Noen tanker arbeidsledighet, menighetsliv og 1.mai

Norge har 130.000 arbeidsledige. Det er 130.000 enkeltskjebner, med hver sine historier. Men deres skjebner berører langt flere. Ikke minst deres familier og nære relasjoner.

Berører dette oss som kristne? Er dette noe som drøftes i menighetene? Eller er vi mest opptatt av andre problemstillinger, som Israel, endetid, flyktninger og integrering?

Hvor er profetene i dagens Norge som refser makteliten? Og stiller myndighetene til ansvar?

For i Bibelen leser jeg at den gamle pakts profeter var opptatt av sosial urett. De talte skarpt om de som utnyttet de fattige, og som behandlet de fremmede og enker og farløse dårlig. Og urkirken i Jerusalem tok ansvar for et suppekjøkken for de fattige der i byen.

Om arbeidsløsheten blir verre og noen av våre trossøsken skulle miste jobben, kanskje vi da får opp øynene for at ikke alle har det like greit her i landet. Ikke forstår jeg hva som skal skje med de mange som ikke lenger har rett til å motta dagpenger, som ikke har utsikter til arbeid og som ikke har krav på sosialtrygd? Hva skal de leve av? Jeg kjenner noen som er i den situasjonen. Som har søkt det som er av ledige jobber, men fått nei alle steder. Det er ikke noe arbeid å få.

Skal menighetene forholde seg passive til dette? Hva kan vi som menigheter bidrag med for å hjelpe de som nå står og som kommer til å stå uten jobb?

"Så har maidagen kommet!" Jeg kan ennå høre fars ord. Helt siden jeg var en neve stor har 1.mai vært spesiell for meg. Sikkert fordi den var spesiell for far. Denne dagen handlet om solidaritet, om kampen for arbeidsfolks rettigheter, for trygghet, sikkerhet, forutsigbarhet, for sosiale rettigheter. Far visste det. Han var en enkel skomaker, som ble fabrikkarbeider. En av 'gutta på gølvet' og som tok til gatene på Maidagen, under røde bannere.

Jeg er stolt av faren min. Selv om han døde når jeg var bare var 12 la han igjen noe etter seg, noe bunnsolid. Han kjempet for arbeiderbevegelsens idealer: likhet, brorskap, solidaritet.

Idealer det er godt å ta med seg. I begynnelsen besto mange av våre frimenigheter av folk fra nettopp arbeiderklassen. Av de som var nederst på samfunnsstigen. Hvor er de blitt av? Og: ville de føle seg hjemme hos oss i dag?