Bibelens profetiske skikkelser avdekket synd i kongers liv, refset myndighetene og landets befolkning fordi de behandlet fattig, innvandrere, enker og farløse så dårlig. De ble utsatt for mishandling, tortur, fangenskap, forfølgelse. De hadde ikke mange venner. De var ikke omsvermet. De talte ikke så ofte, og bare når de hadde et budskap fra Herren.
Våre dagers profeter profeterer om en strålende framtid for deg, om hell og lykke og at du skal bli storligen velsignet. De refser ikke presidenter for at flyktninger blir fratatt sine barn og plassert i egne leire? De er fremgangsrike og økonomisk velstående, og taler ikke mot at rike blir rikere på bekostning av fattige og uføre. Våre dagers profetiske røster tilhører gjerne en velstående middelklasse og har sjelden eller aldri noe å si til samfunnet rundt dem.
Borte er profetenes radikalitet, budskapet født av Gud i ørkenen og ensomheten, i lidelsen.
Leonard Ravenhill sa noe viktig og tankevekkende:
"Samtidens profeter var fullt ut akseptert av Gud og fullstendig forkastet av mennesker." (Oversatt fra forordet til T.Austin Sparks: Prophetic Ministry. Mercy Olace Ministries)
Slik går jeg å undrer meg en onsdag ettermiddag omtrent midtsommers i 2018.En
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar