Men jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå om kroppen skulle bli mer skrøpelig. Om jeg ikke skulle klare å kle på meg selv, om jeg skulle bli enda enda mer avhengige av andres hjelp. Om medisinene vil gi enda flere bivirkninger. Av og til, Herre, blir jeg litt redd - for morgendagen. Og det enda du sa at vi ikke skulle bekymre oss for den. Men jeg vil være ærlig med deg. Mennesker med kronisk sykdom, og med den jeg har, blir ofte engstelige. Jeg kan like så godt si det som det er.
Jeg er lei meg, Herre, for at jeg ikke kan skrive som før, men må ha hjelp. Jeg er lei meg for at jeg ikke bare kan gå ut av huset, og legge ut på turene i skogen, som jeg elsket. Så får jeg høre: Vi må slutte å klage, være mer positive. Men den som sier det, Herre, klager med en gang det kommer en sky på himmelen og det blir kaldere og ikke så varmt som i mai. Men de syke skal ikke få si hvordan de har det, for da klager de, og er ikke positive.
Men til deg, sier jeg det, Herre. Jeg klager min nød. Og du hører på meg - og forstår. Du også, var vel kjent med sykdom, en smertenes mann.
Jeg tar fram perlekransen min, Herre. Jeg er glad i den.
Den perlen, den blå, lengst nede til venstre, heter "den himmelblå perlen" eller "bekymringsløshetsperlen". Den er jeg glad i, Herre, og jeg øver meg i bekymringsløsheten når jeg holder på den. Da trener jeg meg i å være mindre engstelig. Jeg forsøker å lære at livet ikke bare er avhengig av hvordan man har det, men også av hvordan man tar det.
Herre, jeg tror på ærlighet, mer enn jeg tror på drømmer. Men jeg drømmer også. Og, Herre, ofte er det DU som gir meg de drømmene. Du har sagt at gamle menn skal drømme drømmer.
Jeg drømmer om at jeg løper over en sommereng strødd med vakre blomster. Er det når jeg kommer til himmelen, Herre? Jeg drømmer at jeg løper fri for alle begrensninger. Løper.
Herre, det er en god drøm.
I mellomtiden, Herre, øver jeg meg i å overgi meg til deg. Også bekymringene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar