Pastor og grunnlegger av forsamlingen Livets Ord i Uppsala, Ulf Ekman, er en person jeg har fått mer og mer respekt for. Hans nye åpenhet mot kristne fra andre konfesjoner, hans dype vennskap med Israel og det jødiske folk og hans konpromissløse tro på Bibelen som Guds evige, uforanderlige, autoritative og evig gyldige ord er ting jeg setter stor pris på. I en artikkel i avisen Magazinet nylig har Ekman kommentert de ulike synene på lederskap, og jeg synes hans synspunkter er så viktige og avklarende at jeg bringer dem videre på bloggen min. Ekmans synspunkter er også veldig interessante sett i lys av den debatten som har pågått om lederskap, som blant annet jeg har ført med representanter for den nye husmenighetsbevegelsen i Norge. Ekman hevder det samme som jeg har hevdet i denne debatten: Når man ser på den bibelske menigheten, så er det ingen tvil om at det finnes hierarki der. Menigheten er kjærlighetsfull og tjenende, men ikke desto mindre hierarkisk, overordnet. Den er ikke despotisk og kan ikke handle egenrådig, men har definitivt frihet og ansvar til å lede og bestemme. Den har oversikt og et ansvar for helheten. Her er Ekmans kommentar:
Hierarki, medansvar og individualitet
Rett ivaretakelse av medlemmenes individuelle gaver er en enorm ressurs i menigheten, skriver Ulf Ekman.Lederskapsspørsmål er alltid like aktuelle. Synet på lederskap er betydningsfullt og iblant svært kontroversielt. De siste tjue årene har spørsmål om lederskap jevnlig kommet opp i den skandinaviske kristne debatten. Iblant er dette blitt helt avgjørende for hvordan man ser på hverandre, og skillelinjer er blitt trukket opp her i stedet for blant de mer tradisjonelle skillelinjespørsmålene som ofte er mer av dogmatisk karakter.Jeg tror man kan skjelne tre ulike innfallsvinkler i synet på kristent lederskap. Den første handler om hierarkispørsmål, den andre om medansvar og medbestemmelse som et demokratispørsmål og den tredje er spørsmålet om individualitet. Med hierarki, et ord som mange reagerer på, menes det som mange i den sekulariserte vestlige verden vender seg bort fra, nemlig at noen skulle ha et ansvar over meg og en autoritet til å bestemme som overgår den enkeltes. Vi vil ikke gjerne det. Ordet toppstyrt er definitivt politisk ukorrekt. Vi har også sett en del enkelteksempler på maktmisbruk som har gjort skade. Det finnes noe iboende i oss som gjerne reagerer på dette. Det kan være en feilaktig uavhengighet som iblant grenser mot opprørskhet. Når man ser på den bibelske menigheten, så er det ingen tvil om at det finnes hierarki der. Menigheten er kjærlighetsfull og tjenende, men ikke desto mindre hierarkisk, overordnet. Den er ikke despotisk og kan ikke handle egenrådig, men har definitivt frihet og ansvar til å lede og bestemme. Den har oversikt og et ansvar for helheten. I en tid hvor det politisk synet på demokrati mer eller mindre helt har styrt synet på lederskap selv i kirken, er det hierarkiske innslaget ofte blitt tilsidesatt, hvilket iblant har skapt en handlingslammelse og en relativistisk vilkårlighet. Det er derfor viktig å våge å snakke klart om ulike tjenester, embeter og deres funksjon samt om styrken i et visjonært lederskap, for å kunne gi rom og handlingsfrihet til dem som leder.Når dette er sagt, så er det viktig at andre funksjoner også trer kraftfullt til. Den andre innfallsvinkelen handler om demokrati, eller medbestemmelse og om å ta ansvar. Et lederskap som ikke delegerer eller slipper til, kommer til å oppleves som kvelende og kontrollerende. Delegering handler om at man har tillit til menighetsarbeidere, ulønnede medarbeidere og medlemmer, samt at man ønsker og klarer å aktivere dem. Det innebærer at medlemmenes meninger tas på alvor, men også at ansvaret for ulike engasjement kan utføres av frivillige som virkelig tar medansvar, ikke bare av et betalt eller valgt arbeidsteam som forventes å utføre alle oppgaver. Aktivering av medlemmer til medansvar er spesielt viktig og helt nødvendig for en blomstrende forsamling.Den tredje innfallsvinkelen er individualitet. Den enkeltes personlighet er enormt betydningsfull. Det enkelte medlemmets gaver må frigjøres og komme frem. I et miljø der det finnes et klart visjonært lederskap med rom for mye medansvar, kan disse gavene blomstre. Uten en klar ramme og retning for menighetens mål og virksomhet, leder ofte individualiteten ingensteds, men kan risikere å enten virke passiviserende eller tvert imot friste til en eller annen form for anarki. "Hver og en gjør det som er best i sine egne øyne" for å sitere Dommernes bok. Men rett ivaretakelse av medlemmenes individuelle gaver er en enorm ressurs i menigheten.Å sammenholde disse tre innfallsvinklene, hierarki, medansvar og individualitet, er ikke helt lett, men det går. Kraftens Ånd er også enhetens Ånd. Samme Ånd som gir syner og visjoner, gir også kjærlig rom for menneskers ulike personligheter. Dette fungerer ikke perfekt hos noen menighet, men gjennom å arbeide på tre plan, ikke bare på ett, så kan noe sterkt, fritt, aktivt og fullt av kjærlighet bygges, der alle føler seg delaktige. Da kan hver menighet vokse og være en velsignelse for omgivelsene sine.
10 kommentarer:
Ulf Ekman sier: "Når man ser på den bibelske menigheten, så er det ingen tvil om at det finnes hierarki der."
En rekke teologer har påvist at dette ikke er tilfelle. Man er nødt til å fylle de bibelske begreper med innhold fra kirkens historie, for å kunne bygge en hierarkisk teori ut fra Skriften.
Men dette spørsmålet er mye mer vidtgående enn kun å gjelde styringsformen. Dette gjelder menighetens karakter. Våre menigheter er virksomheter, jeg kaller dem foretakskirker. Bibelens menigheter var fellesskap. Min venn Geir Lie sier at det som konstituerer menighet er fellesskap.
Paulus lærer oss at det finnes kun ett gyldig utgangspunkt for å forstå Guds vilje for sin menighet, og det er korset. "Jeg vil ikke vite noe annet hos dere, enn Kristus og han korsfestet". Paulus lærer oss videre at ordet om korset er en dårskap for oss mennesker.
Det er ikke korset som gjenstand eller konstruksjon som er dårskap. Korset bæres idag som et trendy smykke. Det er hva korset står for, som er en dårskap.
Jesus lærer oss hva korset innebærer: "Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som en løsepenge for mange".
Tjenerskap og lederskap er i praksis to verdier som står i motsetning til hverandre. Jeg tenker at den som lar seg tjene er lederen. Men Kristus er tjeneren.
Ulf Ekman snakker mye om lederskap. Og snakker lite om tjenerskap. Det er omvendt proporsjonalt med hvordan Bibelen anvender disse begrepene.
Man henviser ofte til skriftstedet som taler om at Kristus er hodet for menigheten. Ja, Kristus er hodet. Men ikke i betydning hvem som bestemmer. Beslutninger tar man like gjerne i hjertet i Bibelen. Hodet i Bibelen betyr det som kommer først. Det som setter standarden. Derfor sier Paulus også at vi skal vokse opp til Han som er hodet. Kristus utmerker seg ikke ved at han bestemmer, det gjør de store menn, men ved at han steg ned fra sin makt og ble en tjener.
Derfor er det heller ikke Kristi makt som tvinger oss, men Kristi kjærlighet. Jo, idag har Kristus makt, og til og med all makt. Det er derfor vi skal gjøre mennesker til hans disipler. Ikke til våre egne disipler. For vi har ingen makt.
Lederskap er et menneskelig konsept. Tjenerskap er et guddommelig konsept. Lederskap har et menneskelig potensiale for åndelig vekst og framgang. Tjenerskap har et guddommelig potensiale for åndelig vekst og framgang.
Tjenerskap handler om korset. Det handler om å ta sitt kors opp og følge Jesus. Et fellesskap preget av tjenerskap, plasserer Kristus og korset i sentrum. Et fellesskap basert på lederskap, plasserer Gamle Adam og "kjøttet" i sentrum.
Det gamle kirkelige paradigmet, foretakskirken, kjennetegnes ved lederskap. Det nye kirkelige paradigmet, som har sitt forbilde i urkristendommen slik vi finner den i Apostlenes gjerninger og brevene, kjennetegnes ved tjenerskap.
Tjenerskap er dårskap. Man får en flau smak når man tar det i sin munn. Lederskap er mye flottere. Det gir meg status. Det er lett å arrangere ledertrening, lederseminarer og lederdager. Hvor finner man tjenertrening, tjenerseminarer og tjenerdager?
Jeg tror vi må lese Bibelen med nye øyne. Vi må ikke lese ledere når vi leser om apostler, hyrder, lærere og eldste, men vi må lese tjenere. Det var i allefall det Paulus kalte seg selv. Og han hadde Kristus som forbilde.
Apropos foretakskirken: Konsekvensene som følger å erstatte lederskap med tjenerskap er enorme. Foretakskirken overlever ikke et slikt paradigmeskifte. Det er i ferd med å vokse fram en ny erkjennelse av hvilke verdier som Bibelen knytter til det kristne fellesskapet. Tjenerskap er en av nøkkelverdiene. Det vil gi oss nye menigheter av en helt annen type enn dagens foretakskirker. Kall det gjerne husmenigheter. Eller organiske menigheter. Eller enkle menigheter. Det er menigheter hvor fellesskap og forkynnende enhet erstatter "virksomheten".
Vi er vel ikke uenige i at de bibelske menighetene var fellesskap. Ei heller er vi uenige i at lederskap er tjenerskap. Dette har jeg begrunnet en rekke ganger, både selv og ved å sitere, blant annet Eberhard Arnold, hutterianer og dermed en radikal forkjemper av bibelsk menighetssyn. Vi er heller ikke uenige om korsets sentralitet. Men vi er altså uenige om at det må finnes et lederskap i forsamlingen, et lederskap bygget på Det nye testamentes ledelsesstruktur, som i høyeste grad er tjenerskap men som likevel har en viss struktur. Man behøver ikke kirkehistoriske tillegg for å lese seg fram til det.
Når det gjelder skriftstedet om at Kristus er hodet, så står det selvsagt i relevans til et annet ord som benyttes om Kristus, nemlig at Han er Herre. Så til syvende og sist er det Kristus som er Herre over forsamlingen. Det er Hans menighet, og selvsagt er alle og alt underlagt Ham. Dette at Kristus er Herre, er en svært forsømt forkynt sannhet i vår tid. Vi forkynner Ham som Frelser, men sjeldent som den Herre, vi alle må bøye våre knær for.Kristus steg ned, og ble tjener, men Han steg også opp og sitter ved Faderens høyre hånd. Det er fra tronen Han i dag regjerer. Jfr Åpenbaringen.
Jeg synes også det blir drøyt når du mener at vi som tilhører historiske kirkesamfunn ikke har urmenigheten som forbilde, men at det det er nærmest forbeholdt de nye husmenighetene.
Ellers registrerer jeg at du på bloggen din anbefaler et diskusjonsforum, som er startet av et tidligere medlem av Oslo 3. Baptistmenighet. Vi har tidligere vært inne på viktigheten av læremessige spørsmål, og jeg har satt spørsmålstegn ved lærebevisstheten i den nye husmenighetsbevegelsen. Henvisningen til dette nettstedet gjør at jeg ikke blir mindre undrende og spørrende.
Du skriver:
"Ei heller er vi uenige i at lederskap er tjenerskap."
Men det er jo nettopp det vi er. Jeg skrev i mitt forrige innlegg:
"Tjenerskap og lederskap er i praksis to verdier som står i motsetning til hverandre." Og begrunnet det.
Du skriver:
"... et lederskap bygget på Det nye testamentes ledelsesstruktur".
Det er denne såkalte ledelsesstrukturen jeg mener er en projisering fra kirkehistorien. En rekke konservative teologer hevder det samme. Her er vi også uenig.
Diskusjonsforumet: Man kan vel være lærebevisst selv om man diskutterer med personer man er uenig med? Å kun omgås personer man er enig med, skjerper vel ikke akkurat lærebevisstheten?
Jeg forstår at ordet leder klinger veldig dårlig i dine ører, og jeg kan forstå det, om man bruker dette ordet som verden gjør, og legger verdslig begrepsforståelse til grunn. Det er en vesentlig forskjell på en bibelsk lederstruktur, og en sekulær måte å se dette på. Jeg er motstander av at man benytter moderne ledelseskriterier og forståelse til grunn for å beskrive bibelsk lederskap. Mitt poeng er at det finnes, og må finnes et lederskap i Guds forsamling, men at dette lederskapet er basert på bibelske prinsipper for tjenerskap. Mitt inntrykk er at det i den nye husmenighetsbevegelsen skal det ikke finnes lederskap i det hele tatt. Jeg mener det er ubibelsk.
Jeg ser at det på bloggen din gjøres et poeng av at man ikke finner ordet "leder" så mange ganger når man søker etter dette ordet på Internet, men Bibelen opererer da også med mange ulike begreper for å beskrive de ulike oppgavene og tjenestene som finnes i den nytestamentlige forsamlingen.
Når det gjelder dette diskusjonsforumet, skriver du blant annet: "Oslo 3. baptistmenighet, som har opplevd mye turbulens i forbindelse med homofilispørsmålet." Vel, denne menigheten har nok opplevd en del turbulens, men det er en årsak til dette, nemlig denne menighetens svært liberale syn på homofili. Blant annet ble en lesbisk kvinne en del av lederskapet for en tid tilbake. Diskusjonen om denne menigheten har vart lenge, og har engasjert mange. Hvorvidt denne menigheten kan være en del av Det Norske Baptistsamfunn, skal avgjøres av Landsmøtet på Raufoss til uka. Når du anbefaler diskusjonsforumet til et tidligere medlem av denne menigheten, som også er svært profilert i kampen for akseptasjon av et liberalt syn på homofili, og du skriver som du gjør, er det ikke så underlig at man kan undres på hva du vil med det, og hvor du selv står i sakens anledning. Siden du selv er såvidt profilert i den nye husmenighetsbevegelsen, så er ditt syn på dette spørsmålet interessant, fordi det også signaliserer hvilken retning husmenighetsbevegelsen beveger seg.
Det er ikke bare hvordan ordene klinger, men hvilket praktisk innhold de har som betyr noe. Å erstatte begrepet tjenerskap med lederskap, legger sterke føringer på hvordan vi ser på oss selv, hvordan vi organiserer oss og hvordan vi utfører våre oppgaver.
Det er ikke uten betydning at man idag snakker mye om lederskap og lite om tjenerskap, omvendt av hva Bibelen gjør. Disse to ordene danner uforenlige motpoler.
Når det gjelder homofili, står jeg på samme syn som min lærer og venn, dr. theol. Per-Axel Sverker, og som han redegjør for i dokumentet En klassisk-kristen syn på homosexualitet.
Han er forøvrig min store inspirator i synet på tjenerskap kontra lederskap, også.
Vi kommer ikke bort fra at apostlene innsatte eldste i menighetene. Vi kommer heller ikke bort fra at Det nye testamente opererer med de femfoldige tjenestegavene. Dermed er det heller ingen mulighet til å konkludere med at det ikke finnes lederskap i en kristen forsamling. Kristent lederskap, sett i lys av Det nye testamente er derimot noe annet enn lederskap sett i lys av sekulær tenkemåte. Jesus sa dette i Matt 20,25-28 om hva sant kristent lederskap innebærer: "Men Jesus kalte dem til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. SLIK SKAL DET IKKE VÆRE BLANT DERE. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell. likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted." Ifølge Kristus så krever sant lederskap tjenersinn, offer og uselviskhet. En stolt og selvfremhevende person er ikke en god leder etter den standard Kristus setter. Ledere som ser hen til Kristus som deres leder og som er deres modell for lederskap vil ha et tjenersinn. De vil eksemplifisere offervilje og offersinn. Det er av absolutt viktighet at kristent lederskap alltid handler om en åndelig dimensjon, og som ledere står vi ansvarlige for både våre liv og vår handlemåte overfor Kristus og Kristi domstol. En kristen leder er ikke bare ydmyk, ømhjertet, og har en tjenersinn, men han inspirerer også til etterfølgelse. Han er et levende eksempel på hvordan man kan følge Kristus, og er villig til å gi sitt liv for de han er satt til å tjene. Lederskap handler om påvirkning, å influere. En sann kristen leder er en person hvis liv og karakter motiverer mennesker til å følge etter. Paulus skrev: "Bli mine etterfølgere", slik han etterfulgte Kristus. Det handler altså ikke om prestisje og posisjoner, men om levd liv som gis videre til andre mennesker.
Du sier:
"Vi kommer ikke bort fra at apostlene innsatte eldste i menighetene."
Nei, vi kommer ikke bort fra at det i enkelte menigheter var eldste. Men de eldste var tjenere, ikke ledere.
Du siterer jo Jesus som sier at vi skal ikke ha fyrster og stormenn, altså ledere. Men vi skal ha treller og tjenere. En fyrste er ikke en trell, og en stormann er ikke en tjener. En fyrste er en leder, og en stormann er en leder. Slik skal det ikke være blant oss, sier Jesus.
Vi skal i stedet være tjenere.
Et annet sted sier Jesus:
Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken ... La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener.
Vi skal ikke la noen kalle oss rabbi, eller leder, eller pastor, eller biskop, for bare én er vår mester og vi er alle søsken.
Kan det sies klarere?
La oss glemme våre lederambisjoner og være fornøyd om vi kan følge Kristus i det å være tjener.
For å være ærlig tror jeg ikke denne dialogen fører noe steds hen. Vi er grunnleggende uenige i syn på lederskap. Det virker heller ikke som du leser det jeg skriver om lederskap og tjenerskap, men fortsetter med å gjenta de samme argumentene dine. Les det forrige jeg skrev en gang til, så kommer vi kanskje nærmere hverandre i en forståelse. Dessuten synes jeg det er trist, at du kommer med lite konstruktive utfall på din egen blogg,om pastortjenesten. Jeg er ikke hårsår på pastortjenestens vegne, men jeg synes du er veldig generaliserende når du skriver at pastoren svekker menigheten. Dessuten synes jeg det nesten grenser til det barnslige,når du viser et bilde av en blokk og en kirke, og kaller det "religiøs bygning". Men da kan vi vel også snu på det, Are - og si: at boligblokken kan være like religiøs som den kirkebygningen som er avbildet. Dette blir nemlig en altfor lettvint, nærmest propagandistisk fremstilling av at kirkebygg representerer det religiøse, mens husmenigheten selvsagt ikke er religiøs. For noe tull. I en kirkebygning kan det finnes mange religiøse mennesker, hvis du med det mener mennesker som følger bestemte ritulaer eller former, men det finnes det da også sannelig i både pinsekarismatiske såvel som i enkelte husmenigheter.
Bjørn Olav,
Å kalle en kirke en religiøs bygning må vel kunne sies å være relativt saklig.
Jeg vil ikke kalle en boligblokk for en religiøs bygning.
I den grad vi kaller troen på Jesus en religion, vil det også være rimelig å kalle en husmenighet for en religiøs enhet.
Mennesker "som følger bestemte ritulaer eller former" finnes det også "i både pinsekarismatiske såvel som i enkelte husmenigheter". Selvfølgelig.
Dermed gjenstår, som du sier, vår grunnleggende uenighet i synet på lederskap.
Et spørsmål som jeg tror vil stå i sentrum for den kirkelige reformasjonen (frigjøringen) som nå er i anmarsj.
Legg inn en kommentar