torsdag, februar 02, 2012

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 16

For noen år siden opplevde jeg kallet til en fordjupet relasjon med Herren. Et nøkkelord i denne sammenhengen var 2.Pet 1,10-11: 'Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast. For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble, for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi rike'. I tider trakk jeg meg tilbake for å tilbringe tid i bønn og stillhet. På forunderlig vis gav Gud meg en bønnekoie inne i skogen, hvor jeg kunne trekke meg tilbake fra det travle livet jeg hadde levd. Dette stedet ble så dyrebart for meg. Hit kom det sjeldent mennesker, her var vakker natur og pusterom.

Det var i denne perioden at jeg skulle lære betydningen av å være stille, og lytte til Herren. Bønnelivet mitt frem til da hadde vært preget av livet ellers: det var hektisk, preget av aktiviteter, av å oppnå mål jeg hadde satt meg. Veldig liten tid ble brukt til å være stille - og lytte til hva Gud hadde å si. Denne tiden i tilbaketrukkethet var en bønnens skole. Sakte, men sikkert, endret jeg min måte å be på. Stillheten fikk større og større betydning, til jeg ble helt avhengig av den. De bønner jeg ba handlet ikke lenger så mye om hva jeg synes å trenge, men hva jeg ble ledet til å be, drevet av Guds hellige Ånd. Jesusbønnen ble en følgesvenn, som har fulgt meg siden.

Tiden i bønnekoia - som jeg kaller Mamre, for det var i Mamre Abraham fikk sine himmelske gjester - brukte jeg også til å lese. Igjen skulle det indre livets forfattere få betydning for meg: Ørkenfedrenes skrifter, ortodokse forfattere som Kallistos Ware, Starets Siluan, Arkimandrit Sofrony, Aleksander Schmemann, og forfattere om bønn som Andrew Murray og Ole Hallesby.

Sakte vokste det frem en bevisstgjøring hos meg om at jeg måtte handle på ordene fra 2.Petersbrev. Jeg måtte befeste mitt kall. I mitt tilfelle betydde det at jeg måtte klargjøre det som jeg opplevde var mitt spesifike kall. Frem til dette tidspunktet hadde det vært å være pastor. Jeg fikk tidlig kall til å bli Ordets forkynner, og kallet til pastortjeneste ble en naturlig konsekvens av dette. Nå opplevde jeg at tjenesten min endret seg noe:

Jeg følte jeg skulle vie mer av mitt liv til bønn og til å leve i stillhet, og jeg følte et kall til Kristi kropp. Til å bygge relasjoner og til enhet mellom kristne. På forunderlig vis har Gud åpnet dører inn i så mange sammehenger. De siste årene har jeg talt i alt fra Den ortodokse kirke til de Frie venner. Og over alt har det vært stor åpenhet for budskapet Herren har gitt meg. Det kjenner jeg djup takknemlighet og ydmykhet for. Deler av dette kallet handler også om å bygge relasjoner med ledere, for å stå sammen med dem i bønn. Her har vi også sett forunderlige ting vokse frem gjennom årene.

(fortsettes)

Ingen kommentarer: