Bibelen omtaler en rekke steder en vektertjeneste. Vi får blant annet høre i Salme 127 at "dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves," (Salme 127,1) Og i Jes 62,6 leser vi at Gud har plassert vektere på murene rundt Jerusalem, for å vokte byen. Vekterne er heller ikke ukjent fra norsk historie. I går kom jeg over en veldig interessant artikkel en vektertjenesten. Den er publisert 18.januar 2019 i The Daily Star. Den var så interessant at jeg har valgt å oversette den til norsk:
Hver kveld klatrer nattevakten (vekteren) til toppen av klokketårnet i Lausanne-katedralen og går på jobb: han roper ut tiden hver time, og holder en seks århundre gammel tradisjon i hevd. Nattevakten, en av de siste i Europa, varsler ikke lenger denne sveitsiske byen om branner, men han hjelper innbyggerne med å holde styr på tiden.
"Dette er vaktmannen! Klokken har ringt 10. Klokken har ringt 10."
En kald natt i desember gjentar Marco Carrara, som tar på seg jobben på den faste vekterens fridager, meldingen hver time, og endrer bare antallet klokkespill som har ringt.
Han holder hendene rundt munnen og lar stemmen bære over hustakene, akkurat som hans forgjengere har gjort hver kveld siden 1405.
Hele året, fra 22.00 til 02.00, går nattevakten, iført en stor svart hatt og bærende på en lykt, ut til klokketårnets rekkverk for å tjene som en levende klokke for folket i denne pittoreske byen ved kysten. av Genfersjøen.
Nattevakten pleide å spille en langt viktigere rolle.
Da brann utgjorde en permanent trussel mot middelalderbyer og byer bygget i tre, var han en vesentlig del av et nettverk av vektere, hvorav de fleste patruljerte gatene. Fra sin utkikkspost i tårnet i byens katedral fikk katedralvakten i oppgave å slå alarm ved første tegn på røyk.
Over hele Europa var det «tusenvis, om ikke titusenvis» av vektere som beskyttet byrom mot brann, forteller Renato Haeusler, som har den faste vekterstillingen i Lausanne.
Men etter hvert som teknologien utviklet seg, ble den en gang allestedsnærværende posisjonen stort sett foreldet og vaktmennene forsvant nesten over hele kontinentet.
I dag er Lausanne en av bare syv europeiske byer som har opprettholdt tradisjonen med helårsvakt, sammen med Annaberg, Celle og Noerdlingen i Tyskland, Ripon i Storbritannia, Krakow i Polen og Ystad i Sverige.
I Lausanne ble vaktmannen tidligere betrodd å ringe klokken manuelt på timen, men i 1950 ble oppgaven automatisert.
Haeusler erkjenner overfor nyhetsbyrået AFP at stillingen hans ikke lenger tjente en sann praktisk hensikt.
Men «byen er veldig opptatt av å opprettholde denne tradisjonen», understreket 60-åringen, som fungerte som avløservakt i 14 år før han tiltrådte den faste stillingen i 2002.
David Payot, medlem av Lausannes kommunestyre, var enig.
– Dette er en måte å gjøre historien levende på, sier han til AFP.
På begynnelsen av 1960-tallet ble en kunngjøring om at nattevaktens timer ville reduseres – han pleide å ringe ut tiden fra 21:00 til daggry – av mange tolket som en forløper for å skrote posten helt.
Byen ble oversvømmet av brev som krevde at den skulle opprettholde jobben, sa Payot.
Haeusler sier i mellomtiden at han liker den "ute-av-synkroniserte" naturen til arbeidet hans - et yrke som tjener liten hensikt i en tid da dagens virkelighet krever at alt skal være "lønnsomt og effektivt."
Haeusler klatrer opp de 153 slitte steintrappene til toppen av klokketårnet for å kunngjøre klokkeslettet omtrent fire kvelder i uken, for en lønn han sier er "godt under" gjeldende sats for nattarbeid.
Men han har også en annen jobb, med å lyse opp arrangementer og soaréer i regionen ved å bruke vokslys. Noen ganger bruker han timene som vaktmann på å dyppe en veke i varm voks for å lage lysene.
De kveldene han ikke jobber, trer en avløser inn.
– Kveldene kan være rolige og ganske ensomme, sa Carrara til AFP under en av hans skift forrige måned.
Selv om de noen ganger kan være mer animerte, sa han, for eksempel når "Lausanne-beboere, folk fra regionen og til og med turister har muligheten til å besøke vaktmannen."
"Vi er både i hjertet av byen og utenfor den," sa han, og la til at han hadde blitt tiltrukket av "det edle i denne oppgaven", som går "i motsetning til utilitarisme".
Mellom 600 og 700 mennesker besøker tårnet under kveldsvakten hvert år, ifølge Haeusler.
Fra hans synspunkt mer enn 40 meter (131 fot) over byen, kan vekteren observere den endre seg med årstidene. Han sier at han følte seg privilegert som "det siste leddet i en kjede av menn (som gjør denne jobben) som dateres tilbake til 1400-tallet."
Jeg ber om at Gud skal reise opp åndelige vektere som tar ansvar for byene og bygdene de bor i som forbedere. De trengs mer enn noen gang. Derfor har jeg talt mye om den åndelige vektertjenesten der hvor anledningen har bydd seg de siste årene.
