Gjennom hemmelige kanaler sendte de forfulgte troende tilhørende Schwenkfelder-menighetene et brev til mennonitene i Amserdam, hvor de fortalte om sine vanskeligheter og ba om råd. Dette skjedde i 1727. Mennonitene sendte et brev tilbake, og forsikret dem om sin villighet til på hjelpe til økonomisk. Men fordi avstandene var så store anbefalte de Schwenkfelder-menighetene tok kontakt med Enhetens brødre i Herrnhut i Oberlausitz (Schelsien, nå del av det sørlige Polen, lå ved siden av Oberlausitz, nå en del av den østlige tyske grensen).
I hjemmet til familien til Georg Wiegner i Oberharpersdorf var forberedelsene som måtte gjøres for å flykte kommet godt i gang. Sønnen deres, Christoph, var allerede blitt 15 år og kunne involveres i planene til alle familiene som tilhørte Schwenkfelder-menighetene. For at ingen skulle lide på grunn av de som flyktet, besøkte medlemmene av Schwenkfelder-menighetene, at alle skulle flykte samme natt. Det dreide seg om ialt 500 mennesker. Herren svarte deres bønner og de klarte å flykte alle sammen og ikke et eneste liv gikk tapt.
Lik Israels barn som kom ut av Rødehavet, krysset medlemmene av Schwenkfelder-menighetene, grensen til Tyskland etter en strabasiøs reise til fots, tvers gjennom Sudeten-fjellene. Så, i Herrnhut, ikke langt unna grensen, ble de tatt imot med åpne armer.
På mange måter følte medlemmene av Schwenkfelder-menighetene en djup enhet med de som bodde i Herrnhut. Lik de moravianske brødrene ønsket de å leve sine liv i pakt med Bergprekenen. Begge levde de fredelige liv og møtte ondskapen med godhet. Brødre og søstre på begge sider kledde seg enkelt, kvinnene i enkle skjørt og med hodedekke, og både moravianerne og medlemmene av Schwenkfelder-menighetene støttet hverandre og levde i fellesskap.
Det eneste problemet var at det ikke var plass for flere flyktninger fra Schlesien i Herrnhut, og at tyske myndigheter ikke ville vite av flere sekter.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar