En skremmende og tankevekkende opplevelse

For noen dager siden hadde jeg en skremmende opplevelse. Ja, både skremmende og tankevekkende. Jeg hadde akkurat vært til min ukentlige fysioterapi-time, og skulle et annet sted. Da jeg kom inn i resepsjonen dit jeg skulle, fikk jeg et blodtrykksfall og falt i gulvet. Det i seg selv kan være en skremmende opplevelse. Nå falt jeg mellom noen stoler. I en av dem satt en mann på min egen alder med et nettbrett. Han gjorde absolutt ingen tegn til å reagere, enda jeg lå ved beina hans. Han var travelt opptatt med nettbrettet. Der lå jeg og kom meg ikke opp igjen. Jeg var så svimmel at jeg ikke klarte å reise meg, så jeg ble liggende inntil jeg klarte å stable meg på beina.

Jeg gjorde meg noen tanker etterpå. Hva om det hadde vært noe annet som hadde tilstøtt meg? Noe langt mer alvorlig? Det var litt skremmende at jeg ikke fikk hjelp. Man blir litt engstelig. Men jeg var i Guds hender da, og jeg er det nå.

I slike situasjoner føler man seg veldig sårbar - og veldig liten.

Nå har jeg tatt ibruk rullestol. Det har vært en prosess. Takket være søster Eva i Engen kloster, Norges eneste protestantiske kloster, kom jeg meg over den kneika. Jeg måtte legge fra meg stoltheten min og ønsket om å klare meg selv. Det er noen praktiske utfordringer med å bruke den utendørs, men jeg holder på å lære. En hyggelig ting jeg erfarer når jeg er ute med rullestolen er at vilt fremmede mennesker hilser på meg eller smiler. Det er koselig! Når jeg bruker rullestol er jeg ikke redd for å falle. Men du verden som jeg lengter etter å bruke beina og bare lange ut! Den tiden er forbi. Det er vemodig, veldig vemodig.

Jeg gleder meg til neste helg. Da skal jeg til Filadelfiakirken i Askim for å snakke om helbredelse! I rullestol! Jeg tror Gud har humor! Jeg kommer til å være bånn ærlig, være frimodig på vegne av Guds løfter, men samtidig snakke om min egen sårbarhet og skrøpelighet. Jeg har aldri sett så mange mennesker berørt av Gud som jeg ser nå. Samtidig har jeg selv aldri vært så dårlig. Mitt aller største ønske og lengsel er å ære Gud med mitt liv og bære med meg noe av Guds herlighet, midt i all skrøpelighet.

Bildet har May Sissel, kjæresten min, tatt på bryllupsdagen vår, 28. mai. Da var vi på tur på Helgøya. Jeg liker denne alleen så godt. Trærne som bøyer seg i tilbedelse av Skaperen! De er kanskje berørt av vinden. Det vil jeg også! Av RUAH! På hebraisk er ordet for vind det samme som ånd. Og allerede i det andre verset i 1.Mosebok en møter vi Den Hellige Ånd:

"... og Guds Ånd svevde over vannet..."

Min bønn nå om dagen er denne: BLÅS, HELLIGE ÅND, BLÅS!