På listen over reisemål, over steder jeg godt kunne ha tenkt meg å besøke, er fjellet Horeb eller Sinai - Guds fjell. Dette er øde trakter -ville, men vakre. Fjellet Horeb er blitt et symbol på den perioden i et menneskes liv, hvor en ensom, overgitt, eller forlatt person kan finne og erfare Guds nærvær. Både Elia og Moses før han igjen, opplevde friske berøringer med Gud på Horeb. Omgitt av de ødslige og ufruktbare omgivelsene, reduserte Herren Sine tjenere til å ha et fokus: Gud alene. Erfaringene mennesket har på fjellet Horeb forteller oss at Gud tilpasser våre tider av ensomhet og overgitthet, og bruker dem til å forberede oss for mer av Sin herlighet. Ut av vår egen ufruktbarhet, og hjelpeløshet kommer en ny avhengighet av Gud, og fra denne avhengigheten kommer nye oppgaver og en økende grad av kraft. Det var her, i fjellets kløft, at Moses bad: "Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne. Og kom i hu at dette folket er ditt folk." (2.Mos 33,13) Og det var her at Gud svarte Moses, og gav ham løftet: "Mitt åsyn skal gå med, og jeg vil føre deg til hvile."
Vi kan ikke si at vi virkelig kjenner Gud hvis vi forblir uten erfaring av Hans veier. Å kjenne de veiene en person går, er å kjenne denne personens motiver, og hvordan han eller hun gir gjensvar på livets velsignelser og utfordringer. Når det gjelder Moses så kjente han Gud på den mest inderlige måten som det er mulig å oppnå i dette livet; fordi Moses kjente Guds veier. Vi kan lese dette om Moses i Salme 103,7: "Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn." Å kjenne Guds veier er å få kunnskap om Hans hjertes motiver, og dermed være nærmest intim med hemmelighetene til Hans lidenskap. Det er å bli storlig forundret over dybden i Hans kjærlighet, og bli overveldet av Hans menneskelighet, i Hans attraksjon av de sønderbrutte, av det som intet er noe i menneskelige øyne.
Herren selv gav Moses dette løftet: "Mitt åsyn skal gå med". I Bibelselskapets oversettelse står det: "Jeg selv skal gå med deg." Når det blir slik at Guds nærvær følger med våre handlinger, så vil all den energien som vi har brukt på å bekymre oss og planlegge, bli byttet ut med lovprisning og tilbedelse og vi vil gå ut og bære frukt. Og ikke bare det, Herren lover også å føre oss inn i hvilen! Å gå inn i Guds hvile med våre liv, betyr ikke at vi er blitt ineffekive, men at Gud er blitt aktiv! Du husker sikkert Kristi ord: "Kom til meg, alle som strever og har tungt og bære, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett." (Matt 11,28-30) Når vi har tatt på oss Kristi åk, så vil våre byrder bli byttet ut med Hans styrkes uendelighet og muligheter. Han blir da for oss en uutømmelig kilde for vår svakhet, og Han blir den ufeilbarlige visdom for vår tilkortkommenhet. Når vi kommer inn i denne hvilen, blir Kristus selv en kontinuerlig livgivende kilde til nåde og hellighet. Gud har alltid vært mer opptatt av vår hjertes tilstand enn av aktivitetene til våre hender. Hva vi blir for Ham har mye større viktighet enn alt det vi noensinne vil gjøre for Ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar