søndag, februar 08, 2015

Et brustent hjerte - tårenes gave


I dag vil jeg gjerne gi bloggens lesere en virkelig godbit. En artikkel skrevet av den ortodokse presten Lev Gillet (1893-1980), som mange kjenner under pseudonymet: 'En munk fra Østkirken', og boken: 'Enkle betraktninger over Frelseren', som har vært 'obligatorisk' lesning for mange som har vært på retreat.

Denne artikkelen har så vidt meg bekjent ikke vært oversatt til norsk før:

'For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en nedbrutt ånd. Et nedbrutt og knust hjerte vil du, Gud, ikke forakte'.

Når det gjelder å uttrykke anger hører disse ordene fra Salme 51 til de mest gripende i all kristen bønn. De ble uttrykt av kong David under svært vanskelige omstendigheter. Han hadde forført kona til en av sine offiserer, for deretter å sende ham i døden ved å gi ham en utsatt plass i frontlinjene. I et øyeblikk av anger komponerte David denne salmen.

Et sønderknust hjerte. Dagens kristne er nok ikke fortrolig med det bildet, aller minst de unge. Troens liv utmerkes snarere av en viss aktivisme. Vi måler verdien av det åndelige livet etter mengden av gode gjerninger som vi har utført. Men i selve verket kan ikke noe fruktbart utrettes om det ikke springer fram av et sønderknust hjerte.

Se for deg et menneske som er blitt skadet i en ulykke. Hun ligger på bakken, uten styrke, uten mulighet til å reise seg. Tårene væter det brustne hjertet og skyller over det. Ikke vredens, bitterhetens eller misunnelsens tårer men fornyelsens tårer. 'Jeg gjennomvæter mitt leie i tårer', utbrøt David.

I dag er tårene ukjente for de fleste kristne. Men i den tidlige kirken betraktes de som en gave fra Gud. Man ba om å få tårenes nådegave. Kirkefedrene sammenlignet tårenes gave med dåpen. Man betraktet til og med tårene som den fremste gaven, ettersom den kunne gis mange ganger under ens liv.

En gruppe ungdommer spurte meg: Finnes det ikke viktigere ting å be om? Ser vi ikke en ubeskrivelig lidelse blant oss?

Sannelig. Men den hjelp vi gir mennesker som lider blir overfladisk og kortvarig, om den ikke springer ut av tårer, medfølelse og barmhjertighet. Om Gud gir oss den gaven å kunne gråte innfor Ham blir hele vår tilværelse forandret. Hvordan skal et sønderknust hjerte kjenne på stolthet, hardhet, ironi? Hvordan skulle det kunne bære på en lengsel som ikke bunner i djup kjærlighet?

Ydmykhet leder oss inn i en ømhet der Guds kjærlighet - likesom kjærligheten mellom en mann og en kvinne - er grenseløs. Klippen måtte briste for at vannet skulle velle fram som en kilde. Husk hva som skjedde ved Jesu oppstandelse. Kvinnene bega seg til graven til tross for at de visste at inngangen var blokkert av en stor stein. For å rulle bort den steinen holdt det ikke med å dytte på den eller legge den til rette. Det krevdes et jordskjelv. Iblant kjenner vi at hjertet er som en stein og vi kan ikke gråte. Hvem skal rulle bort steinen for oss?

Et sønderknust hjerte er mer enn et sorgfullt hjerte, angrepet av en melankoli. Det er blitt rystet av et jordskjelv.

'Herre, du forakter ikke et sønderknust og ydmykt hjerte'.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Ja det er i sannhet det som skaper nye tider... I gamle tider, f.eks. Marie Monsen i Kina, spurte den som ville bli frelst; "Har du sorg over din synd?" var svaret negativt ble de sendt bort med bud om å be Gud vise den søkende sin synd. Ganske på tvers av hva vi idag sier til den søkende...

Bjørn Brekka

Bjørn Olav sa...

Takk for viktig innspill, Bjørn. Satte stor pris på den.