Herre, kan du elske meg med din ømhet

Herre, jeg tenker så mye på så mange ting jeg har sagt, som burde ha vært usagt. Så mange harde ord, ubetenksomheter, lettvintheter, så raske slutninger. Jeg har servert ordene i så mange sammenhenger, i personlige samtaler, i offentlige sammenhenger, fra talerstolen, på papir og skjerm.

Jeg skulle ha lyttet mye mer, Herre. Latt de andre fortelle, ikke vært så snar med å si noe.

Herre, tilgi meg for det og tilgi meg når jeg har vært så skråsikker. Tilgi meg når jeg ikke har hatt tid til å forstå hvordan den andre hadde det, men hastet videre til neste samtale, til neste møte.

Tilgi meg alle de store ordene jeg brukte på talerstolen uten at det egentlig var levd liv hos meg selv.

Herre, det høres kanskje litt rart ut, men jeg vil ikke bli mer åndelig, men mer menneskelig. Jeg ber om at ordene jeg gir videre er blitt kroppsliggjort i mitt eget liv før jeg åpner munnen. Gi meg evnen til å lytte mer og bruke munnen mindre.

Herre, i disse dager ber jeg deg om å elske meg med ømhet. Ta godt vare på meg. Det er du som har oversikten over livet mitt. Du ser mer enn jeg gjør. Dann meg og form meg på dreieskiven din. Da vil jeg tro at det er et og annet du må skjære vekk, og om nødvendig begynn på nytt. Gjør det enda en gang, og når du gjør det, Herre, kan du ikke legge ned i meg enda mer av den ømheten du har for alle mennesker, slik at jeg kan behandle andre mennesker slik du i din ømhet tar deg av meg.