Finland mangler bevissthet om antisemittisme i eget land

Vårt kjære naboland Finland har et stykke vei å gå med hensyn til antisemittisme. Det vitner denne artikkelen om. Den er hentet fra "European Coalition for Israel", og er skrevet i forbindelse med Katharina von Schnurbeins Finlands besøk nylig. Katharina von Schnurbein er EU-koordinator i kampen mot antisemittisme. Her er hun sammen med grunnleggeren av "European Coalition for Israel", Tomas Sandell på organisasjonens årlige konferanse i Det europeiske parlamentet. Her følger artikkelen: 

Helsingfors - EU-offentlig tjenestekvinne Katharina von Schnurbein har utført sitt først offisielle arbeidsbesøk til Helsingfors, i kapasitet av å være EU-koordinator i kampen mot antisemittisme. I løpet av sitt tre dager lange besøk talte hun i det finse parlamentet og møtte med representanter fra regjeringen på seniornivå, for å oppmuntre Finland til å ta i bruk IHRAs arbeidsdefinisjon av antisemittisme. Finland er i dag en av kun noen få EU-medlemsstater som ikke har tatt i bruk arbeidsdefinisjonen.

ECIs Tomas Sandell deltok i deler av programmet, som inkluderte en privat middag i boligen til Israels ambassadør til Finland, Hagit Ben-Yaakov, så vel som en paneldiskusjon på Den europeiske kommisjonens representasjon i Helsingfors. Her er noen utdrag fra budskapene hennes:

- Finske myndigheter har gode intensjoner med mangler bevissthet om antisemittismen som et reelt problem i Finland. I følge EUs egen spørreundersøkelse har Finland den laveste bevisstheten om antisemittisme i alle EUs medlemsstater.
- Finland er det eneste landet som ikke bruker ordet "Holocaust" i sitt offisielle navn på Den internasjonale Minnedagen for Holocaust den 27. januar.
- EU har åpnet prosedyrer for brudd på avtale, siden de ikke har implementert EU-lovgivning når det kommer til fornektelse av Holocaust og hatprat.
 -Videre har mange EU-land uttrykt bekymring over et nytt lovmessig initiativ i det finske parlamentet som vil forby kosherslakting.

 Von Schnurbein påpekte at et kosherforbud vil skape et krympende rom for jødisk liv i Finland, og at debatten som sådann er problematisk, siden den gir intrykk av at jøder og muslimer på en måte er primitive, og at deres verdier ikke passer med den europeiske livsstilen. Som et resultat av dette er det mange jøder i dag som vurderer å forlate Europa. "Men husk", advarte hun, "når jøder føler at de må forlate Europa så har det aldri endt godt."
 

Bibelstudium: Hvem var Melkisedek - kongen i Salem?

Til tross for at han er en av de minst nevnte og mest obskure skikkelsene i Det gamle testamente, er Melkisedek, konge-presten i Salem, grunnleggende for å forstå hvordan Jesus inntar embetene som konge og prest – en dobbel ære som har liten eller ingen presedens blant israelittenes konger.

Men hvem er egentlig denne mystiske figuren? Hvordan hjelper denne dynastiske orden oss til bedre å forstå naturen til Kristi kongelige og prestelige rolle?

Melkisedek har uforholdsmessig stor betydning i forløsningshistorien sammenlignet med hvor mye plass som er viet ham i Skriften. Navnet hans betyr bokstavelig talt «rettferdighetens konge», og han hersker over byen Salem (eller «shalom», som betyr kosmisk, harmonisk fred).

I de tre versene som beskriver hans liv og tjeneste (1. Mos. 14:18–20), blir vi introdusert for Melkisedeks autoritet som konge av Salem og «prest for Gud, den Høyeste». Han snakker om Gud som både skaper og befrier. Han tilbyr til og med «brød og vin» til Abram etter hans seier i kamp over fiendene hans. Som svar gir Abram tiende til Melkisedek en tiendedel av alt, noe som forsterker sistnevntes åndelige betydning. Evangeliets hentydning til nattverdens sakrament bør ikke gå ubemerket hen.

Som den mest siterte salmen i Det nye testamente, fortjener Salme 110 nøye oppmerksomhet for å sette pris på Kristi utøvelse av embetene som konge og prest. Kong David skriver denne salmen for en fremtidig konge, kanskje Salomo før hans oppstigning til tronen i 971 f.Kr., eller for en fremtidig messiansk skikkelse som nedstammer fra hans linje.

Salmen begynner med å erklære at denne fremtidige kongen vil bli gitt en større ære, makt og autoritet enn noen menneskelig konge før ham: han sitter ved Yahwehs høyre hånd, stedet for høyeste ære som Yahwehs viseregent og representant (110:1) ). Som sådan henter han sin autoritet fra Yahweh og utøver Yahwehs eget kongelige styre, noe som resulterer i underkastelse av kongens fiender (110:2), samt beskyttelse for kongens rike og hans folk (110:3).

Men denne messianske figuren er ikke bare en konge – han er også en prest i orden til Melkisedek (110:4). På en måte er dette ikke noe nytt. Davidske konger påtok seg "prestelige" funksjoner som å lede tilbedelse, veiledning i fellesbønn og ofre ved spesielle anledninger utenfor den levittiske tradisjonen.

Likevel, dette verset videreutvikler prestefunksjonene til det Davidiske dynastiet til en fullverdig forbindelse til den dynastiske linjen av jebusittiske kongeprester som en gang hersket fra Jerusalem. Som et resultat kan det Davidiske dynastiet kreve guddommelig støtte for sitt herredømme over det lovede land, en oppfyllelse av Abrahams velsignelse fra Melkisedek i 1. Mosebok 14:18–20.

Vers 5–6 er parallelle vers til vers 2–3 i Yahwehs forhold til Davids konge. Spesielt, mens kongen sitter ved Yahwehs høyre hånd i vers 1, står Yahweh ved siden av kongen i vers 5, og merker guddommelig beskyttelse og støtte. Og mens vers 2–3 fremstiller kongen som hovedpersonen i kamp, fremstiller vers 5–7 Jahve som hovedpersonen, eller den guddommelige kriger, som hjelper kongen med å beseire sine fiender på individuelle, bedriftsmessige og kosmiske nivåer (“blant nasjonene ", "over den vide jord," og så videre).

Dette utvider i stor grad det opprinnelige israelittiske domene, og indikerer at disse fiendekongene representerer de kosmiske kaosmakter som Yahweh beseirer gjennom sin ultimate melkisedekske prest-konge på vegne av Israel og alle de andre nasjonene. Med andre ord, anvendelsen av Yahwehs frelse strekker seg utover individuelle sjeler til fysiske kropper og kosmiske krefter.

Til slutt ender salmen med at Jahve forfrisker seg fra en bekk (110:7). Selv om dette verset i utgangspunktet kan virke rart, fremstiller det Jahve som en som sympatiserer med den menneskelige tilstanden.

I Det nye testamente hever Hebreerbrevets forfatter Melkisedeks profil til en pre-inkarnert Kristus-figur. Melkisedek er evig, har ingen «far eller mor» og «likner på Guds Sønn, fortsetter han som prest for alltid» (Hebr. 7:3). Abrahams tiende til Melkisedek bekrefter også hans storhet (Hebr. 7:4).

Etter Melkisedek er Jesus den sanne rettferdighetens konge («Melkisedek») som levde det perfekte liv ingen mennesker kunne. Jesus er også den sanne fredens konge (Salem) som kom til jorden for å bringe fred gjennom sin offerdød og oppstandelse. Jesus er også «en prest til evig tid, etter Melkisedeks orden» (Hebr. 7:17) og ikke gjennom levittisk avstamning (Hebr. 7:14), noe som gjør hans prestedømme overlegent (Hebr. 7:11).

Som et resultat, "Dette gjør Jesus til garantisten for en bedre pakt" (Hebr. 7:22). Fordi "han har sitt prestedømme for bestandig, fordi han varer til evig tid" (Hebr. 7:24), "kan han til det ytterste frelse dem som nærmer seg Gud gjennom ham, siden han alltid lever for å gå i forbønn for dem" ( Hebr. 7:25).

Dermed kan troende hvile vel vitende om at Jesus er den fullkomne konge som regjerer med uendelig makt og rettferdighet. De troende blir også trøstet med å vite at Jesus er den perfekte presten som tjener med uendelig barmhjertighet og sympatiserer med oss ​​i våre svakheter (Hebr. 4:15).

Som et resultat av vår forening med Kristus, blir de troende minnet om vårt melkisedekske kall til å utvide hans rike gjennom sannhet og rettferdighet som medlemmer av Guds kongefamilie og å være en kanal for barmhjertighet og helbredelse for paktssamfunnet, så vel som for resten. av verden.

- Moses Y. Lee, mastergrad i teologi og pastor for Rosebrook Presbyterian Church, Maryland, USA. Artikkelen er publisert i det anerkjente tidsskriftet Christianity Today, 17,juni 2020. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

I natt drømte jeg om Einar Lundby

I natt drømte jeg om Einar Lundby (bildet), 1884-1978, lege i Brumunddal, kjent forkynner og sjelesørger. I drømmen snakket Lundby til meg og minnet meg på ordene til apostelen Johannes: "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1.Joh 1,7) 

Nå er det lenge siden jeg har lest eller lyttet til doktor Einar Lundbys undervisning, men dette var et av hans favorittskriftsteder. Så dette kom uventet. I drømmen så Lundby på meg med sine milde, gode øyne og sa: "Lev i lyset, Bjørn Olav! Og Jesu blod skal rense deg fra dine synder!" 

Over en lengre periode nå har Herren talt til meg om 'Kristi dyrebare blod'. Ingen kan måle verdien av Kristi blod. Det er uvurderlig! Det er en kraft i Kristi blod, ikke bare hva syndernes forlatelse angår, men også når det gjelder beskyttelse. 

En bønn

 Kjære Gud,

Jeg er så redd for å åpne knyttnevene mine! Hvem vil jeg være når jeg ikke har noe igjen å holde på? Hvem vil jeg være når jeg står foran deg med tomme hender? Vær så snill og hjelp meg å gradvis åpne hendene mine og oppdage at jeg ikke er det jeg eier, men det du ønsker å gi meg. Og det du ønsker å gi meg er kjærlighet – betingelsesløs, evig kjærlighet.

Amen.

- Henri Nouwen. Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

I dag takker jeg Herren for den frikirkelige arven

På 1.mai lever jeg med minnene etter far. Helt frem til året før han døde - han døde i 1971 - marsjerte far under røde faner på Maidagen. Den het bare det: Maidagen,i bestemt form, entall, hjemme hos oss. Det var høytid å våkne opp tidlig om morgenen denne helt spesielle dagen, og så ta på seg det fineste vi hadde av klær, og så slå lag med far i 1.mai-toget. Helt fra jeg var en neve stor gikk jeg hånd i hånd med far under vaiende faner og bannere og markerte 'arbeidernes dag'.

På nytt slår det meg.at den frimenighetsbevegelsen jeg er en del av har sine røtter i nettopp arbeiderbevegelsen.  De første forstanderne for de frie menighetene i Norge, de første eldsterådene og de første medlemmene kom fra enkle kår, de var vanlige arbeidere. For første gang i norsk kristenhets historie kunne man som en helt vanlig industriarbeider, skomaker, smed bli valgt inn i et eldsteråd eller bli leder for en fri, uavhengig menighet, uten å bli arrestert og kastet i fengsel. Man trengte ingen embetseksamen, man behøvde ikke gå i kjole og ha pipekrage, og være statens mann for å bli prest.    De første frie menighetene ga verdighet til menneskene. Vanlige mennesker kunne forkynne Guds ord.

Vi har så mye å takke for denne dagen. Både for arbeiderbevegelsen som har kjempet for kristne idealer som frihet, brorskap og solidaritet, og for de frie menighetene uten statlig kontroll og innflytelse.                                                                                              

Billedtekst: Maleriet «Baptistene» (Baptisterna) av Gustaf Cederström 1886 viser troende dåp av baptister i Sverige. Foto: Wikipedia

Hvile og god omsorg midt i tjenesten

3.søndag i påsketiden/Prekentekst: Mark 6,30-44

Hvilen hører med til tjenesten. Apostlene gjør opp status for det de har vært med på så langt, og så inviterer Jesus dem til å slappe av! Det er så lett å glemme denne sunne kombinasjonen, og i sin tjenesteiver brenne lyset i begge ender. "Han sier til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt." (v.31a) Å, som vi trenger disse øde stedene med Jesus! Folket trengte seg inn på Jesus - og på apostlene - fra alle kanter: "For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise." (v.31b) Det er ikke et nederlag om man kjenner behov for å ta en pause fra tjenesten man står i for Jesus. Det er motsatt. Det er et tegn på sunnhet. Vi trenger alle tid 'for å være for oss selv'. Vi er ikke bare ånd, men sjel og kropp! Jesus sa ved en anledning: "De fattige har dere alltid iblant dere". Med andre ord: behovene vil alltid være der! De blir ikke borte. Men driver man rovdrift på seg selv, vil kroppen og sjelen ogg ånden vår til slutt si tydelig fra!

La oss derfor ta imot invitasjonen fra Jesus om å trekke oss tilbake, til de øde stedene, for å hvile oss - sammen med Jesus.

Denne søndagen i kirkeåret kalles "hyrdesøndagen" og har som fokus Guds omsorg for mennesket, her i form av noe å spise for de som er sultne. Gud har omsorg for hele mennesket, ikke bare for deres åndelige behov. Evangeliene har flere brødunder-beretninger. Vi har denne, som utgjør dagens prekentekst, hvor 5000 menn foruten kvinner og barn, mettes. I Matt 15,29-39 er det snakk om 4000. Markus har med begge beretningene. Først den som forteller om 5000 og senere i Mark 8,1flg den som handler om de 4000. Det er likevel en forskjell på dem, så vi må formode at det er snakk om to hendelser. I den første er det snakk om "fem brød og to fisker" (Mark 6,38), mens det i den andre beretningen er snakk om "sju brød" (Mark 8,5) og "noen få småfisker" (Mark 8,7)

Vel så interessant som antallet mennesker som får del i praktisk hverdagsomsorg fra Jesu side er det som skjer når Jesus bryter brødet og ber velsignelsesbønnen. 

Jeg merker meg ordene som brukes i Mark 6,41: "Så tok han de fem brødene og de to fisskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen. Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket..." 

"Brøt" og "ga". Det er det samme Jesus gjør når Han innstifter nattverden! Og da som nå ber også Jesus velsignelsesbønnen. Hvilken bønn er det snakk om? Den jødiske, som ifølge gammel jødisk tradisjon lyder slik: "Velsignet være du, Herre vår Gud, universets (eller altets) konge, som lot brødet vokse fram fra jorden." 

Når troen på Jesus koster alt

Dhan Lama (fiktivt navn) er en kristen fra Nepal. Hans beslutning om å følge Kristus forårsaket en djup splittelse både i det buddhistiske samfunnet og i familien hans. Hans kone valgte å ta med seg barna og forlot ham. Beboerne i landsbyen hans forbannet ham, kastet steiner på ham og kom med utilslørte trusler om å drepe ham.

Men Dhan Lama har holdt ut, og har faktisk ledet flere av landsbyens innbyggere til Kristus. 

Raasende over Dhan Lamas frimodige vitnesbyrd tente noen av landsbyens innbyggere på boligen hans mens han sov. På mirakløst vis klarte han å komme seg ut av det brennende huset, men da han endelig befant seg i sikkerhet for flammene kom han til å tenke på at han hadde glemt igjen Bibelen sin inne i det brennende huset. Han stormet tilbake til huset for å få tak på den eneste Bibelen han hadde, men han var for sen. Bibelen var brent opp, og han pådro seg skader i det han forsøkte å redde den fra flammenes rov. Alt som var igjen av huset til Dhan Lama var en askehaug. Selv åkeren hans var ødelagt av brannen.

Nå har feltarbeidere fra Martyrenes Røst gitt ham en ny Bibel og de har bygget opp igjen det lille huset hans.

Illustrasjonsfoto fra Pixabay.

Skap plass i ditt innerste 'jeg'

I dag så jeg for meg mitt indre som et sted overfylt med nåler og gule lapper. Hvordan kan jeg ta imot noen i min bønn når det ikke er noe sted for dem å være fri og avslappet? Når jeg fortsatt er så full av bekymringer, sjalusier, sinte følelser, vil alle som kommer inn bli såret. Jeg hadde en veldig levende erkjennelse av at jeg må skape noe ledig rom i mitt innerste jeg, slik at jeg faktisk kan invitere andre til å komme inn og bli helbredet. Å be for andre betyr å tilby andre et gjestfritt sted hvor jeg virkelig kan lytte til deres behov og smerter. Medfølelse krever derfor en selvgransking som kan føre til indre mildhet.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Jesus er større

 "Her er noen gode nyheter:

Jesus er større enn de skamfulle tingene kristne gjør i hans navn.

Kristenhetens åndelige landskap er større en den hvite evangelikalismen. 

Å avvise giftige utgaver av kristendommen er ikke slutten, men begynnelsen.

La rekonstruksjonen begynne!"

- Shane Claiborne (bildet, aktivist, forfatter og en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen. Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Be med livene våre

"Det skjedde at han var et sted og ba. Da han holdt opp, sa en av disiplene hans til ham: Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler." (Luk 11,1)

Ordene til Fadervår [Vår Far] er veivisere til indre bønn, de gir en grunnleggende retning for vårt vesen, og de tar sikte på å likedanne oss til bildet av Sønnen. Betydningen av Fadervår går mye lenger enn bare å gi en bønnetekst. Den har som mål å forme vårt vesen, å trene oss i Jesu indre holdning.— Pave Benedikt XVI

HØYDEPUNKTER I BØNN

I sin klassiker, 'Herrens bønn', skrev Joachim Jeremias at Herrens bønn «er den klareste og, til tross for dens konsistens, den rikeste oppsummeringen av Jesu forkynnelse som vi har». Det er ingen tilfeldighet at den ligger i sentrum av Bergprekenen. Interessant nok ber Jesus selv essensen av denne bønnen i Getsemane hage, og tiltaler Gud som «Far» og ber om at Guds vilje må skje.

Jesus sier «be slik», noe som antyder at denne bønnen er en modell for å veilede oss i stedet for en formel som skal gjentas. Enten den er resitert fra minnet eller ikke, hjelper Jesus oss til å prioritere det som bør oppta oss mest. "Jesus har ikke overlatt oss til våre egne råd i vårt forhold til Gud," skriver William Willimon og Stanley Hauerwas. "Vi trenger ikke å flakse rundt og prøve å finne på noe å si til Gud" (Herre, lær oss).

Det er flere ting som er verdt å merke seg angående selve Fadervår. For det første er den kort. I motsetning til de som konsumeres av egeninteresse, er denne bønnen enkel. Vi kan komme direkte til Faderen, uten oppstyr utad eller innvendig. Dette betyr ikke at vår tid i bønn må være kort. I Lukasevangeliet leser vi: "Jesus tilbrakte natten med å be til Gud" (Luk 6:12). Forlengede perioder alene foran Gud er ikke bare naturlig, men nødvendig for alle som ønsker å gjøre Faderens vilje.

For det andre er denne bønnen kirkens bønn. Det er en felles bønn. Og derfor inkluderer vi hverandre i det, og ber Gud om å gi andre det vi selv ønsker fra ham. Det er en interessant rabbinsk bønn: "La ikke veifarendes bønn finne inngang, Herre, foran deg." William Barclay bemerker at bak denne bønnen ligger ideen om at selv om veifareren naturlig ber om godt vær, glemmer han at landet faktisk trenger regn. Jesus understreker dermed behovet for å be i og med og for fellesskapet. "Vi kan godt huske," sier William Barclay, "at ordene jeg, meg, min og mine aldri forekommer i Herrens bønn" (Saligprisningene og Herrens bønn).

For det tredje faller Herrens bønn i to halvdeler, omtrent som tilsvarer den første og andre delen av de ti bud. Gud først og så vår neste. Vi begynner med Gud og hans rike og stoler så på at Gud sørger for menneskeheten, den vanlige nådefulle daglige brød, tilgivelse, veiledning, beskyttelse i konflikt og endelig utfrielse. De to halvdelene utgjør en helhet, men rekkefølgen er viktig. Gud og hans hensikter må stå i sentrum.

Til slutt strekker Herrens bønn seg over tid; den dekker fortiden («Tilgi oss vår skyld»), nåtiden («Gi oss i dag vårt daglige brød») og fremtiden («Komme ditt rike»). Alle våre behov er i prinsippet dekket her – vårt behov for materielle ting, for åndelig næring, for veiledning og hjelp. Gud er opptatt av hele livet vårt fordi hans rike omfatter hele livet.

HERRE FORM OSS!

Ifølge Lukas ber Jesu disipler ham lære dem å be (Luk 11:1). Det Jesus forteller dem springer ut av hans liv og fra hans eget bønnliv: Jesu «mat» er å gjøre Faderens vilje; han demonstrerer kraften i Guds rike når han helbreder både kropp og sjel; han stoler på Gud for sitt daglige brød; han motstår og overvinner fristelser, og slipper unna den ondes planer; og han tilgir: "Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør."

Herrens bønn gjør oss derfor mer lik Jesus; det former oss til den typen mennesker Gud har til hensikt at vi skal være. Gud gjør sitt eget navn hellig, men gjør det når vi gjør hans navn kjent ved vårt livs hellighet. Gud bringer sitt rike til jorden, men vi vitner om dette når vi viser dets nærvær i livet vårt sammen. Det er Guds vilje vi ønsker utført, så vi forplikter oss til å adlyde hans befalinger. Gud sørger for vårt daglige brød, og som svar jobber vi slik at andres behov blir dekket. Gud tilgir oss våre overtredelser, slik vi tilgir dem som har overtrådt oss. Når vi streber etter å leve liv forpliktet til rettferdighet, vil ikke Gud teste oss utover vår styrke.

Når vi ber Herrens bønn, yter vi derfor ikke bare vage begjæringer. Vi forplikter oss faktisk til å leve ut det vi ber om. Tolstoj skriver at bønn må «uttrykkes gjennom langvarige handlinger av armer og ben. (Er ikke pilegrimers reise bønn med ben?) Hvis jeg går og jobber en hel dag eller en uke for enken, er ikke dette bønn?»

Jeg er svak, jeg er syndig, jeg har en last (dette er ikke en illustrasjon, men sannheten; jeg har en forferdelig last), som jeg kjemper mot. Jeg ønsker å be og gjøre det i ord. Men er det ikke bedre for meg å utvide min forståelse av bønn; er det ikke bedre for meg å søke årsaken til denne lasten og finne en guddommelig aktivitet, ikke av en times varighet, men av dager og måneder, en "bønnfull" aktivitet som kan overvinne denne lasten? ... Er det ikke bedre for meg å forandre mitt gudløse liv, tjene andre og kaste bort alle de forskjellige midlene jeg bruker for å tilfredsstille mine kjødelige ønsker? Hvis jeg gjør dette, vil hele livet mitt bli en bønn, og denne bønnen vil helt sikkert bli gitt. (Leo Tolstoy: Åndelige skrifter)

Herrens bønn er en bønn for hele livet vårt, en bønn som både styrker og forplikter oss til å leve slik Jesus gjorde. Det er, som pave Benedikt sier, Guds middel til å likedanne oss til hans bilde. Når vi ber Herrens bønn, la oss be Gud hjelpe oss å bli et svar på begjæringene vi ber.

- Charles E. Moore, Bruderhof/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

2500 deltok i 'De levendes marsj'

Jeg er djupt beveget etter å ha fulgt 'De levendes marsj' i en direktesending fra konsentrasjonsleiren Auschwitz til Birkenau nå i ettermiddag. 

Ifølge The Times of Israel deltok 2500 i marsjen, blant dem åtte Holocaust-overlevende, sammen med ukrainske flyktninger, og delegater fra De forente arabiske emirater. Det er føtste gang i historien til 'De levendes marsj' at det er deltagere fra denne arabiske nasjonen. 'De levendes marsj' er en del av den israelske minnedagen for Holocaust.

Det er så gripende å se de som overlevde den forferdelige jødeutryddelsen, og andre og tredje generasjon jøder som tar opp arven med å minnes og æres de døde. Som årene går blir de som overlevde stadig færre, og en ny generasjon må ta over denne 'marsjen for de levende.'

The Times of Israel skriver i dag at: "Et spesialutstyrt fly med ni holocaust-overlevende ukrainske flyktninger landet i Israel onsdag kveld akkurat da landet gikk inn i sin Holocaust-minnedag.

«Jeg trodde aldri at dette var det som ville skje igjen - at jeg i min alder igjen måtte flykte fra en krig og igjen høre lyden av bomber som går av rundt meg. Jeg har allerede slått Hitler en gang, jeg overlevde Holocaust. Jeg har en datter, to barnebarn og tre oldebarn. Og nå er jeg igjen en flyktning som prøver å redde livet hennes, sa Ninel Zhilinska (88), en av de overlevende på flyet, kort tid før avreise til Israel.

"Jeg var flyktning i 1941 og nå har jeg blitt flyktning igjen," fortalte hun.

Billedtekst: Fra en tidligere 'De levendes marsj'.

Åpne deg selv for Gud

Å be betyr å åpne hendene for Gud. Det betyr sakte å slappe av spenningen som klemmer hendene dine sammen og akseptere din eksistens med en økende beredskap, ikke som en eiendom til å forsvare, men som en gave å motta. Fremfor alt er bønn en livsstil som lar deg finne stillhet midt i verden hvor du åpner hendene dine for Guds løfter og finner håp for deg selv, din neste og din verden. I bønn møter du Gud ikke bare i den lille stemmen og den myke brisen, men også midt i verdens uro, i din nestes nød og glede og i ditt eget hjertes ensomhet.

Bønn leder deg til å se nye veier og høre nye melodier i luften. Bønn er pusten i livet ditt som gir deg frihet til å gå og bli der du ønsker, for å finne de mange tegnene som viser veien til et nytt land. Å be er ikke bare en nødvendig del av en kristens daglige timeplan eller en kilde til støtte i en tid med nød, og det er heller ikke begrenset til søndag morgen eller måltider. Å be er å leve. Det er å spise og drikke, handle og hvile, lære og lære, leke og jobbe. Bønn gjennomsyrer alle aspekter av livene våre. Det er den uopphørlige erkjennelsen av at Gud er hvor enn vi er, og alltid inviterer oss til å komme nærmere og feire den guddommelige gave å være i live.

Til syvende og sist er et liv i bønn et liv med åpne hender – et liv der vi ikke trenger å skamme oss over våre svakheter, men innse at det er mer perfekt for oss å bli ledet av den Andre enn å prøve å holde alt i vårt eget. hender.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds fravær og nærvær

Gud er «bortenfor», hinsides vårt hjerte og sinn, hinsides våre følelser og tanker, hinsides våre forventninger og ønsker, og hinsides alle hendelsene og opplevelsene som utgjør livet vårt. Fortsatt er Gud i sentrum av det hele. Her berører vi bønnens hjerte, siden det her blir åpenbart at skillet mellom Guds nærvær og Guds fravær i bønn ikke lenger skiller. I bønn er Guds nærvær aldri atskilt fra Guds fravær, og Guds fravær er aldri atskilt fra Guds nærvær. Guds nærvær er så mye utenfor den menneskelige opplevelsen av å være sammen at det ganske lett blir oppfattet som fravær. Guds fravær, på den annen side, er ofte så djupt følt at det fører til en ny følelse av Guds nærvær. . . .

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Salme 22:1). . . . Da Jesus talte disse ordene på korset, berørte total ensomhet og full aksept hverandre. I det øyeblikket av fullstendig tomhet var alt oppfylt. I den mørkets time ble nytt lys sett. Mens døden ble vitne, ble livet bekreftet. Der Guds fravær ble høyest uttrykt, ble Guds nærvær djupest åpenbart. Da Gud, gjennom Jesu menneskelighet, fritt valgte å dele vår egen mest smertefulle opplevelse av guddommelig fravær, ble Gud mest nærværende for oss. Det er inn i dette mysteriet vi går inn i når vi ber.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Takk for at du ber for martyrkirken i Iran

Nylig, mens jeg møtte iranske kirkeledere på et treningsarrangement, hadde jeg muligheten til å møte Nasrin, en kirkeplanter i Iran-regionen.

Nasrin delte med meg at bønnene dine gjør en reell forskjell i livene til troende som lider under forfølgelse i Iran.

For noen år siden tilbrakte Nasrin nesten 3 uker på isolatcelle i Iran, og møtte regelmessige avhør om sin tjeneste og tro på Jesus.

Etter mange dager i isolasjon og følelsen av motløshet, hørte Nasrin noe bemerkelsesverdig - lyden av bønner. Det var som om det var en stor forsamling av troende utenfor celledøren hennes som gikk i forbønn på hennes vegne.

"Det var som om jeg bokstavelig talt hørte folk be - jeg ble så oppmuntret," minnes Nasrin gjennom tårer. I Guds godhet hadde kristnes bønner nådd og løftet Nasrin, selv i den ensomme cellen.

Etter hennes løslatelse fortsetter Nasrin og mannen hennes å modig tjene Jesus i Iran.

Jeg har privilegiet å få møte modige ledere som Nasrin og være en del av et team som tilbyr avanserte treningsmuligheter for dem. Ledere i regionen forteller meg ofte hvor mye bønnene til de troende rundt om i verden betyr for dem.

Så, på vegne av Nasrin, takk for dine bønner som hjelper våre brødre og søstre å stå sterke i møte med lidelse.

Og takk for at du står sammen med oss ​​mens vi trener og utruster folk som Nasrin som tar store risikoer for å bidra til å gjøre Jesus til den største samtalen i Iran.

Vil du ta deg tid til å gå i forbønn på vegne av troende i Iran-regionen?

Vennligst be:

For kristne som for tiden er i fengsel eller vilkårlig internert, eller lider på andre måter

For beskyttelse over dristige evangelister som Nasrin

For at modige ledere skal bygges opp og oppmuntres gjennom Elams avanserte treningsmuligheter

Nåde og fred,

David Yeghnazar, daglig leder for Elam Ministries/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Nasrin er et pseudonym. Bilde kun for illustrasjon.

Da evigheten banket på døra

Det gjør et så sterkt inntrykk på meg disse dagene å lese på nytt den selvbiografiske skissen arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993, gir av sin sjelelige kamp før han finner fred med Gud. Det er en sjelelig brytekamp rundt spørsmål om menneskets eksistens, døden og Skaperen, velegnet for lesning i en tid med krig og uro. Problemstillingene reiste den unge Sofrony selv under 1.verdenskrigs redsler. 

Fader Sofrony kroppsliggjør på en måte hele nittenhundretallet ut fra et åndelig perspektiv. Under sin ungdomstid engasjerte han seg i ulike former for religiøst søkende, og rotet seg vekk i Østens meditasjonsformer og mystiske filosofi. Om denne tiden skriver han: 'Jeg kastet bort mye verdifull tid,' Han levde som kunstner, og tilbrakte mye tid i sitt atelier, og reiste rundt i hjemlandet Russland og i Europa. I fire måneder bodde han i Italia og Tyskland før han slo seg ned i Frankrike. 

I 1925 blir han radikalt omvendt. Etter denne hendelsen i livet reiste  han til det hellige Athos-fjellet i Hellas. Her treffer han staretsen Siluan, som er blitt kalt for 1900-tallets mest autentiske munk. De to skulle tilbringe mye tid sammen, og Sofrony skulle bli en disippel av denne staretsen. Etter en hard sykdomsperiode dro han til England i 1959, nærmere bestemt til Essex. Rundt ham vokste det etter hvert frem en klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Denne klosterkommuniteten eksisterer den dag i dag, en kommunitet hvor Jesusbønnen bes kontinuerlig. Til denne varmekilden kommer det pilegrimer fra hele verden og fra mange ulike kirkelige konfesjoner. 

Den sjelelige brytekampen i Sofrony's liv var hard. Han tenkte stadig på døden, men ville leve! Hva dreide dette korte jordelivet seg om? En dag ble han sittende å tenke.  Han beskriver denne dagen slik, her i min oversettelse: 

"Fysisk var jeg ennå ung og ved god helse. Da jeg ikke forstod det som hendte med meg forsøkte jeg å si rolig til meg selv: Jeg har fremdeles et helt liv fremfor meg - kanskje 40 år eller mer i full kraft. Og hva skjedde? Med det samme kom svaret, uten at jeg tenkte etter: Om du har tusen år - og siden da? Og i min bevissthet var de tusen år forbi før jeg hadde tenkt tanken ut. Alt som var underkastet forgjengeligheten mistet for meg sin verdi. Når jeg så på menneskene var min første tanke at de var i dødens vold, på vei til å dø, og mitt hjerte ble fylt av medlidenhet. Jeg søkte verken ære fra disse 'døde', eller å ha makt over dem. Jeg søkte ikke deres kjærlighet. Jeg ringeaktet materiell rikdom, og hva angår intellektuell verdi hadde jeg ingen høyere aktelse for dem, ettersom de ikke hadde gitt meg noe svar i min søken. hadde jeg blitt tilbudt et lykkelig liv i hundrevis av år hadde jeg ikke tatt imot det. Det jeg ville ha var evighet, og evigheten, som jeg senere kom til å forstå, sto framfor meg og fødte meg i virkeligheten på nytt. Jeg var blind, forsto ingenting. Evigheten banket på min dør men min sjel hadde i frykt stengt seg selv inne."

Da kom Gud i sin nåde og reddet fader Sofrony.

Det var kirkefedrene som skulle komme ham til unnsetning.

"Da, fullstendig uventet var det som om en tynn nål hadde stukket hull på den tykke veggen av bly, og gjennom den hårfine åpningen trengte en strime av lys...Det er en kraft som kommer ovenfra og løfter oss over de jordiske lidelser...og vi får leve nær den evige."

Om å blottlegge sitt indre liv

 

"Herren ba oss om å se til at verken våre bønner. våre almisser, vår faste, ei heller noen andre gode gjerninger blir sett av menneskene, slik at vi ikke blir som hyklerne som søker verdens anerkjennelse. Vår 'vår Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare' (jfr Matt 6,1-18)

Det er ikke bare evangeliet som formaner oss til å skjule vårt indre liv for fremmedes blikk. Også vårt naturlige åndelige instinkt forbyr oss, som et slags 'kategorisk imperativ', å blottlegge sjelens hemmelige liv med Gud. Angerens bønn innfor Den Allerhøyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å trekke seg tilbake slik at ingen verken ser eller hører oss, slik at sjelen blir ensom med Gud alene."

- Arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Tomas - en ekte troende

2.søndag i påsketiden

Prekentekst: Joh 20,24-31

Jeg våger påstanden: En moden, bærekraftig tro forutsetter tvil. 

Vi lever i en veldig overfladisk tid, også åndelig. Mye åndelighet er grunn og lettvinn. Jeg har på ingen måte mot begeistring. Det finnes en fryd, en glede, en jubel, som springer ut fra djupe, rene kilder. Men det finnes også en åndelighet som ikke har rot i virkeligheten, i hverdagene til folk, som karakteriseres av begeistrede 'hosianna-rop', men som ikke holder i møte med livet. Alt er ikke 'herlig', vi har det ikke alltid 'godt', selv om møtelederen vil at vi skal svare det, når han eller hun innleder gudstjenesten med: 'har du det bra?'

Derfor trenger vi Tomas!

Jeg ser ham for meg: disippelen Tomas. I disippelkretsen rundt Jesus, er han den djupe fargen. I noen tilfeller er han langsommere enn de andre, og står i skarp kontrast til den spontane buldrebassen Peter. Tomas er den spørrende, undrende, introverte. Jeg mistenker at han holdt seg mye for seg selv. Det er illustrerende at han "var ikke sammen med dem da Jesus kom..." (v.24)

Tomas trengte tid. Inntrykkene var mange og sterke. Spørsmålene likeså. Det var snakk om åtte dager. Åtte dager til refleksjon. Til ettertanke. Det er ikke mye, og ikke mye forlangt heller, for den saks skyld.  Hvor sannsynlig er det at et dødt menneske står opp igjen etter tre dager i graven? Var Han den Han sa at Han var? Kunne det virkelig være sant at Jesus hadde gjort det Han sa at Han ville: stå opp igjen fra de døde? Var det sant at Jesus lever? 

Er det rom for slike spørsmål i en troendes liv? Det bør det være, selv om så ikke er tilfelle i alle kristne sammenhenger. I noen kristne miljøer er det ikke tid og rom for spørsmål. Spørsmål blir i disse miljøene oppfattet som kritikk. Men det er et tegn på sunnhet at det gis plass for spørsmål. For tvilen. Min erfaring er at ulike faser i ens liv ofte adstedkommer nye spørsmål og problemstillinger man kanskje ikke har vært borti tidligere. Det samme med erfaringer man gjør seg i livet, på godt og på vondt. Sorg kan føre til så mangt i et menneskeliv. Selv har jeg aldri stilt spørsmålstegn ved Guds eksistens. Men jeg har til tider vært usikker på om Gud virkelig er glad i meg. Særlig i tunge sykdomsperioder. Mens hos andre settes spørsmålet om selve Guds eksistens i høysetet. Vi er ulike,

Man må bli tvilende for å bli troende!

Troen må settes på prøve, for å se om den er ekte,

Og ja, det er mulig å være en tvilende troende, selv om det høres ut som en stor selvmotsigelse. Vi kjemper alle med noe i livet. Alt er ikke like selvklart til alle tider. Bare spør Tomas eller døperen Johannes. Når Døperen settes i fengsel, kommer tvilen veltende inn over ham. Var Jesus den Messias som skulle komme? 

Så kommer Jesus! Og Tomas er helt ærlig! Selv om Jesus står der 'midt iblant dem og sa: Fred være med dere!' (v.26), har Tomas sine tvil. Selv om Jesus er der! La oss merke oss dette. Det var selvsagt for de andre som var til stede at det var Jesus. Mye kan være selvsagt for andre, men det behøver ikke være slik for deg. Det er helt ok for Jesus! Vær der hvor du befinner deg i livet. Ikke la deg presse inn i noe som andre tror. Gå i ditt eget tempo!

Hvorfor viste Jesus frem sine sårmerker?

For det første var disse sårmerkene de mest overbevisende tegn på at det virkelig var Jesus disiplene sto overfor.

Det var noe ved Jesu oppstandelsesskikkelse som gjorde at de ikke uten videre kjente ham igjen. Maria fra Magdala trodde han var gartneren, og de to som gikk på veien til Emmaus forsto ikke hvem de snakket med, ikke før han brøt brødet med dem. Men dette betyr slett ikke at han var en ånd. Han hadde jo en kropp av kjøtt og blod. 'Kjenn på meg',sa han til dem.

Den andre årsaken til at Jesus viste dem sårmerkene sine var at han ville feste oppmerksomhet ved forsoningen. Nå ville Jesus samle deres oppmerksomhet ved å gi dem et synsinntrykk som senere ville få dem til å forstå sammenhengen. Mange år senere skriver Peter i et av sine brev: "Ved hans sår har dere fått legedom." 

Peter er ikke alene om å forstå denne sammenhengen. Når apostelen Johannes skriver Åpenbaringsboken så setter Johannes det i sammenheng med det profeten Sakarja hadde forutsagt ville skje ved Jesu gjenkomst, jfr. Sak 12,10: "Se, han kommer med skyene og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen." (Åp 1,7)

Bønn gir nærhet til det evige lyset

En god venn av May Sissel og meg, Berit Marie Baarli Halle, kom med en så flott formulering om bønnen her om dagen at jeg tok vare på den og har grunnet på dens innhold i dagene som fulgte. Hør bare: 

"Bønn gir nærhet til det evige lyset," 

Så vakkert formulert - og så sant! Setningen inneholder en djup åndelig sannhet. "Djupt inne i oss finnes det et sjelens vidunderlige tempel, et hellig rom, et guddommelig sentrum, en røst som taler, et lys vi alltid kan vende tilbake til," skriver kvekeren Thomas Kelly, her i min oversettelse.

Så legger Kelly til: "Å gi etter for den manende stemmen og ganske enkelt oveerlate kropp og sjel helt og holdent til det indre lyset handler om å begynne det virkelige livet: et skapende og dynamisk liv."

Dette stemmer så godt overens med det jeg tidligere har skrevet om bønnen at "bønnens initiativtager er Den Hellige Ånd. Det er Ånden som skaper lengsel i oss etter å be. Det handler ikke om vår anstrengelse."

Ortodoks metropolitt vil danne en menneskelig bønnekjede for redde sivile ut fra Mariupol

Når disse linjene skrives er det Langfredag i Russland og Ukraina. Disse - og flere andre ortodokse land - følger den gamle julianske kalenderen, i motsetning til oss som følger den gregorianske. I forbindelse med dette som er kirkens største høytid - påsken - har metropolitt Onufrij, som er lederen for Moskva-patriarkatets kirker i Ukraina, tatt til orde for en bønnevandring til den utbombede byen Mariupol og på den måten bidra aktivt til evakuering av sivile og sårede. Det er ca 100.000 sivile igjen i byen, som oversatt til norsk betyr: Marias by. 

Metropolitt Onufrij er i sorg over de mange som er drept i den tidligere så vakre havnebyen. Det er denne metroplitten, som i følge Stefanusalliansen, har tatt initiativ til å samle kristne til en bønnevandring, for sammen å gå til Mariupol for å få ut sivile og sårede som har søkt tilflukt i bunkersene under stålverket Azovstal. Vladimir Putin på sin side vil derimot sultne dem til døde, sammen med de ukrainske soldatene som også befinner seg der. 

Metropolitten har også tidligere vært høyt på banen. Det ble lagt merke til at en metropolitt fra Moskva-patriarkatet umiddelbart ba om at krigshandlingene måtte opphørre, i samme øyeblikk som Russland invaderte Ukraina. Nå taler den uredde metropolitten patriark Kirill midt imot og ber om en umiddelbar våpenhvile for å få sivilbefolkningen som er igjen i Mariupol i sikkerhet. 

Metropolitten ønsker å danne en menneskelig bønnekjede fra byen Orikhiv til Azovstal-anlegget for på den måten å skape en menneskelig korridor for å få sivilistene og de sårede ut. Nå ber han oss om å be om at de må lykkes.

President Putin sier nei til en våpenhvile i påsken.

Be Salme 31 for Ukraina i dag

Ukrainske kristne har sammen med kristne fra hele verden bedt Salme 31 i forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina. Pete Grieg, initiativtager og leder av bønnenettverket 24/7, forteller at de har fått en henvendelse fra Ukrainas sjefsrabbiner, hvor han ber de om å stå sammen med de ukrainske jødene og sammen be Salme 31 spesielt denne fredagen. 

Det er en oppfording jeg gjerne gir videre!

Finn frem Bibelen din og slå opp Salme 31 i Salmenes bok, og del bønnefelleskap med kristne og jøder fra hele verden i en felles bønn for Ukraina og alle som lider der, eller er på flukt fra krigen og som oppholder seg i andre land.

Anbefaler også at man laster ned Appen Lectio 365, som er gratis. Den gir deg del i bønner du kan be hver dag. Det er bønnenettverket 24/7 som drifter denne appen.

Jesus gjør vårt djupeste 'jeg' kjent

Hjertet vårt er i sentrum av vårt menneske. Der finner våre djupeste tanker, intuisjoner, følelser og beslutninger sin kilde. Men det er også der vi ofte er mest fremmedgjort for oss selv. Vi vet lite eller ingenting om vårt eget hjerte. Vi holder avstand, som om vi var redde for det. Det som er mest intimt er også det som skremmer oss mest. Der vi er mest oss selv, er vi ofte fremmede for oss selv. Det er den smertefulle delen av å være menneske. Vi klarer ikke å kjenne vårt skjulte sentrum; og så lever og dør vi ofte uten å vite hvem vi egentlig er. Hvis vi spør oss selv hvorfor vi tenker, føler og handler på en slik og en måte, har vi ofte ikke noe svar, og viser seg dermed å være fremmede i vårt eget hus.

Mysteriet med det åndelige livet er at Jesus ønsker å møte oss i vårt eget hjertes avsondrethet, å gjøre sin kjærlighet kjent for oss der, å fri oss fra vår frykt og å gjøre vårt eget djupeste jeg kjent for oss. I vårt hjertes privatliv kan vi derfor ikke bare lære å kjenne Jesus, men gjennom Jesus også oss selv.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Når kristne trossøsken dreper hverandre

Det hender jeg 'drikker kaffe med søster Vassa Larin', en russisk-ortodoks nonne, med bostedsadresse i Wien. Våre ortodokse venner, som følger den gamle julianske kalenderen, feirer påske denne uken. Jeg undres hvordan de opplever Russlands blodige invasjon av Ukraina, et broderfolk? Mange må ha det forferdelig vondt. Her kriger et ortodoks land mot et annet ortodoks land. Hvilken forferdelig tragedie, og hvilket hån mot Kristi kors. Her er søster Vassa Larins betraktninger, i min oversettelse:

"Jeg vet ikke hvordan denne hellige og store uken har vært for dere, mine russisk-ortodokse FB-venner, når vi følger vår Herre Jesus Kristus på denne siste delen av hans korsbærende vandring, og dermed forbereder oss på Hans og vår Pascha, eller overgang fra død til nytt liv. Her i Wien har det vært tøft. Vi har fulgt flere korsbærere fra Kyiv, og ja, vi har forberedt oss til Pascha. (I morgen skal vi bake påskebrødene hos meg, som ukrainere kaller "paschi" og vi russere kaller "kulichi.") Men det vi tenker på er den pågående redselen i Ukraina, og den nye offensiven som Putin har satt i gang denne uka. Nærmere bestemt denne uken.

Putin valgte denne uken å starte sin store offensiv mot Donbas; å fullføre det som er igjen av Mariupol (byen som er viet til Maria) og menneskene som er igjen der; og å gjenoppta bombingen av Kyiv og andre byer og uskyldige mennesker over hele Ukraina. Kunne han ikke ha ventet, kan man spørre seg, kanskje til rett etter Pascha? Vi blir tross alt fortalt at den «russiske verden» som Putin og hans patriark sprer (forsvarer? redder? – se på ferske bilder av Mariupol og se om du kan finne ut av det) på en eller annen måte er knyttet til russisk ortodoksi. Pascha er høytidens fest i ortodoks tradisjon; det er en stor sak. Det er virkelig ikke den beste tiden for bombing, folkemord, plyndring og voldtekt og å lyve for verden om alt dette og andre slike ting.

Men feiringen av Pascha har ikke en prioritet for den "russiske verden" sett med Putin og hans patriarks øyne. De forbereder seg til festen deres, som er 9. mai. Seiersparaden 9. mai, som Putin-regimet desperat trenger en slags seier for å feire, nærmer seg, så ingen tid kan "tapes" på ikke-essensielle ting som Den Hellige Uken. Kristi seier over døden, er ikke den typen seier som interesserer dette regimet."

Bønn er nåde

Vi kan ikke tvinge Gud inn i et forhold. Gud kommer til oss på eget initiativ, og ingen disiplin, innsats eller asketisk praksis kan få ham til å komme. Alle mystikere understreker med en imponerende enstemmighet at bønn er «nåde» – det vil si en gratis gave fra Gud, som vi bare kan svare på med takknemlighet. Men de skynder seg å legge til at denne dyrebare gaven faktisk er innenfor vår rekkevidde. I Jesus Kristus har Gud gått inn i våre liv på den mest intime måte, slik at vi kan gå inn i hans liv gjennom Ånden.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Det sterke vitnesbyrdet om de fem kristne martyrene fra Mariupol

Fra Eric Foley. lederen for Martyrenes Røst i Sør-Korea. har jeg mottatt følgende gripende historie fra Mariupol, som er beleiret og bombardert fra russiske styrker. Oversettelsen er det jeg som har gjort:

"Fem ukrainske kristne som tok seg av 200 mennesker som bodde i en kirkekjeller inntil en granat traff bilen deres, ble husket av Mariupols innbyggere ved en minnestund tidligere denne måneden. Fire av mennene ble gravlagt i en felles grav på gårdsplassen til en kirke nær de brente restene av et hus der flere av mennene dager tidligere hadde vært involvert i å redde en mann fanget inne og deretter lede ham til Herren.

"Disse brødrene i Kristus klarte å samle mat, medisiner og forsyninger til de rundt 200 menneskene som tok ly i flere uker i kjelleren til Den sentrale baptistkirken i Mariupol," sier Voice of the Martyrs Korea-representant Dr. Hyun Sook Foley. Hun sier at innbyggerne i det provisoriske krisesenteret inkluderte medlemmer av kirken så vel som kirkemedlemmers slektninger og naboer, inkludert noen ikke-kristne.

"De fem mennene brydde seg ikke bare om krisesentersamfunnet, men reagerte også på behovene til de de møtte da de var ute og hentet forsyninger," sier representanten for Martyrenes Røst. «For eksempel var det ikke rart for dem å finne noe skrift på et gjerde i nærheten som sa: «Hjelp oss». Det er en baby som trenger mat.’ Disse fem mennene ville komme til handling og, ved Guds nåde, finne og levere babyerstatning selv mens området sto overfor konstant bombardement.»

Av de fem var to fra den sentrale baptistkirken i Mariupol: diakon Nicolaij Semeken , som etterlater seg kone og tre barn og Staneslav Burdun, som giftet seg for seks måneder siden. Liket hans er ikke funnet.

De resterende tre var fra Betania-kirken i Mariupol: Sergeij Savelev, som etterlater seg kone og to barn, hans yngre bror Roman Savelev, som etterlater seg kone og to barn, og det yngste teammedlemmet, Staneslav Eleseev, som etterlater seg sin ektefelle. 

4. mars dro flere av mennene ut til kirkens parkeringsplass for å sjekke bilene om natten. Naboer fortalte dem at eieren av hjemmet som lå like i nærheten av kirken var fanget i kjelleren hans. "Tre av brødrene og en av konene svarte," forteller representanten for Martyrenes Røst. "Huset hadde blitt beskutt flere ganger av det russiske Grad Multiple Launch Rocket System, så det ulmet og brøt til slutt ut i full brann. Det var ingen brannmenn og lite vann tilgjengelig, så de improviserte bare måter å bekjempe brannen mens de jobbet med å redde mannen.»

"Mennene saget gjennom gulvet for å komme til kjelleren, hvor eieren, som het Vova, ikke var i stand til å bevege seg," forteller Foley. "Han ble begravet opp til midjen, med ett ben fastklemt og en arm brukket."

Victoria Burdun, som hadde fulgt sin nylig ektevidde mann Stanislav til hjemmet som en del av redningsteamet husker at mannen hennes ropte til Vova mens de gravde ham ut: «Du vil leve. Tror du at Gud vil frelse deg?» Teamet bar Vova til kirken ved å bruke døren til hjemmet hans som båre.

"Vova hadde vært begravd fra kl. 17.00 til 03.00, så han frøs" sier forteller Foley. «Teamet hadde måttet overskylle ham med vann flere ganger for å slukke flammene fra brannen som hadde nådd ham. De ga ham te, vasket ham, skiftet klær og tok ham med til sykehuset om morgenen. Senere besøkte brødrene ham igjen på sykehuset. Han levde og trodde på Gud.»

Victoria Burdun tror Gud reddet mannen. "Tre ganger virket det som om alt var forgjeves," sier hun. «Vi ba og Gud hjalp oss med å slukke denne brannen og redde livet til Vova. Det var ingen beskytning under brannen, og vi takket Gud for at han ga oss tid til å redde denne personen.»

Burdun sier at teamet ikke var redd under redningsaksjonen fordi de uker før allerede hadde bestemt seg for å gi livet til for Herren. Den 28. februar skrev hun på Facebook-siden sin: "Vi drar ikke noe sted, og vi blir ... Min mann og jeg er ikke redd, og vi er klare til å dø, hvis Gud vil!"

Foley sier at Voice of the Martyrs Korea anerkjenner de fem mennene som martyrer.

"Martyrer er kristne som tar en bevisst beslutning om å gi livet sitt til tjeneste for Herren," sier Foley. "De forplikter seg til å være et trofast vitne til helt til døden, og vitne om Herrens nåde til dem som de gir sitt liv for."

Foley sier at det er feil å tro at martyrdøden bare er et resultat av forfølgelse. «Vi tror noen ganger at en person er en martyr fordi de er forfulgt. Men bibelsk sett betyr ordet martyr "vitne", sier Foley. «Bibelsk sett kommer trofast vitnesbyrd – martyrdøden – alltid først, og resultatet det gir er ofte forfølgelse. Noen ganger kommer den forfølgelsen fra andre mennesker. Noen ganger kommer det fra det åndelige riket. Når det gjelder disse kristne brødrene, er det ingen tilfeldighet at de som i Jesu navn reddet en mann fra to branner – ilden i hans brennende hus og helvetes ild – selv ble brent levende en dag senere. Det er alltid en høy pris å betale for trofasthet mot Kristus.»

Den 9. mars forlot teamet på fem kirkekjelleren og kjørte av gårde i en minivan på jakt etter medisin og drivstoff, men kom ikke tilbake. Senere ble den brente rammen til kjøretøyet deres oppdaget, sammen med likene til fire av mennene. Bilen så ut til å ha blitt truffet av en granatkaster. "I følge de som fant 4 menn, var det et direkte treff," forteller Foley. «Kroppene til de tre mennene som ble funnet i baksetet var brent. Liket av diakonen som hadde kjørt ble ikke brent, men ble funnet omtrent 5 meter unna varebilen.» Den femte mannen, Staneslav Burdun, er fortsatt savnet og antas omkommet.

"De bar trofast vitnesbyrd om Kristus til døden, og vi vil ha en bror til i himmelen på grunn av deres tjeneste," sier Foley.

Det er flest hverdager - om angst og åndelighet

Det eneste som holder i lengden er ærlighetsteologien! Kjennetegnet på åndelig modenhet er at man begynner å snakke sant om livet og troen. Alt annet er romantisert tro. En tro som ikke har bakkekontakt. Det fører ikke noe godt med seg når vi forsøker å leve opp til andres forventninger. Da blir både ens liv og ens tro forkrøblet. 

Fram til Kristi himmelfartsdag lever vi nå i påsketiden, i etterdønningene av den strålende påskedagen og Kristi oppstandelse fra de døde. Påskedramaet er åndelig og menneskelig realisme - ærlighetsteologi på sitt beste. Disiplene fremstår ikke som noen superåndelige mennesker, men som de var, redde og forsakte. Det er mulig å være disippel og samtidig redd! 

I år har jeg dvelt en del ved evangelienes beskrivelser av Jesus i Getsemane, og igjen har det slått meg at Jesus ikke bare er Gud kommet i kjød, men at han også er 100 prosent menneske. Det er sterkt å lese om den angsten som grep tak i Jesus når døden nærmet seg. Johannes, som sto Jesus så nær,  beskriver dette slik: "Nå er jeg forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time!" (Joh 12,27) Evangelisten Lukas er enda mer beskrivende og konkret på hva som ligger i dette ordet 'forferdet': "Og han kom i dødsangst og ba enda mer intrengende, og svetten hans ble som blodsdråper som falt ned på jorden." (Luk 22,44) Hebreerbrevets forfatter beskriver Jesu bønneliv på denne måten: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt." (Hebr 5,7)

Det har undret meg at Jesus, som er dødens seierherre og som visste at Han kom til å beseire døden, likevel er forferdet over tanken på at Han skulle dø og at Han ba med 'sterkt skrik ogg tårer'  og med 'nød' om å slippe døden. Dette viser hans djupe menneskelighet. Herren Jesus er selv prøvd i alle ting, også redselen for døden. Da må det være lov også for meg å være redd for å dø. 

 Norge mistet en av sine aller største kulturpersonligheter. Forfatteren Ronald Fangen døde 22. mai 1946, da flyet han satt i styrtet på Fornebu. Noen år tidligere, en novemberdag i 1940 ble han arrestert av Gestapo og satt i fengsel på Møllergata 19. Etterhvert ble han så syk at han ble overført til Ullevål sykehus. I boken, som omhandler denne vanskelige tiden av Fangens liv, skriver han: "Det var stille i fengslet, og jeg lå der natt efter natt i det tette mørket og erfarte at Guds fred blir ikke utestengt av fengselsmurer. I den dype fred var det godt å tale med Gud." Men senere skulle han bli et vergeløst offer for angsten. En grufull angst, som lammet ham helt. "Jeg hadde grått. jeg hadde bedt. Jeg lå der, trett til døden, oppspilt av uro og angst." Slik skulle hans liv gå fra fred til en djupeste natt. Men så møter Fangen Kristus og da skjer det noe vidunderlig: "Plutselig kom freden. Jeg så den korsfestede - med mitt ytre eller indre øye - det kan være det samme: jeg så Ham. Og min angst forsvant, drevet bort av en grenseløs takknemlighet mot Ham som er prøvet i alle ting i likhet med oss, og som lærte lydighet av det Han led. Noen strofer formet seg i meg, det første verset av noe som efterhvert ble til diktet: Pasjon." 

Det første verset lyder slik: 

Du sviktet aldri, Herre Krist - Du sviktet ei - selv når Ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, da kom Du med Din fred, kjøpt i Din død.

Selv har jeg fått kjent på angsten etter at jeg fikk Parkinson og hjerteproblemer. Og møtt hverdagene, hvor livet skal leves. 

Billedtekst: Maurice Prendergast (American, 1858-1924)

Rainy day in the Piazza del Campo, Siena, 1898

Slik vinner du et menneske for Jesus

Den ortodokse presten Gheronda Christodoulos (bildet) forteller i en av sine påskeprekener, om en berømt TV-journalist og filmproduser, som pleide å lage TV-intervjuer med folk fra ulike religioner. En dag kom han i snakk med en ortodoks munk som holdt til i et gresk-ortodoks kloster, og spurte ham om han kunne få intervjue ham. Munken sa ja til det.

- Kan jeg få stille det samme spørsmålet til deg innledningsvis som jeg har stilt til alle jeg har intervjuet de 30 årene jeg har holdt på med dette? La oss si at du kommer til en avsidesliggende landsby et sted i Afrika, hvor de som bodde der ikke hadde noen anelse om hvem du er: Hva ville du ha sagt til dem for å introdusere din tro?

Munken svarte uten betenkningstid: 

- Jeg ville ikke sagt noe som helst. Jeg ville ha bodd blant dem, arbeidet med mine hender og elsket dem.

TV-reporteren svarte forbløffet: - Det er første gang gang jeg på disse 30 årene jeg har hørt noen svare på denne måten. Jeg vil lære din tro å kjenne!

Våger vi å avsløre oss selv?

Vår tilbøyelighet er å vise vår Herre bare det vi føler oss komfortable med. Men jo mer vi våger å avsløre hele vårt skjelvende 'jeg' for ham, jo ​​mer vil vi kunne fornemme at hans kjærlighet, som er fullkommen kjærlighet, kaster ut all vår frykt.

Derfor, Herre, lover jeg at jeg ikke skal stikke av, ikke gi opp, ikke slutte å be, selv når det hele virker ubrukelig, meningsløst og bortkastet tid og krefter. Jeg vil fortelle deg at jeg elsker deg selv om jeg ikke føler meg elsket av deg, og at jeg håper på deg selv om jeg ofte opplever fortvilelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Derfor har Gud høyt opphøyet Ham

Det er allment anerkjent blant bibelforskerne at ordene apostelen Paulus gjengir i Filipperbrevets andre kapittel, versene 5-11, er en av de eldste  kristne hymnene vi kjenner. De har gitt den navnet: Kristushymnen. Det er en svært passende tittel for denne lovsangen som sikkert ble sunget i de første kristne forsamlingene, og som er så Kristussentrert. 

Denne påsken har jeg grunnet mye på Kristushymnen, som tar utgangspunkt i Kristi pre-eksistens - fra tiden før skapelsen - inkarnasjonen, Kristi fornedrelse og så Hans herliggjørelse hvor Kristi navn opphøyes som navnet over alle andre navn. Spesielt har jeg dvelt ved ordene om at Kristus tok en tjeners skikkelse på seg, noe som ble aktualisert med prekenteksten for Skjærtorsdag som handlet om fotvasken. Jeg skrev en tekstkommentar til den teksten, som er gjengitt på bloggen og Facebook for Skjærtorsdag.

I går - på den strålende påskedagen - stanset jeg ved ordene: "Derfor har og Gud høyt opphøyet ham ..." (v.9)

Senere på dagen lyttet jeg til en preken av Ralph Martin, en sentral skikkelse innen den karismatiske fornyelsen innen Den romersk-katolske kirke med tittelen: "The Price of the Promice" (Løftets pris), som gudfeldig snakker om Kristushymnen og som sier at selve forutsetningen for at Kristi navn blir forherliget og opphøyd over alle andre navn, slik at hvert kne må bøye seg for dette navnet, er Kristi fornedrelse. La oss aldri glemme det! Forut for kongekronen går tornekronen. Forut for kongesepteret korset. 

Og som Ralph Martin understreker: Vi inviteres inn i Kristi lidelsessamfunn (jfr Fil 3,10) Vi vil gjerne ha del i Kristi oppstandelseskraft, men vil vi også ha del i samfunnet med Kristi lidelser? Spørsmålet er om vi kan ha det ene og ikke det andre?

Han er ikke lenger i graven

Så er den strålende påskedagen her! Dagen da døden døde. Kristus er oppstått. Livet har vunnet.      

Hver dag skulle være som den strålende påskedagen. Vi skulle leve i den trygge forvissningen om at Frelseren lever. 'Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden Han lå. Jeg levende så Ham i hagen, og aldri så skjønn jeg Ham så!'

For meg er dette årets store festdag. Større enn julaften, større enn fødselsdagen, større enn 17.mai. For Livet er Kristus! 

Som mange av bloggens lesere vet, har jeg en stor kjærlighet til Russland. Mens julen for mange protestanter, er selve midtpunktet, er påsken det russisk-ortodokse kirkeårets sentrum. Den 5 uker lange store fasten før påske, er en mer intensiv forberedelsestid innfor påsken, enn advent er det for oss innfor Kristi fødsel. Det er jo helt fantastisk, men søndag heter på russisk "voskresenie," som rett og slett betyr oppstandelse. Hver eneste søndag er jo i praksis en liten påskedag, en feiring av Kristi oppstandelse. Men russerne blir påminnet dette hver eneste søndag, gjennom det faktum at denne ukedagen bærer navnet oppstandelse. I den russisk-ortodokse morgengudstjenesten søndag, leses alltid en evangelietekst om oppstandelsen, og mange av søndagens hymner handler om Kristi seier over døden. De troende blir altså gjennom selve gudstjenestefeiringens utforming intensivt bevisstgjort Kristi oppstandelse, og tekstene som omhandler Kristi oppstandelse løftes hele tiden fram i de troendes bevissthet.

Og enda mer på denne dagen, dette er selve festenes fest, hvor kirken feirer Kristi seierrike oppstandelse. I den ortodokse kirkes påskeliturgi, heter det:"Med døden nedtrampet Han døden og til dem i gravene ga Han liv." Det stemmer godt overens med den preken Peter holder 50 dager etter påskedagen. på pinsedagen i Jerusalem."Døden var ikke sterk nok for å holde Ham fast."

Vidunderlige påskemorgen! Gravnattens mørke er brutt. Lyset fra den tomme graven, klarer ikke noe slags mørke å overvinne, selv ikke dødens mørke. I dag stemmer jeg i et rungende Halleluja!

Påskenatt

 Mens vi venter på morgengryet og den strålende påskedagen.

"... for at vi skulle ha fred!"

Påskeaften 2022

I dag hvilte Jesus i graven. Overgitt i Faderens hender. Det er stille. Ingen ting har hast. Alt skjer etter Faderens nøye forutviten, og det finnes ingen panikk, ingen uro, intet stress. Slik burde også vi ta imot denne dagen. Som en gave. Noen timer har døden overtaket, men det skal gry av dag og med ett er Den strålende påskemorgen her da døden må gi tapt for Livet - døden er Ham underlagt.

Denne påskeaften minnes jeg spesielt de profetiske ordene fra Jes 53,5: 

"Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred og ved hans sår har vi fått legedom..."

"... for at vi skulle ha fred ..."

Det var alt annet enn fred i disipplenes sinn denne dagen! De hadde stengt seg inne bak lukkede dører. Der var det tegn til panikk. Der var det uro og stress. Der flyktet de for døden. 

Kontrasten er stor mellom graven og Øvresalen. Det ene stedet preget av ro, det andre av angst og uro. 

Dette er selvsagt yttersiden. Den fred Jesaja profeterer om er fred med Gud, freden som skyldes Jesu forsoningsverk.Den indre freden. Men den indre freden gir seg uttrykk på mange måter, blant annet ved at den skaper fred der kaos råder. 

"Han er vår fred," sier apostelen Paulus. HAN.

Fred er en PERSON. 

Jesus.

En sterk og underlig historie om å være tilstede

En sykepleier så til den slitne, engstelige håndverkeren som lå der i sengen.

"Sønnen din er her," sa hun til den gamle mannen.

Hun måtte gjenta ordene flere ganger før pasientens øyne åpnet seg.

Sterkt bedøvet på grunn av smerten etter hjerteinfarktet, så han svakt den unge uniformerte marinesoldaten stå utenfor oksygenteltet.

Han rakte ut hånden.

Marinen tok de sterke fingrene sine rundt den gamle mannens slappe fingrene, og holdt dem som et budskap om kjærlighet og oppmuntring.

Sykepleieren hadde satt fram en stol slik at marinesoldaten kunne sitte ved siden av sengen.

Hele natten satt den unge marinesoldaten der i den dårlig opplyste avdelingen, holdt den gamle mannens hånd og ga ham kjærlighets- og styrkeord. Noen ganger foreslo sykepleieren at marinesoldaten skulle flytte seg og hvile seg en stund.

Han nektet. Hver gang sykepleieren kom inn på avdelingen, var marinesoldaten ikke klar over henne og nattlydene på sykehuset - klirringen fra oksygentanken, latteren fra nattpersonalet som utvekslet hilsener, gråtene og stønnene fra de andre pasientene.

Nå og da hørte hun ham si noen milde ord.

Den døende mannen sa ingenting, holdt seg bare hardt til sønnen hele natten.

Mot daggry døde den gamle.

Marinesoldaten slapp den nå livløse hånden han hadde holdt og gikk for å fortelle det til sykepleieren.

Mens hun gjorde det hun måtte, ventet han.

Til slutt kom hun tilbake. Hun talte til ham med sympati, men marinesoldaten avbrøt henne.

"Hvem var den mannen?" spurte han.

Sykepleieren ble forskrekket. «Han var faren din», svarte hun.

«Nei, det var han ikke», svarte marinesoldaten.

"Jeg har aldri sett ham før i mitt liv."

"Så hvorfor sa du ikke noe da jeg tok deg med til ham?"

"Jeg visste med en gang at det hadde skjedd en feil, men jeg visste også at han trengte sønnen sin, og sønnen hans var bare ikke her."

"Da jeg skjønte at han var for syk til å si om jeg var sønnen hans eller ikke, og visste hvor mye han trengte meg, ble jeg værende."

"Jeg kom hit i kveld for å finne en Mr. William Gray. Sønnen hans ble drept i Irak i dag, og jeg ble sendt for å informere ham. Hva het denne gentlemannen?"

Sykepleieren med tårer i øynene svarte "Mr. William Gray"

Neste gang noen trenger deg, er det bare å være der. 

Oversatt fra Orthodox Parables and Stories til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Ved foten av Hans kors

Langfredag 2022/Utdrag av en preken av fader Lev Gillet

"Herre, jeg står ved foten av ditt kors sammen med din mor Maria og med den disippelen du elsket og med de kvinnene som forble trofaste mot deg. Jeg våger å løfte mine øyne opp mot deg, og dette blikket på ditt offer lærer meg hva jeg ikke makter å gripe selv i Evangeliets ord.

Dine føtter er naglet til trestykket. Ditt kors er vinpressen hvor den sanne vin presses ut. Du har ingen mulighet for å komme vekk. Her er stedet hvor du har satt meg stevne. Her venter du meg. Fastnaglet til korset finner du deg tålmodig i å vente. Kanskje kommer jeg ikke, men du - du er der - du forblir der hvor du lot deg anbringe.

Dine armer er utstrakt. De åpner seg for å kalle menneskene til deg. Men armene kan ikke favne dem. Naglene holder dem fast i denne bevegelsen som inviterer og omfavner. I taushet hvisker de til meg: Kom!

Ditt hode er senket. Du bøyer deg i en bevegelse som er tilslutning. Et ja. Du har tatt imot og fullbrakt Guds vilje, som er din vilje så vel som Faderens og Helligånden. Du bøyer hodet som et tegn på lydighet mot den kjærlighet som Treenigheten krever for menneskenes frelse. 

Men ditt hode er også bøyd mot dem som er der nede, mot dem som står ved foten av ditt kors. Mot dem som elsker deg - og mot dem som har ropt: Korsfest Ham! Mot dem som lidende sleper fram mot deg og dem som søker deg uten å vite det.

Nå har du lukket dine øyne. I en og samme indre visjon ser de Faderen og menneskene, og hele ditt vesen løfter seg mot disse to objektene for din kjærlighet.

Blodet væter din panne, dine hender, hele din hudflettede kropp. Det renner langsomt - strømmer fra din åpne side, som brast ditt hjerte i stykker under din kjærlighets vekt. Sannelig, kalken er utgytt til drikkoffer! 

Tornekronen sårer ditt hode. Dens torner er som menneskenes synder, som lagt side ved side er flettet sammen i en krans for å bli anbrakt på ditt hode. All verdens synd er tvunnet inn i den kransen. De israelittiske prestene rakte hendene ut og la syndene på offerdyrets hode. Slik har menneskehender anbrakt sine synders krans på den edleste delen av din kropp, på ditt hode. 

Men rundt dette hodet ser jeg stråleglansen. I en glorie av gull ser jeg den smertefulle visjonens dype mening. Uten å se den ville jeg bare hatt et ufullkomment bilde av den korsfestede. For den korsfestede er på en gang Frelser og Herre.

Jesus, foran ditt kors tier jeg. Jeg har heller ikke flere tanker. Jeg betrakter deg. Ved hvert åndedrett, hvert hjerteslag, ønsker jeg brennende at ditt bilde må trenge stadig djupere inn i meg. Tred inn i meg, du strålende korsfestede! Du som naglende holdt fast til korset, vær du naglet til min kropp og til min sjel, så jeg må bære deg med meg overalt, deg som jeg elsker!"

Hentet fra: En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om Frelseren, side 107-109