Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte

En av de viktigste oppdagelsene jeg har gjort og kanskje den mest befriende, er at bønnen kommer innenfra. Bønn er ikke en intellektuell øvelse men noe som springer ut fra vårt hjerte. Vi tror vel kanskje at det er vi som tar oss sammen og tar et initiativ til å be, men den sanne bønnen finnes der allerede.

På djupet av det døpte menneskets sjel pågår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Dette er uforklarlig for vår tanke, men teologene snakker om den trinitariske dansen. Det er fellesskapet, samfunnet, dialogen mellom Faderen og Sønnen og Ånden. Dette liv finnes i meg.

I mange år undret jeg meg over noen ord av kong David som han gjengir i Salme 109,4. I Norsk Bibel er dette ordet gjengitt slik: "...men jeg er bare bønn."

Hvordan i all verden kan et menneske være bare bønn. Årsaken til at jeg spør slik er jo at min forståelse av bønn bare handler om de ordene jeg formulerer med mine lepper. Men så oppdaget jeg altså denne stadige pågående bønnen i mitt hjerte. Disse "usigelige sukkene" som apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet. Disse sukkene er denne stadige pågående bønnen, som ber selv om mine lepper er lukket. Det er godt å tenke på når jeg er sliten og ikke har krefter til å be. Likevel ber jeg. Det vil si, ikke jeg, men Guds Hellige Ånd som ber i meg.

Når man oppdager denne stadige pågående bønnen i ens indre oppdager man sin sanne identitet.

Det er noe veldig dette: Jeg bærer Gud med meg. Slik er det nemlig: Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte.

Johannes av Korset sa det slik: "For det første skal man vite at om sjelen søker Gud, søker dens Elskede den meget mer."