem selv.

Den Hellige Ånd er vár. Det er mulig å gjøre Ham sorg. Det leser vi i Ef 4,30:

'Og gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag'.

Men har du lagt merke til at dette verset står i en helt bestemt sammenheng? Har du lest verset foran og etter? La oss gjøre det:

'La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse, og som blir til velsignelse for den som hører på. OG GJØR IKKE DEN HELLIGE ÅND SORG ... La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap'.

Og la oss ta med neste vers også: 'Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!' 

Det er altså en sammenheng mellom:
* råttent snakk
* bitterhet
* hissighet
* sinne
* skrål
* spott
* ondskap

og det å gjøre Den Hellige Ånd sorg.

Det er noe å tenke på når man setter seg ved tastaturet og skal skrive og omtale en søster eller bror, en menighet eller en organisasjon. Hva driver oss? Guds kjærlighet eller bitterhet, hissighet eller sinne? Når freden i våre hjerter blir borte, kan det da skyldes vår hissighet?

Det finnes egne Facebook sider som oser av forakt og fordømmelse av troende som ser ting litt annerledes enn de som skriver på disse sidene.  De er opprettet for å gå til angrep på kristne fra andre konfesjoner. Det er så mye harde ord, så mye hissighet. Slik enkelte uttaler seg skulle man tro at de satt inne med hele sannheten selv, og ikke ser stykkevis og delt.

Tro om ikke mye av dette gjør Den Hellige Ånd djup sorg. Tro om ikke det er dette som tar freden fra oss, den fred Kristus etterlot seg, og som skulle prege oss.

'Mildt svar demper harme, men et sårende ord vekker vrede'. (Ord 15,1)

Om å vandre ved siden av noen som lider

'De av dere som har hatt det privilegium å følge mennesker i nød og indre smerte vet at det ikke er lett å vandre sammen med dem, uten å kunne gi dem noe svar på deres problemer eller løsninger på deres smerte. 

For mange mennesker med smerter er det ingen løsning; for en mor som nettopp har mistet sitt barn eller for en kvinne som er blitt forlatt av sin mann, er det ikke noe svar, bare smerte.

Det de trenger er en venn som er villig til å vandre sammen med dem i denne smerten. De trenger ingen som forteller dem at de må glemme smerten, fordi det kan de ikke. Den er for djup. Når et barn har opplevd avvisning, så kan du si alle mulige hyggelige ting til det barnet, men det vil ikke ta bort smerten. Det vil ta lang tid for at den smerten minsker i styrke og den vil sannsynligvis aldri helt forsvinne'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 16. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Dagsseminar om kristen bønn og meditasjon i Centralkirken i Oslo

Onsdag 10. februar arrangerer Areopagos et dagsseminar om kristen bønn og meditasjon i Centralkirken i Oslo i samarbeide med Norges Kristne Råd.

I invitasjonen heter det:

"Østlige meditasjonsformer inntar stadig nye rom. Mange oppdager også gamle veier innen kristen bønn og meditasjon. Hva uttrykker denne lengselen og hvordan kan kirkene møte den? Stillheten og veien innover forener. Gjennom dette arrangementet vil vi øke vår innsikt, berike vår tro og inspirere hverandre ved å gi en bredere belysning av bønn, meditasjon og kontemplasjon som konkrete praksiser og indre erfaring, i og på tvers av kirkesamfunnene."

Programmet er som følger:

PROGRAM: 10.00 Hovedforedrag: Notto R. Thelle, Den norske kirke: Meditasjon i kristen tradisjon – røtter og kjennetegn                                                                                                                          

11.00 Ulike veier innen kristen meditasjon – presentasjon og praksis: Jesusmeditasjon, v/Ivar Johnsen, Frikirken og Anne M. Mandt-Anfindsen, Misjonsforbundet Rosenkransen v/Søster Anne-Lise, Den katolske kirke                                                                                                                                  

12.30 Lunsj                                                                                                                                      

13.15 Ulike veier innen kristen meditasjon, fortsetter: Jesusbønnen, v/Fader Johannes, Den ortodokse kirke Sentrerende bønn, v/Ola Westad, Metodistkirken                                                                  

15.00 Slik gjør vi det – erfaringer med åpne meditasjonsgrupper I panelet: Anne-Li Andersson (Filadelfia), Åse A. Markussen (WCCM Norge), Ulf Asp (DELK), Sissel Johanna Bakken og Inger Hosen (Sofienberg menighet).

Inngang inkludert lunsj kr 200,- Påmelding til post@oslocentral.no eller tlf 23 32 69 80 innen 3. februar Se mer informasjon på norgeskristnerad.no og areopagos.no

Til minne: Conrad Browne en bauta i kampen mot rasismen

Det er nok ikke mange, om noen, som nikker gjenkjennende til navnet Conrad Browne her i Norge. Men i USA er det mange som forbinder gode ting med ham.

Hans navn er nemlig uløselig knyttet til Koinonia Farm, kommuniteten som ble grunnlagt av Clarence Jordan i 1942, og som mer enn noe annet ble stående som et landemerke når det gjelder forsoning mellom svarte og hvite mens raseskillepolitikken herjet som verst med alle dens tragiske følger i USA.

Conrad Browne, som døde tirsdag denne uken, 97 år gammel, kom rett fra universitetet i Chicago som nyutdannet baptistpastor da han hørte at Clarence Jordan skulle tale om ideen bak Koinoina-kommuniteten på en konferanse. Han ble så grepet av visjonen til Clarence Jordan om at svarte og hvite kunne jobbe side om side og leve ut Bergprekenen, at han fikk overtalt sin kone om at de skulle flytte til Georgia. Det skjedde i 1949. Selv om de ikke visste noen ting om kyllinger eller bondegårdsliv i det hele tatt, ble han og kona medlemmer av kommuniteten.

Conrad - eller Con - som han ble kalt var en av lederne av Koinonia da kommuniteten ble boikottet terrorisert på grunn av deres tro på et brødrefellesskap bestående av både svarte og hvite. Con hadde ansvaret for distribusjonen av egg, og langs kjøreruta så han stadig eksempler på hvordan lokale kjøpmenn boikottet bondegården. Koinonia Farm ble angrepet med såvel bomber som skyting. I Americus - byen hvor bondegården ligger - ble Con en dag angrepet av en mann som slo til ham i ansiktet fordi Con var en del av Koinonia. Når politiet kom så gav de Con bot for en trafikkforseelse. Con tok imot boten blødende og fæl, mens mannen som slo gikk fri. Det sier litt om hvor hatet medlemmene av Koinonia-kommuniteten var.

I 1964 måtte Con og hans kone Cay forlate Koinonia. Det var ikke økonomisk grunnlag for at de kunne fortsette å bo på gården. De økonomiske tidene var tøffe. Con la ikke skjul på at det var en vanskelig tid for dem.

Con tok da jobb som assisterende direktør for The Highlander Center i Tennessee, som er det stedet hvor borgerrettighetsforkjemperen Rosa Parks, fikk opplæring i ikke-volds prinsippene som skulle styre hennes liv.

Vi lyser fred over Conrad Brownes gode minne.

Kommende møter og seminarer

Takk til alle dere som ber for meg. Her er en liten oversikt over noen møter i februar som jeg ønsker forbønn for. Jeg er helt avhengig av dere som står sammen med meg i bønn. Helsemessig er dagene ganske så utfordrende:

6.-7. februar: Seminar om bønn. Fagernes i Valdres. Mer detaljer senere.

19.-21. februar: Bønnehelg i Mortensrud kirke for Mortensrud, Oslo, Norge og kirkemøtet sammen med Trond Løberg, Torbjørn Fink og Jo Hedberg. Arrangør Bønn for Den norske kirke og Mortensrud menighet. Jeg taler lørdagen.

21.februar: Gudstjeneste kl.11.00 i Den evangeliske forsamling i Møllergaten 40, Oslo.

26.-28. januar: Nasjonal bønnekonferanse Grimerud. Jeg holder seminar fredag 26. februar kl.14.00-15.15 med tittelen: 'Bønnerytmer i tunge tider'.

28.februar kl.11.00: Gudstjeneste i International Baptist Church i Sandvika.

Tyrkia ikke noe trygt land for kristne flyktninger

De har kommet seg ut av det kristne folkemordet i Syria og Irak, men Tyrkia er slett ikke noe trygt eller godt land for våre kristne trossøsken. De utsettes for en intens diskriminering fra den muslimske befolkningen. I NATO-landet Tyrkia. Landet som mange nordmenn mener er et godt land å komme til for de som er på flukt for sin kristne tro. Vi skal jo hjelpe dem i nærområdene. Barn av kristne foreldre kan ikke gå på skole. De snakker ikke tyrkisk. Og barnas foreldre blir tvunget til å gå kledd som muslimer i det offentlige rom og holde seg hjemme om de skal holde gudstjenester.

Det er blitt sagt at Tyrkia har tatt omlag halvparten av alle syrerne som har flyktet på grunn av den blodige borgerkrigen. Bare siste år har Tyrkia tatt imot 1,9 millioner flyktninger. For mange er da også Tyrkia førstevalget. Blant disse befinner det seg også 45.000 syriske kristne som er på flukt.

Hverdagene deres er svært utfordrende. Mange av barna deres bærer på djupe krigstraumer, og får ingen behandling for disse. Det fortelles om barn som har sluttet å snakke og som er livredde.

Og kristne utsettes ikke bare for diskriminering, men for direkte forfølgelse. Vi må ikke glemme at utgangspunktet er følgende: De siste 100 årene har den kristne befolkningen i Tyrkia minsket fra 20 prosent til to. I 64 år av disse 100 årene har Tyrkia vært medlem av NATO. Det har ikke ført til bedre kår for de kristne. Nå kommer det tusenvis av kristne flyktninger inn i landet igjen. Den muslimske delen av befolkningen er ikke overvettes begeistret for det. Situasjonen er ikke bare spent, men den gir seg utslag i flere lidelser for våre kristne brødre og søstre. Ber du for dem?

Å stride i bønn, del 1

Dette bildet inspirerer meg! Vi er ikke alene. Til forsamlingen i Korint, skriver apostelen Paulus:

'Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig'. (2.Kor 4,18)

Jeg har tenkt mye på dette i forbindelse med den undervisningen apostelen Paulus gir oss i Efeserbrevet. Der avslører Paulus at vi ikke har noen kamp mot mennesker.

'For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet...' (Ef 6,12)

Det skjer mer bak ryggen vår, enn foran øynene våre. Det pågår en åndelig kamp i himmelrommet. Hos profeten Daniel finner vi en god beskrivelse av dette. I kapittel 10 forteller Daniel oss om et syn han får mens han oppholder seg ved Tigris.

'Perserrikets fyrste sto imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia'. (Dan 10,13)

Det profeten Daniel taler om her er de samme åndskreftene som apostelen Paulus beskriver. Perserrikets fyrste og kongene av Persia - legg merke til at de er flere enn en - er onde åndsmakter. Det er åndsmakter som har ansvar for spesielle geografiske områder. De representerer åndelige festningsverk. Enda en slik ond åndsmakt er beskrevet i vers 19:

'Nå må jeg (altså Mikael) vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Når jeg har gått ut, se, da kommer Grekenlands fyrste'. 

Her er enda en demonisk makt, denne er blitt gitt Hellas.

Ser vi disse versene i den konteksten de står i vil vi se at dette har sammenheng med at profeten Daniel ber. Disse åndsmaktene hindrer bønnesvaret. Det er noe å tenke på når bønnesvar uteblir.

Men det vi også må huske at i denne kampen som utkjempes i den usynlige verden finnes også englene! Som kjemper sammen med den som ber! Det ser vi jo tydelig her hos profeten Daniel. I noen artikler fremover skal vi se nærmere på det som skjer i den åndelige verden når vi ber.

'Jeg ville heller satt fyr på huset mitt enn å tatt inn en flyktning'

'Jeg ville heller satt fyr på huset mitt enn å tatt inn en flyktning'.

Dette er en av mange lignende reaksjoner på et oppslag avisen Dagen hadde i går på nyheten om at nordmenn vil skjule kristne flyktninger om kirkeasylet blir avskaffet.

Det er skremmende holdninger som avdekkes:

'Aldri om jeg hadde sluppet en utlending inn i mitt hus'. En annen skriver: 'Ikke mot betaling en gang'.

I fjor banket et kristent ektepar fra Mosul i Irak på døra til Kristi himmelfartskapellet. De hadde flyktet fra krigshelvetet i hjemlandet. Ekteparet hadde mistet alt. Deres kirke var brent ned til grunnen. Brent var også deres Bibler. Norge hadde likevel avvist dem. Nå kunne politiet komme når som helst for å hente dem. De valgte å flykte videre til et annet land.

Jeg er ikke i tvil i min sjel om at jeg hadde valgt å skjule dem i vårt hjem. Det er også min kone enig i. Ikke fordi vi er prektigere enn andre, men fordi vi ikke kan avvise et menneske i nød. Den Jesus vi tror på, var selv flyktning. Hals over hodet måtte Han, Hans mor og fosterfar flykte til Egypt, når en despotisk konge sto dem etter livet. Og selv sier Han at Han er å finne blant 'de fremmede'.

'Jeg var fremmed, og dere tok imot meg'. (Matt 25,35)

Det er blitt kaldt i Norge. Og det sprer seg en fremmedfrykt og et fremmedhat som også brer seg blant kristne som er skremmende. Når vi ikke en gang kan ta imot en bror eller en søster på flukt, hva vil da Herren si en dag når vi står for Kristi domstol?  Hva tror du?

Den internasjonale Holocaust-dagen: Dramatisk øking av jødehatet i Europa

I dag markeres Den internasjonale Holocaust-dagen. Det skjer med et særdeles dystert bakteppe. Stadig flere jøder forlater Vest-Europa for å reise til Israel. Årsaken skyldes en voksende antisemittisme som gir seg mange skremmende uttrykk. Vår tid ligner mer og mer på tiden før 2. verdenskrig. I følge eksperter har jødene i Europa ikke kjent seg så utrygge som siden den andre verdenskrigen.

The Jewish Agency kan fortelle at antallet jøder som utvandrer fra Vest-Europa til Israel var rekordstor i 2015. 9880 jøder fra ulike vest-europeiske land valgte å emigrere til Israel. Det er det høyeste tallet noensinne. Og flere er på tur. Hele 8000 av disse fra Frankrike alene.

Organisasjonen Anti-Defamation League gjennomførte i fjor en stor undersøkelse vedrørende jødehat i Europa, og slår fast at 37 prosent av de som deltok i undersøkelsen i Frankrike, hadde negative holdninger til jøder. Det økende jødehatet i Frankrike skyldes ikke minst den økende muslimske innvandringen til landet.

9.juli i fjor la Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse frem sin årsrapport og konkluderte med en dramatisk økning i fornærmelser og angrep mot jødiske personer og institusjoner.

Det er interessant å merke seg at mens man gjerne snakker om den grusomme terrorhandlingen mot Charlie Hebdo, nevnes sjeldent angrepet på en jødisk butikk samme dag. Når angrepet mot tidsskiftet Charlie Hebdo nevnes på norsk TV og i norske radiosendinger, så er det taust om angrepet på kosher-butikken i Paris som kostet fire jøder livet.

Men det er ikke bare i Frankrike det skjer. Danmark ble også rammet av jødehatet. Angrepet på synagogen i København der en 37 år gammel jødisk vakt ble drept, minner oss igjen om at jødehatet ikke bare er et fransk problem.

Og tro nå ikke at Norge er et hederlig unntak. Det er vi slett ikke!

Norge logger øverst på statistikken over antisemittisme i Skandinavia, med hele 15 prosent. 570.000 voksne innbyggere i Norge gir uttrykk for antisemittiske holdninger. Det er mye. Drøyt en tredjedel av disse har aldri hørt om Holocaust og tror nazistenes utryddelsesleire er en myte.

Og som om ikke dette er mer enn nok: Mens 3,5 prosent av elevene i ungdomsskolene i Oslo opplever negative hendelser to-tre ganger i måneden på grunn av sin religiøse bakgrunn, er andelen blant jødiske barn hele 33,3 prosent - eller ti ganger høyere.

Dette er Norge. Det er mange grunner til å markere Holocaust-dagen. Dette er en av dem.

Billedtekst: Europeiske jøder på flukt under 2.verdenskrig.

En virkelig kristen

'En virkelig kristen er sjeldent å finne i våre dager. Han føler den høyeste kjærlighet til Den Ene han aldri har sett, han snakker familiært hver eneste dag til En han ikke kan se, forventer å komme til himmelen på grunn av En Annens dyd.

Han uttømmer seg selv, slik at Han kan fylles, erkjenner at han gjør synd, slik at han kan erklæres rettferdig, bøyer seg, slik at han kan stå opp igjen, er sterkest når han er svakest, rikest når han er fattigst, og lykkeligst når han føler seg som verst. 

Han dør, for å kunne leve, forsaker alt for å kunne få, gir bort for å kunne beholde, ser det usynlige, hører den ikke hørbare og kjenner det som overgår all kunnskap'.

A.W. Tozer (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. 

Aidan Wilson Tozer (1897-1963) var en amerikansk pastor, forfatter, redaktør og åndelig mentor for mange, blant annet for Leonard Ravenhill. Kjent som en beder og profetisk røst. 

Nytt ikon snart ferdig

Jeg kjenner en sitrende glede og forventning til at vi om litt skal innvie dette blendende vakre ikonet i Kristi himmelfartskapellet.

Det er malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth fra Skien. Hun tilhører Skien baptistmenighet.

'Ømhetens Guds Moder' vil passe så godt ved siden av Kristus-ikonet og Kristi himmelfartsikonet, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit.

Min bønn det siste året har vært denne: Elsk meg med ømhet! Den bønnen følger meg også inn i dette nye året. I følge apostelen Paulus er det 'Guds godhet som driver oss til omvendelse'. For mange av oss kan troen bli vel teknisk, hvor det handler mye om å si de rette tingene. Selv kjenner jeg at jeg trenger å berøres av denne godheten, slik at det ikke bare blir ord, men også virkelighet.

Maria viser oss noe av Guds ømhet. Først og fremst mot Sønnen. Hun peker alltid på Ham. Det var jo Gud hun bar under kjolelivet, og det må ha vært en spesiell opplevelse når Jesus selv ber Johannes om å ta seg av henne, etter Hans død, oppstandelse og himmelfart. Det var tross alt ingen hvem som helst dette: Maria hadde båret frem Gud Ordet.

Dette har ingen ting med tilbedelse av Maria å gjøre. Men vi priser henne salig, fordi hun er 'Herrens tjenerinne', og mor til Gud Ordet.

'For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig'. (Luk 1,48)

Jeg kommer tilbake til datoen når vi skal innvie dette ikonet i Kristi himmelfartskapellet.

Om å vandre på veien og bli båret av Gud

'Gud er stor, likevel foretrekker Han det lille fremfor det store. Det kan kanskje virke overraskende. Men kjenner vi ikke noe lignende selv? Hele kulturen vår går ut på å prestere og kunne så mye som mulig, likevel er det ikke først og fremst de sterke og fremgangsrike som vekker vår sympati. Den som er dyktig, blir beundret, men ikke elsket. Men hvis en som er dyktig, viser seg liten og sårbar, da blir det lett å elske vedkommende.

Vi åpner spontant for den som blotter sine sår. Riktignok gjør vi det ikke alltid av kjærlighet, men av beregning. Det at vi ikke liker de flinke så godt, henger kanskje sammen med at vi er redde for selv å komme i skyggen. Vi vil ikke overstråles av andre.

Men Gud er ikke som vi. Hans kjærlighet til det lille er en absolutt ren kjærlighet. Han vil formidle seg selv til oss, Han vil gi oss sitt eget liv. Og Han vet at vi bare kan ta imot hvis vi åpner oss og innrømmer at vi er små og avhengige.

Hvis du tror at du kan gå fremover på den åndelige veien av din egen kraft, så må du gjerne prøve. Underveis kommer du til å lære ett og annet om din egen dyktighet. Men det er bedre om du tror at du ikke kan. Da får Gud muligheten til å gi deg sin kraft. Han er alltid villig til å bære dem som ikke kan gå, bare de lar seg bæres. Og hvis du blir båret av Gud, kommer du så mye fortere fremover'.

Wilfrid Stinissen i boken I Guds tid. Verbum 1994, side 59.

Derek Prince og hans danske kone og deres åtte adopterte barn, Jerusalem 1944

Dette er både et spesielt og ikke minst sjeldent bilde, hentet fra British Mandate Jerusalemites Photo Library og viser den nå så anerkjente bibellæreren Derek Prince og hans første kone, danske kone Lydia. Bildet er tatt i Jerusalem i 1944, og jeg ble oppmerksom på det gjennom en venn i går kveld.

Noen av bloggens lesere kjenner sikkert historien gjennom boken 'Stevnemøte Jerusalem' skrevet av Derek Prince. Har du ikke lest den ennå, anbefaler jeg den på det aller varmeste. Det er den forunderlige historien om hvordan Gud kaller en dansk lærerinne til å reise til Israel. Mer skal jeg ikke røpe. Du må lese den gripende historien!

Den danske misjonæren Lydia Christensen drev et barnhjem i Jerusalem for foreldreløse jødiske og arabiske barn, og hun og ektemannen Derek, adopterte åtte av dem. Det var nødstider i Israel. De opplevde fødselsveene til den nye jødiske staten.

Bildet viser, fra den eldste til den yngste: Tikvah Cohen, som var datter til Eliezer og Hadassa Cohen. De var restauranteiere i Jerusalem. Som spedbarn var Tikvah syk og døden nær. Lydia Christensen pleiet henne tilbake til livet. Etter hvert kom også hennes to søstre, Peninah og Ruhammah, til barnehjemmet.

Nest eldst var Johanne. Hennes etternavn er ukjent, men også det kan muligens være Cohen. Hennes familie eide et apotek. Hennes mor og far var et ungt par hvis familier hadde nektet dem å gifte seg. Johanne ble unnfanget i et forsøk på å tvinge giftermålet igjennom, men planen lyktes ikke og moren sto der uten noen form for støtte.

Neste var Miriam Katz, som var datter til en rabbiner. Mer informasjon om hennes har det ikke vært mulig å finne.

Så var det Kristen Faraj. Hun var datter til Bajees Faraj, hvis kone døde i barselseng, når Kristen ble født.

Neste er Anna, etternavn ukjent, datter av en 16 år gammel tysk jøde. Og til slutt Elisabeth, datteren til en sykepleier fra Skottland som tjenestegjorde i den britiske armeen og var stasjonert i Nasaret.

I denne videoen kan du møte Kristin og Johanna i dag:

https://www.youtube.com/watch?v=Q22WPDpKxqY

Her er første del av en video om Lydia Christensen, eller Lydia Prince:

https://www.youtube.com/watch?v=SzGsWGFhnBk

Her er andre del:

https://www.youtube.com/watch?v=FfAzmwCTGNI

Her er tredje del:

https://www.youtube.com/watch?v=mFpDl_c2RUU

Her er fjerde del:

https://www.youtube.com/watch?v=MpP8v-2z1xY

Det finnes 80+ etterkommere av disse barna, som lever i England, USA og Canada.

Israels justisminister ønsker å fremme etableringen av en egen kurdisk stat

Israels justisminister, Ayelet Shaked (bildet), har i følge nettavisen Times of Israel, fremmet et forslag om å etablere en uavhengig kurdisk stat og ønsker et samarbeide mellom et fritt Kurdistan og Israel.

'Nå er tiden kommet for å hjelpe kurderne', sier Shaked.

Hun refererer til kurderne som 'et eldgammelt, demokratisk, fredselskende folk som aldri har angrepet noe land'.

Det var i forbindelse en årlig sikkerhetskonferanse i Tel Aviv tirsdag at den israelske justisministeren kom med uttalelsen og hun la til:

'Vi må våge å snakke i det offentlige rom om etableringen av en kurdisk stat som skiller Iran fra Tyrkia, en stat som vil være vennligsinnet mot Israel'.

I sin tale under sikkerhetskonferansen understreket den israelske justisministeren betydningen av at kurderne og israelerne har felles interesser i bekjempelsen av jihadist-grupper i regionen.

Times of Israel minner om den israelske statsministeren, Benjamin Netanjahu, på den samme sikkerhetskonferansen ved Universitetet i Tel Aviv i 2014, snakket om det samme: etableringen av en egen kurdisk stat. 'Fordi de fortjener det!'

Gripende farvel med jødisk seksbarnsmor

Det gjør et sterkt inntrykk på meg å lese The Jerusalem Post i dag. I en stor reportasje i avisen kan vi lese om den gripende begravelsen til 38 årige Dafna Meir, her sammen med sin mann. Dafna Meir ble som kjent knivstukket til døde av en palestinsk-arabisk terrorist på dørterskelen til sitt hus, søndag 17. januar.

Udåden fant sted i bosetningen Otniel utenfor Hebron i det bibelske kjerneområdet. Den drepte kvinnen etterlater seg ektemannen Natan, fire egne barn i alderen 11 til 17 år og to fosterbarn som er mindre enn fem år gamle. Dafna Meir arbeidet som sykepleier ved Soroka medisinske senter i Beersheba.

Med tårene rennende nedover kinnet og med gråtkvalt stemme sto den 17 årige datteren, Renana Meir foran den draperte kroppen til sin døde mor, og sa:

"Jeg er så lei meg for at jeg i ditt aller vanskeligste øyeblikk ikke var i stand til å kunne hjelpe deg."

Flere av barna var nemlig vitne til det brutale drapet på moren. Den 17 årige datteren og moren kjempet med den 16 år gamle drapsmannen, som klarte å komme seg unna. Moren døde av skadene hun pådro seg.

Datteren beskrev så sin gode mors liv.

Moren skrev en egen blogg, og på denne bloggen finnes det en bønn hun ba. Bønnen ble skrevet mens hun studerte ved den nevrokirurgiske ved Sorka sykehuset. Jeg har valgt å oversette den til norsk. Den sier ikke så rent lite om denne flotte jødiske kvinnens liv:

"Må det være Din vilje, 
denne verdens Skaper,
som styrer den med barmhjertighet
og kjærlig godhet, 
å gi meg muligheten til å gi medisiner
til Ditt folk,
et folk med behov for frelse,
og også til de som tilhører andre nasjoner,
som tas godt vare på av Dine trofaste budbringere,
som fortsetter sitt hellige arbeid 
arbeidsdager og netter,
på sabbaten og helligdager,
uten opphold.

Gi at jeg forstår, 
husker og innser,
at medisiner er en gave fra Deg,
og effekten av dem et budskap fra Deg.
Gi at jeg kan se og føle glede 
ved den gunstige påvirkningen
medisinene har 
og som jeg heldigvis,
kan gi til de som er syke. 
Gi meg evnen til å konsentrere meg
når jeg gir ut disse medisinene,
til å forstå dens virkning på sykdommen.
Gi at jeg blir oppmerksom hver gang jeg gjør feil,
eller noen av mine kollegaer gjør det,
når vi deler ut medisiner,
slik at vi raskt kan rette opp feilen,
før medisinene gis til pasienten. 
Gi at jeg opptrer med beskjedenhet,
hele tiden lærer og lærer andre 
om det vi lykkes med og det vi mislykkes med,
når vi gir ut medisin. 
Gi at jeg gir medisiner 
fra en posisjon med god helse, 
og at jeg husker å være takknemlig, 
for at jeg slipper å ta dem. 
Gi at jeg lærer å ha empati,
alltid ha god helse, 
med pasienter som lider
og hjelpe dem
med all min evne 
hver dag og hver time,
ved hjelp av verktøyene
som Du har gitt meg.
Amen.

Du kan lese den gripende reportasjen i The Jerusalem Post her:

http://www.jpost.com/Arab-Israeli-Conflict/Daughter-of-terrorist-victim-Dafna-Meir-Im-sorry-I-couldnt-help-you-441978

'Jesus var ikke russer. Han var jøde, og ganske lik oss'

I Kirgisistan i Sentral-Asia er det mange som forbinder Jesus som noe russisk og dermed blir den kristne tro koblet til noe undertrykkende. Dette har sammenheng med at Kirgisistan en gang var en del av Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker - det som vi kalte Sovjetunionen.

Kirgiserene er en muslimsk folkegruppe. Under Sovjetregimet flyttet mange russere hit og med dem kom også den ortodokse troen. Og siden Den ortodokse kirken og den russiske staten ofte har vært svært forbundet med hverandre, mener mange kirgisere at kristendommen er en russisk religion og Bibelen en russisk bok.

Institutt for Bibeloversettelse, som har oversatt Det nye testamente til kirgisisk (bildet) er opptatt av å få bukt med denne misoppfatningen. De presenterer Jesus som jøde, og jødene er ikke ulike kirgiserne! Det gjør de ved å hjelpe kirgiserne med å finne likheter mellom dem og jødene i de bibelske fortellingene.

Mange av kirgiserne er nemlig nomader og gjetere og da har de jo mange fortellinger fra Bibelen å øse av og vise dem likhetene mellom jøder og kirgisere. Blant annet slakter kirgiserne lam på samme måte som jødene gjør, og nå øker interessen for å lese Bibelen blant kirgiserne selv. De oppdager at Jesus slett ikke er en representant for noen som har undertrykket dem, men en som ligner på deres eget folk.

La oss be for alle de som har fått en Bibel på kirgisisk at Den Hellige Ånd viser dem hvem Jesus er!

Saaed Abedini og hans kone får profesjonell hjelp til å behandle traumer

Dette er et stort og gripende øyeblikk! Det viser Saeed Abedini som blir omfavnet av sin mor i det han setter sine bein på amerikansk jord. Ved siden av står hans kone, Naghmeh.

Franklin Graham var ombord i flyet sammen med Saeed Abedini da det landet på flyplassen i Asheville i North Carolina torsdag ettermiddag. Billy Grahams sønn har nemlig arbeidet hardt for å få den iransk-amerikansk pastoren satt fri. Nå skal Saeed Abedini tilbringe noen dager sammen med familien på Billy Graham senteret.

I dag kommer kona Naghmeh og parets barn til Billy Graham senteret for å ha noen uker eller måneder alene sammen, og sammen med traume- og ekteskapsrådgivere for å hjelpe familien etter den vanskelige tiden det har vært for dem alle etterat Saeed Abedini ble arrestert. Kona, Naghmeh, har fortalt at ekteparet sliter i sitt forhold og trenger hjelp.

Mor og far til Saeed Abedini er nå begge i USA og vil også hjelpe sønnen og svigerdatteren i denne nye fasen som ektepar. Saeed Abedini har sittet fengslet i Iran siden høsten 2012 og har vært utsatt for både psykisk som fysisk vold.

Foto: Samaritan Purse

Vellykket bønneseminar i Fredrikstad

Da har vi nettopp kommet hjem etter to fine dager i Fredrikstad Baptistmenighet. Mange gode tilbakemeldinger på bønneseminaret lørdag: 'Dette har endret mitt bønneliv', 'endelig kan jeg be og vandre med hvilepuls' og 'Jeg kjenner fremdeles Guds gode nærhet', er gjengangere.

I dag feiret vi gudstjeneste med nattverd, ledet av menighetens pastor, Arild Brun Svendsen (bildet) og hvor jeg talte om 'Han som lar lovsanger lyde i natten. Når Gud blir taus'. Godt å være sammen med vennene i Fredrikstad.

Nå står Munkekroa i Valdres for tur, som skal ha bønneseminar 6.-8 februar og så blir det Mortensrud kirke 20 februar.

Menigheter som ønsker å holde et slikt seminar kan ta kontakt via bjornolav58@gmail.com Seminaret er lagt opp slik at det passer alle menigheter uavhengig av kirkesamfunnstilhørighet, og har som mål å hjelpe mennesker til å be i sine hverdagssituasjoner.

Nasjonal bønnekonferanse på Grimerud 26-28.februar

Vi har gleden av å invitere til Nasjonal Bønne- og profetisk konferanse på Grimerud gård 26.-28. februar, i regi av Nasjonalt Bønneråd og Ungdom i Oppdrag. I den forbindelse skal jeg ha et seminar med tittelen: Bønnerytmer i tunge tider.

Vi lever i spennende tider hvor Guds rike går frem mange steder i verden. Samtidig ser vi også at vanskelige tider kommer med usikkerhet og rystelser både nasjonalt og internasjonalt.

Med dette som bakgrunn føler vi mer enn noen gang på viktigheten for å komme sammen som ledere og forbedere i Norge for å høre fra himmelen for våre liv og vår nasjon. (Joel 2,15-17)

Vi har derfor i år lagt stor vekt på å gi rikelig rom for akkurat dette, og har satt av alle formiddagene til å sammen søke Herren. I denne tiden der alt synes å være i endring får vi komme nær til Gud og får høre hva som er på Hans hjerte. Han vil gi oss sitt perspektiv. Et perspektiv som gir håp for fremtiden og som gir våre liv fokus.

Påmelding til konferansen

Formiddagene i henhold til 1. kor 14:26

Formiddagene vil bli ledet av et lederteam som har søkt Herren på forhånd for retningen på hver samling, samtidig ønsker vi å være åpne for hva Herren ønsker å forløse og tale der og da fra forsamlingen i henhold til 1. kor 14:26 «…når dere kommer sammen, har en en salme, en annen et ord til lærdom, en har en åpenbaring, en har tungetale, en annen har tydning».

24/7 Bønnerom

Under konferansen vil det også bli 24/7 bønn i bønnerommet på Grimerud. Her kan også  lovsangsteam eller enkeltpersoner melde seg på for å lede ett sett. Ta kontakt med Tom Anders Olsen på mob. 40401809 for dette.

I tillegg vil det også bli et eget seminar om «Harpe og Skål bønn og lovsang» ledet av Marie Hognestad fredag ettermiddag.  Dette seminaret vil gi en grunnleggende forståelse i hvorfor «harpe og skål forbønn og lovsang» og hvordan det relaterer til 24/7 bønn. Det vil også være veldig praktisk lagt opp, slik at enkelt personer eller lovsangsteam som ønsker å lære og praktisere dette vil få rikelig mulighet til å prøve seg i bønnerommet på Grimerud.

Profetisk gave-marked

Vi har opplevd en tiltale fra Herren til å utfordre alle som kommer om å be over om de skal ta med en «profetisk gave» som de kan gi bort til noen under konferansen. Dette kan være en bok som har betydd noe spesielt som man nå ønsker å gi videre eller hva det enn måtte være man føler seg ledet til å gi. Vi tror det vil bli mange vitnesbyrd av hva den enkelte «profetiske gaven» som ble gitt fikk bety.

Priser:

Konferanseavgift: 500 kr

Konferanseavgift og mat: 900 kr

Overnatting sovesal inkl. mat og konferanseavgift: 1100 kr

Overnatting 4-mannsrom inkl. mat og konfaranseavgift: 1500 kr

Overnatting 2-mannsrom inkl. mat og konferanseavgift: 2000 kr (maks 3000 kr for ektepar)

Program:

Fredag 26. februar

11.30. – Sammen for hans ansikt
13.00. – Lunsj
14.00. – Seminarer
17.00. – Middag
19.00  – Kveldsmøte – Rhonda Hughey:”Precence based revival”

Lørdag 27. februar

10.00. – Sammen for hans ansikt
13.00. – Lunsj
15.00. – Vitnesbyrd om bønn landet rundt
17.00. – Middag
19.00. – Kveldsmøte – Amy Ward: “Å forstå tiden vi lever i”.

Søndag 28. februar

10.00. – Sammen for hans ansikt
13.00. – Lunsj

Seminarer fredag:

14.00. – 15.15: Velge en av disse
- Bønnerytmer i familien
- Bønnerytmer i hverdagslivet
- Bønnerytmer i tunge tider

15.30 – 16.45: Velge en av disse

- Profetisk tjeneste
- Samfunnsområdene og bønnearbeid

15:00-17:00

- Harpe og skål-seminar m/Marie Hognestad (Bønnerommet)

Talere:

Amy Ward: Har en profetisk tjeneste som fokuserer på nærhet med Jesus. Hun bor i Pasadena, California, hvor hun leder YWAM «Fire and Fragrance» sin base der. De arbeider bl.a sammen med U.S. Center for World Mission og «Ekballo» med Lou Engle.

Rhonda Hughey: Leder Fusion Ministries – Hun har arbeidet med vekkelses- og transformasjonsbevegelser i 15 år. Bl.a. George Otis jr. – The sentinel group og Mike Bickle – IHOP (Internastional House of Prayer). Hun har skrevet boken «Desperat for his presence» og vært med forfatter for boken «Revival»

Lovsangere: 

Marie Hognestad - Anders Skarpsno - Thora Gisladottir (Island)

Hjertelig velkommen!

- hilsen arrangementskomiteen.

Den største smerte

'I mange år nå har jeg hatt privilegiet av å leve med menn og kvinner med funksjonshemminger. 

Jeg har oppdaget at selv om en person kan kan store hjerneskader, så er ikke det kilden til hans eller hennes største smerte.

Den største smerten handler om avvisning, følelsen av at ingen virkelig ønsker deg slik. Følelsen av at du blir sett på som stygg, skitten, en byrde, uten noen verdi. Det er den smerten jeg har oppdaget i hjertene til våre folk.'

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 13. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Johannes Kleppa: Ja! Vi trenger evangeliske klostre

Når noe er for godt til å være sant så er det som regel det! Men i dette tilfellet er det utvilsomt sant. Det har stått på trykk i selveste Dagen, med tittelen 'Treng vi evangeliske kloster?'

Den tidligere redaktøren for Dagen, Johannes Kleppa (bildet), som er en klok og sindig mann som jeg har djup respekt for, konkluderer med et rungende ja. For enkelte er det mildest talt oppsiktsvekkende. Kleppa er jo tross alt fra vestlandske indremisjonsselskap. For andre er dette egentlig ikke så merkelig. Det er bare en naturlig konsekvens av å lese kirkens historie. Men det er nok umusikalsk for en del. Hadde det vært noen annen enn Kleppa ville de raskt ha vært ute for å stemple vedkommende som 'på vei til Rom'. Jeg kjenner noen slike. En av dem, en omreisende ung emmisær som har påtatt seg oppgaven med å refse alle som ikke ser verden slik som ham, sender stadig meldinger og eposter til meg så fort jeg skriver noe som kan minne om 'katoliserende tendenser'.

Men nå har selveste Egil Grandhagen fra Misjonssambandet og Johannes Kleppa fra Vestlandske Indremisjonsselskap slått fast at kloster, ja, de har betydd og betyr enormt mye for spredningen av evangeliet! Egil Grandhagen, har på mesterlig vis, dokumentert det i en egen bok til og med. Kleppa har merket seg dette.

Men Kleppa har selvsagt også på egenhånd lest og forstått betydningen av klosterbevegelsen gjennom tidene. Så er det å håpe at andre våger seg på å faktisk lese kirke- og misjonshistorien med åpne øyne. Det skal ikke mer til.

Nå oppdager også Ungdom i Oppdrag dette, og inviterer sågar Grandhagen til Grimerud for å snakke om klosterbevegelsens betydning. Og i USA, Canada og Europa begynner den nymonastiske bevegelsen å slå røtter. Den henter sin inspirasjon fra ørkenfedrene og klosterbevegelsen, og kroppsliggjør evangeliet blant samfunnets marginaliserte.

Johannes Kleppa konkluderer slik, og som jeg selv har konkludert:

Eg ser gjerne at vi kunne få evangeliske sentra der vi tek med oss impulsar frå den tidlege klosterrørsla inn i dette, slik at det kan verta tid og rom for stille konsentrasjon om Ordet og bøna, med den erfaringsdimensjonen som ligg i den personlege gudsrelasjonen og det enkle livet – der fokuset ikkje berre er aktivitet, men åndsmakt. Det ville vera godt om vi fekk meir av denne dimensjonen også i våre personlege liv.

Du kan lese Kleppas gode artikkel her:

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/innspel/Treng-vi-evangeliske-kloster-296806

Foto: Dagen

En rolig rytme

'Stress er en slags vold, en vold mot tiden. Hvert menneske har sin naturlige rytme. Denne rytmen må du tilpasse deg hvis du ønsker fysisk, psykisk og åndelig utvikling. Naturligvis havner du av og til i situasjoner der du må øke tempoet. Men vanligvis bør du være følsom for din egen rytme.

Et stresset menneske lar aldri handlingene få tid til å modnes. Derfor blir de tomme og innholdsløse og bærer ingen gode frukter, verken for den som utfører dem eller for andre. Den som er stresset, 'kaster' handlingene sine ut med en voldsom kraft. Men den som lever etter sin egen rytme, lar rolig handlingene vokse frem fra djupet.

Vi har alle muligheten til å bearbeide og overvinne vår hang til stress. Selv om ytre omstendigheter pålegger deg en altfor rask rytme, kan du av og til gjøre en aldri så liten pause for å hente frem kreftene og finne igjen deg selv og din egen rytme. Kanskje finner du Gud også. En indre bønnestund, kort eller lang, er den aller beste formen for pause. Der finner du igjen Skaperens egen rytme!

Naturen kan lære deg mye om respekten for den riktige rytmen. Tenk på hvor rolig og fredfullt såkornet vokser i åkeren. Det vokser uten den hastverk, av sin egen indre voksekraft. Hvis en plante ville vokse fortere enn den indre kraften tillot, så ville den bli stresset. Men slik er det aldri med planter. Det lønner seg ikke å bryte opp en blomsterknopp med vold. Det bare ødelegger blomsten. En levende organisme skal aldri forseres.

Slik er det med deg også. Du kan bare bli det du er ment å være hvis du velger den takten Gud har gitt deg'.

Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum forlag, 1994, side 33

Å kjempe i bønn

'Etter å ha bedt i flere tiår, kjemper jeg fortsatt med det å be. Det kan være så krevende! Min erfaring bekrefter at bønn ikke bare er en forberedelse for livets kamper - bønn er selve kampen!

Så dette er mitt nyttårsforsett: Jeg nekter å gi etter for fienden. Jeg vil holde ut i bønn inntil jeg har fått bekreftelse på at Gud har hørt min bønn og himmelen er i bevegelse. Og uansett hva svaret på mine bønner er, velger jeg å glede meg i Allmaktens Gud'.

Anne Graham Lotz (bildet)
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Egypts president tok imot 20 koptere som var tatt til fange av IS

Egypts president, Abdel-Fattah Al-Sisi (bildet), møtte selv frem på flyplassen i Kairo tirsdag, for å ta imot 20 kristne koptere som vært tatt til fange av IS i Libya.

De 20 kopterne ble tatt til fange av IS tidligere denne måneden i byen Al-Jufrah, som ligger omlag 750 kilometer fra Tripoli, hovedstaden i Libya. Alle de 20 kommer fra samme landsby i Egypt, nemlig Dakuff, i guvernementet Minya i Øvre Egypt. De satte stor pris på at landets president valgte å møte dem når de kom hjem fra IS-fangenskapet. Egypts nye president har gitt uttrykk for at han også vil være president for landets kristne befolkning, og møtte opp i en kirke i forbindelse med julefeiringen i år.

Egyptiske myndigheter har bedt alle egyptere som befinner seg i Libya om å komme hjem. Årsaken til dette er faren for at IS kan slå til mot dem.

La oss be for den egyptiske presidenten, kopternes pave Tawadros II, den koptiske kirken og for de evangelikale kristne i landet.

Bare Gud er nok

Egentlig er det bare en ting du kan be Gud om uten forbehold. Det er bønnen om at Han skal være alt for deg. Du trenger ikke fortelle Gud hvordan Han skal oppfylle dine eller andres behov. Han har alt, og går Han gir seg selv, gir Han deg alt på en gang. Hvis du har Ham, da finnes det ikke noe mer å be om eller lete etter.

I første del av Fadervår er bønnen helt rettet inn på Gud selv: la Ditt navn holdes hellig, la Ditt rike komme, la Din vilje skje. Selvfølgelig kan du be om det du tror du trenger, men disse spesielle bønnene skal alltid bygge på overgivelse og lengsel etter Gud selv.

Jo nærmere du kommer Gud, desto mer ligger tyngdepunktet på første del av Fadervår. Jo mer du stoler på Gud, desto mindre trang får du til å spesifisere bønnene dine etter egne og andres behov. Senere kan Gud kalle deg til spesielle forbønnsoppdrag, men da er det Hans elv som spesifiserer bønnene dine. 

Det finnes en uro og en omsorg som ikke er fra Gud. Det er den uroen som kommer av at du prøver å bære verdens nød på dine egne, smale skuldre, i stedet for å legge den over i Guds hender.

Den som overlater verden til Gud, har fremdeles virkelig medlidenhet med mennesker i nød. Men denne medlidenheten bæres av en dyp fred, en visshet om at den allmektige Gud elsker alle og til sist kan la alt gå inn i sin plan for å redde verden.

Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum forlag 1994, side 31

Kjenn dere selv og deres tid

'Mine kjære i Herren, kjenn dere selv slik at dere kan kjenne denne tid og forberede dere på å frembære dere selv for Gud som et velbehagelig offer. Sannelig, mine kjære, jeg skriver til dere som til forstandige som evner å kjenne seg selv. Jeg vet at hver den som kjenner seg selv kjenner Gud og hvordan han handler med sitt skaperverk.

Det burde være tydelig for dere at den kjærlighet jeg har til dere ikke er en kroppens kjærlighet men en åndelig kjærlighet, den kjærlighet som tjener Gud, for 'Gud forherliges i de helliges fellesskap'.

Vær selv beredt, mens vi ennå har noen som ber for oss, slik at den ild som Jesus kom for å tenne, kan tennes i deres hjerter og at dere kan øve opp vilje og sanser til å skille mellom godt og ondt, venstre og høyre, mellom det som består og det som er forgjengelig. Siden Jesus visste at djevelens makt ligger i denne verdens ting, rådet han sine disipler: "Samle dere ikke skatter på jorden" og "Så vær ikke bekymret for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv".

Sannelig, mine kjære, i stille vær er båtens styrmann stolt, men i stormen vises styrmannens dyktighet. Lær derfor å kjenne den tid som vi lever i. Jeg har mye å si dere om detaljene i det som hører til befrielsens ord, 'men gir man den vise en anledning, så blir han selv vis'.

Antonios den store (250-356), pioneren blant ørkenfedrene, klosterbevegelsens far. Sitatet er hentet fra Kysse spor av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 24.

Indre smerte

'I 1964 tok jeg med meg to menn fra et asyl - Raphael og Philip - og vi begynte å leve sammen.

Jeg visste ikke da at jeg med dette grunnla den første L'Arche-kommuniteten. 

Jeg følte ganske enkelt at jeg hadde et kall til å leve sammen med disse to mennene, som hadde opplevd så mye avvisning og lidelse og som hadde så mye indre smerte som få andre. Når jeg begynte å leve med dem oppdaget jeg den intense smerten de bar på i sitt hjerte'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 11. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen 

En regel for livet, del 2

Her er andre delen av livsregelen til The Mennonite Worker. Den første delen ble publisert søndag 17.januar:

Vi vil ha rotfeste i vårt nabolag:

* Vi vil bruke tid på å forstå den mangfoldige kulturen omkring oss.

* Vi vil fordjupe vårt forhold til landet, og få en djupere samklang med skaperverket.

* Vi vil forsøke å gjøre noe med uretten og undertrykkelsen vi ser rundt oss.

* Vi vil bevisst bygge vennskap med våre naboer.

* Vi vil huske våre naboer i våre forbønner.

* Vi vil utvide vår gjestfrihet til også å gjelde våre naboer, dele det vi har med de som er i nød - enten det er et enkelt måltid, klær, et sted å sove for natten, eller vårt vennskap.

(fortsettes)

1400 år gammelt kloster i Irak jevnet med jorden av IS

Hl.Elias kloster, eller Deir Mar Elia, i Mosul (bildet) - Iraks eldste kloster som i 1.400 år har vært i daglig bruk - er jevnet med jorden av IS.

Vandaliseringen skjedde for en uke siden, og er blitt kjent nå. IS har brukt bulldosere, slegger og muligens eksplosiver. Den totale ødeleggelsen bekreftes gjennom satelittbilder. Til Norsk Telegrambyrå sier bildeanalytiker Stephen Wood i Allsource Analytics, at klosteret er fullstendig jevnet med jorden og steinveggene er blitt forvandlet 'til gråhvitt pulver'.

Deir Mar Elia målte hele 2,500 kvadratmeter og var bygget i stein og mørtel og lå oppe på et høydedrag over Mosul. Det inneholdt 26 rom.

Deir Mar Elia har vært åsted for en forferdelig massakre i 1743. Da ble 150 munker drept på ordre fra en persisk general da de nektet å konvertere til Islam.

Foto: BBC

Guds navn er Barmhjertighet

Jeg har ikke fått lest boken til pave Frans ennå, men det skal jeg. Når jeg leser tittelen på boken: 'Guds navn er barmhjertighet', kommer jeg til å tenke på noe apostelen Paulus skriver til menigheten i Rom:

'Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse'. (Rom 2,4)

Guds godhet. Ikke Hans strenghet. For det er egentlig kun kjærlighet som virkelig kan endre oss, ikke noe annet.

Verden anno 2016 trenger å møte Guds barmhjertighet mer enn noe annet. En favnende Gud, som løper den i møte som vender om og søker tilbake til Farshuset, slik vi kjenner Ham i lignelsen om Den bortkomne sønnen. Den lignelsen som egentlig ikke handler om den bortkomne sønnen eller den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren.

Så pave Frans har utvilsomt rett når han løfter frem Guds barmhjertighet som et budskap vår tid trenger. Det er ikke likegyldig hva slags Gudsbilde vi har. Det bildet preger oss nemlig mer enn vi kanskje aner.

For meg har det vært Guds ømhet som mer enn noe annet har tiltrukket meg de senere årene. Min bønn har vært: 'Elsk meg med ømhet!' Berør meg der jeg trenger legedom. Hold meg når jeg trenger å bli holdt. Elsk meg når jeg ikke er særlig attraktiv og livet rakner.

Mennesker som møtes av barmhjertighet og ømhet berøres og dras inn til Guds hjerte.

Vår djupeste lengsel er jo å bli sett og bekreftet. Djupest sett er det bare Gud som kan gjøre det. Derfor trenger vi et møte med Hans barmhjertighet.

I Klagesangene leser vi: 'Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss'. (Klag 3,22) Jo lenger jeg lever jo mer takknemlig kjenner jeg at jeg er for nåden.

Jeg har heller ikke sett filmen om Snåsamannen. Men jeg har sett forfilmen om Joralf Gjerstad og det slår meg:

De mange som kommer til ham møter et barmhjertig menneske! Kanskje det er noe av hemmeligheten bak mannen? Rausheten - nåden den gamle mannen viser. Og gir. Dermed blir mennesker så berørt.

Kanskje vi kan lære dette av paven og Snåsamannen: å vise barmhjertighet fordi Gud er barmhjertig. Mot alle mennesker.

'Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre!' (Rom 13,8)

Sannhet og vekst

Et fellesskap er et vidunderlig sted, det er livgivende; men det er også et sted for smerte for det er et sted for sannhet og vekst - åpenbaringen av vår stolthet, vår frykt og vår sønderbrutthet'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 11. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vi er aldri så ovenpå som vi er nede på våre knær

I går fikk jeg anledning til å se 'War Room', sammen med min kone og en god venn av oss. Det angrer jeg ikke på. Dette er en av de beste kristne filmene jeg har sett, og den første filmen som virkelig viser bønnens betydning og kraft. Har du ikke fått sett den ennå, og har mulighet til det, bør du virkelig benytte anledningen.

Siden år jeg sluttet som pastor i 2005 har bønn vært mitt kall på heltid. Både nasjonalt og internasjonalt. Mer og mer har jeg innsett at den virkelige kampen utkjempes på kne.

'Vi er aldri så ovenpå som vi er nede på våre knær', kan vi lese i boken 'På kne for Gud', som Norsk Litteraturselskap gav ut i 1962. Boken er skrevet av 'en ukjent kristen'.

Det er virkelig sant. Det finnes ingenting som ikke bønn kan berøre og forandre. Etter hvert som tiden går og man modnes som kristen forstår man mer og mer dette: all svikt skyldes svikten i lønnkammerbønnen. Det er der - ikke noe annet sted, ikke på talerstolen en gang - at den virkelige kampen utkjempes! En har sagt at 'Satan ler av alt vårt strev, håner vår visdom, men skjelver når vi ber'. Og sannheten er at 'du kan gjøre mer enn å be etter at du har bedt. men du kan ikke gjøre mer enn å be før du har bedt'.

Hensikten med bønneseminaret vi reiser rundt med i ulike menigheter er å hjelpe mennesker til be midt i sine travle hverdagsliv, til at bønnen ikke blir enda en stressende aktivitet, men blir like naturlig som å puste. Vi kommer til å følge opp dette seminaret overfor menigheter som har takket ja til vårt bønneseminar: Å be med hvilepuls, med seminaret: Å be knelende på Guds løfter, hvor vi går djupere inn i bønnens verden med praktisk hjelp for å få bønnelivet til å fungere. I dette seminaret inngår også temaet: Bedende lesning av Bibelen.

Om din menighet er interessert i disse seminarene om bønn, kan du ta kontakt med meg på epost: bjornolav58@gmail.com eller 90525875. Send da gjerne en sms så ringer jeg deg opp igjen.  Disse seminarene om bønn er lagt opp slik at de passer i alle menigheter, uansett kirkesamfunnstilhørighet.

12 kristne arrestert i India

Det kommer illevarslende meldinger fra Indias nest største stat, Madhya Pradesh (bildet). 12 personer er arrestert i landsbyen Dahar. Det skjedde 14.januar. De 12 er arrestert fordi de har konvertert fra hinduismen til kristen tro.

Blant de 12 arresterte finnes det en blind mann, og en mor sammen med sitt tre år gamle barn. Syv av de arresterte skal være løslatt etter at det ble betalt kausjon for dem.

Madhya Pradesh har de strengeste restriksjonene i hele India når det gjelder religion og ser på det som en kriminell handling om du skifter religion uten at du har informert myndighetene. Og situasjonen for kristne er blitt betraktelig forverret etter at et hindu-parti kom til makten i Madhya Pradesh for 12 år siden.

La oss huske våre trossøsken i våre forbønner.

Barmhjertighetens mot

Det er alltid spennende å følge med på det Gud gjør blant brødrene i den økumeniske kommuniteten i Taize. Nå har bror Alois, prioren for kommuniteten, offentliggjort den 'veiviser' de har valgt for de kommende tre årene. De kaller den:

Barmhjertighetens mot.

Jeg har valgt å oversette hans innledende bemerkninger til dette året, da jeg tror mange av oss vil ha gleden av å la oss utfordre til å leve mer i samsvar med Jesu radikale ord i evangeliet:

'Gjennom året 2015 har vi her i Taize søkt etter veier for hvordan vi kan involvere oss i en ny solidaritet; dette som er så viktig i dag. Tvers over jorda, utfordrer nye former for nød - som migrasjon, økologi og sosial urett - troende av ulike religioner såvel som ikke-troende.  

Navnet på de inhumane ideologiene er den væpnede vold som skaper dette ødeleggende kaos. Vi må forbli klarttenkende, og fortsette vår 'pilegrimsvandring for tillit' som en vei for å motstå den frykt som genereres av vår usikkerhet. Det er enda mer presserende at de som ser frem til og de som allerede lever i global solidaritet støtter hverandre.

Når stormene raser, vil det huset som er bygget på fjell bli stående (Matt 7,24-25). Vi ønsker å bygge våre liv på Kristi ord og slik vil vår klippe bestå av noen få grunnleggende realiteter fra evangeliet, tilgjengelige for alle: glede, enkelhet, barmhjertighet.

For bror Roger, var dette selve livsnerven i kommuniteten i Taize, de sørget for å holde ham gående, selv i vanskelige tider. Han absorberte dem slik at han kunne vende tilbake til dem dag etter dag.

Disse tre ordene vil veilede oss på vår vandring de neste tre årene. I 2016 skal vi begynne med barmhjertighet, i den samme ånd som 'Barmhjertighetens år' som er lansert av pave Frans. 

Evangeliet kaller oss til å bære bud om Guds medlidenhet.

Billedtekst: Bror Alois sammen med en gruppe barn.