Du ånder på meg som det milde regnet på taket vårt

Herre, takk for det milde regnet som leker på taket vårt. Jeg ligger å lytter. Noen ganger er det helt stille, så hører jeg det igjen. Så varsomt. Nesten så det ikke vil gi seg til kjenne.

Jeg ligger stille - puster. Lytter. Fornemmer. Sanser.

Jeg er sliten etter å ha gått mange trapper, mange dager etter hverandre for å nå sengeposten på nevrologisk avdeling. Steget oppover, og oppover, til jeg utmattet er oppe i åttende etasje. Av inntrykk. Av følesler. Av underlige uttrykk i kroppen min. Jeg er sliten av tårene. Av tapsfølelse. Av sorg. Du vet jeg går ikke inn i den sjakten mer, hvor det finnes en knapp å trykke på som kjører meg oppover i susende fart. Når man er svimmel er det ikke en god følelse. Så da går man, på bein som nekter å bære deg, slik de bar deg før.

Herre, jeg tok en pause. Fra nåler som stikker inn under huden din. Fra alle samtalene med de som skal hjelpe meg. Fra alle inntrykkene.

Jeg måtte puste.

Nå ligger jeg å hører på at du leker med regnet på taket vårt, og på den rolige pusten av hunden vår, ved siden av meg. Øyelokkene mine glir igjen, jeg er inn og ut av søvnen, og kjenner meg elsket.

Elsket, Herre, av Deg, i min skjørhet.
Blåser du på meg nå, litt for hardt, er jeg ikke mer.
Men du ånder på meg så mildt som regnet på taket vårt.