Når de andre er religiøse og fariseere - hva er jeg?

Jeg har aldri forstått enkelte kristnes behov for å karakterisere andre som religiøse. Selv ser de ut til å gå klar av karakteristikken de gir andre. I hvert fall mener de det selv.

I forbindelse med noen møter som skal arrangeres skriver innbyderen: 'Det er mange som er lei av det etablerte og lengter etter noe som er mer ekte og fritt for religiøsitet. Jeg tror vi kan love dager med lav terskel og uten religiøse fakter'.

Finnes ikke det ekte i det etablerte? Handler ikke dette mye om form? At de som kritiserer andre for religiøsitet, selv foretrekker de en annen møteform som for dem er mer åndelig enn andres? Kommer man ikke i skade for åndelig hovmod når man ser på seg selv som så fri, så åndelig, mens de andre er ufri og religiøse? De som kritiserer andre for religiøsitet strør om seg med ord som 'mektig salvelse', 'sterkt Gudsnærvær', men det er selvsagt om deres egne møter. På forhånd lover de at Gud vil være 'sterkt til stede', og noen lover til og med at alle som kommer enten vil bli helbredet eller de vil få 'sterke profetiske ord' over sine liv.

Fariseeren og tolleren
Jesus forteller en dag en lignelse: 'Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To menn gikk opp i templet for å be. Den ene var fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker; røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke en gang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes'. (Luk 18,9-14)

Tidsaktuell lignelse
Denne lignelsen er svært tidsaktuell. Det er nemlig slik at mange av de som kaller andre religiøse, også beskriver dem som fariseere. Selv er de fri fra slike holdninger som fariseerne har. Tror de. Men stans nå litt! Legg merke til hva Jesus sier i innledningen til denne lignelsen: 'Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre...'

Er det ikke et visst snev av forakt for andre når man omtaler dem som religiøse og som fariseere?

Er det ikke også slik at man slår seg for brystet (som fariseeren) og sier: 'Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er med i disse tradisjonelle menighetene, de som er så religiøse, så dømmende, så trange, så sneversynte. Takk at jeg er med i en menighet hvor Du er tilstede på en slik sterk og krafig måte!'

Er det ikke også slik at de som dømmer andre for religiøsitet og fariseisme opphøyer seg selv? Og i hvert fall predikanten deres, han som har en slik 'sterk salvelse'. Han som er helt spesielt utvalgt av Gud, ikke slik som pastoren eller presten i de tradisjonelle menighetene.

Jesus sier noe om å opphøye seg selv? Står vi ikke i fare for å opphøye enkelte når vi snakker om hvor sterk salvelse de har? Om så er tilfelle, hva da med Jesu egne ord om at de om opphøyer seg selv skal fornedres?

Kanskje vi bør spørre oss selv innimellom om hvordan vi omtaler andre troende enn oss selv og vår egen sammenheng?

For når alt kommer til alt er vi alle frelste syndere, mennesker som har falt, og som Gud har reist opp igjen. Og alle er vi like avhengige av at Gud forbarmer seg over oss.