"Rør ikke Guds salvede!"

Noen ganger kan man tenke vel høye tanker om seg selv, og andre. Jeg tenker ganske ofte på hvor veldig annerledes våre venner fra den tidlige kirkens historie reagerte når noen ville vigsle dem til biskop. Mange av dem rømte! De ville slett ikke høre slik tale. De følte seg uverdige, og måtte i noen tilfeller tvinges til å bekle kirkelige embeter. Noen av disse igjen stakk av når anledningen bød seg, og gjemte seg, eller de trakk seg etter kort tid i embetet. Det var slett ikke falsk ydmykhet. De forstod at den som opphøyer seg selv, vil falle en dag. For dem var det viktig å stille bakerst, ta den siste plassen, være en tjener.

Ikke slik i dag.

I dag opphøyes mange til å bli noe veldig. Enten av dem selv, eller andre. De har spesielle gaver, må vite. De er annerledes enn oss andre. De er salvet, og vi får høre: Rør ikke Herrens salvede! I det ligger det en uutalt trussel om at det vil gå deg ille om du stiller spørsmål.

Så annerledes de Herrens vitner fremstår som vi leser om i Det nye testamente. Herrens apostel, Paulus, skriver:

"... for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de får når de ser og hører meg..." (2.Kor 12,6)

Til menigheten i Roma skriver han: "Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig." (Rom 12,3)

Og når Peter og Johannes står foran den lamme ved Fagerporten i Jerusalem har de ingen ting å vise fram: "Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg." (Apg 3,6)

Ved en annen anledning forsøker noen å gi heder og ære til Paulus og Barnabas, ja, folkemengden tror de er guder. De hang blomsterkranser rundt deres hoder: "Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden og ropte: Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet..." (Apg 14,14-15)

Vi merker oss hvordan de to apostlene beskriver seg selv: alminnelige mennesker!

NB! Du finner ikke et eneste eksempel i Det nye testamente på at apostlene eller profetene eller lærerne eller evangelistene, eller for den saks skyld menighetenes tilsynsmenn opphøyde seg selv. Når Paulus snakker om de syner og åpenbaringer han er blitt gitt, så omtaler han seg selv som et menneske han kjenner. I samme sammenheng sier han: "Et MENNESKE i Kristus." Det er hans identitet. Derfor blir det underlig når vi i dag opphøyer noen tjenestegaver til nesten å være guddommelige.