Hvorfor ser ikke kristne mer ut som Kristus? Del 1

Dallas Willard (bildet), som døde i 2013, har betydd mye for meg. Det er ulike årsaker til dette. En av dem er at vi står i samme kirkelige tradisjon. Willard var ordinert pastor hos Sørstatsbaptistene, jeg hos Det norske baptistsamfunn. Han var som jeg er opptatt av det indre bønnens liv, av stillhetens betydning, av de åndelige disipliner, av kontemplasjon. Og - som i denne artikkelen: den åndelige veiledningen.

Vi 'kurses' jo i alt mulig. Det er visst bare det kristne livet vi skal klare selv! Da overlates vi til vårt eget forgodtbefinnende!

Dallas Willard avdekker for oss at det er  komplett umulig å tro på Kristus uten samtidig å være Hans disippel. Og i en av sine bøker legger han vekt på at 'frelsen er et liv', ikke en lære. I misjonsbefalingen her det jo:

"gjør alle folkeslag til disipler..." (Matt 28,19)

Artikkelen du er i ferd med å lese er et intervju som Dieter Zander hadde med Dallas Willard. Det ble offentliggjort i Leadership Journal. Her er mitt forsøk på å oversette det. Om det blir hele intervjuet eller deler av det får tiden vise:

Hva er åndelig formasjon? Og hvordan driver en menighet med det? En professor og en pastor diskuterer det nye språket for det å gjøre disipler.

Over inngangen til filosofi-avdelingen ved Univeristy of Southern California, hvor Dallas Willard har undervist de siste 40 årene, står det en statue av Diogenes. Denne filosofen fra det fjerde århundre før Kristus ble kjent fordi han gikk gjennom gatene i Athen i fullt dagslys bærende på en lysende lampe. Han søkte etter en ærlig mann. For noen av Diogenes en galning; for andre en provokativ åpenbarer av sannheten. 

Willard's ideer lokker fram lignende reaksjoner i dag. Hans bøker om åndelig formasjon har fungert som et slags åndelig fyrlys eller sjømerke for de som søker en bedre forståelse av Guds rike. Til de som tror at kirkens budskap ikke krever noen endring eller justering, oppfattes nok Willard som en tåpe, som bærer et lys der det ikke er nødvendig. 

Willard appellerer derimot til de som er hjemsøkt av spørsmålet: Hvorfor ser ikke kristne mer ut som Kristus? Til de som er plaget av skilsmissestatistikken, materialismen, de seksuelle promiskuiteten, rasismen, de fysiske mishandlingen. Amerikanske kristne oppfører seg ikke annerledes enn kulturen rundt dem.

Når forstod du at tjenesten, slik du kjente den, ikke fungerte?

Willard: I den tradisjonen jeg representerer har omvendelsen vært svært viktig, men fordi livene sjeldent forandret, hadde vi også vekkelsesmøter hvor mennesker kunne gi sine liv på nytt til Kristus - noe de gjorde ofte. Som pastor la jeg merke til dette, og jeg oppdaget at jeg virkelig ikke hadde noe jeg kunne hjelpe disse menneskene med. Alt jeg kunne si var at jeg håpet de virkelig mente det denne gangen, eller andre dumme ting. 

Vekkelsesmøtene endret ikke på dette problemet, slik heller ikke konferansene gjør det i dag. Om du studerer livene til mennesker som vanligvis sees på som hellige personer, så ville du finne ut at forvandlingen de erfarte aldri skjedde i forbindelse med et enkelt møte

I de få årene jeg arbeidet som pastor, brukte jeg mye tid og energi på å få folk til å komme til kirken. Så begynte jeg å se på Jesus, og oppdaget at Han forsøkte å komme seg bort fra folk. Menneskene Jesus underviste opplevde virkelig forandring. I det jeg tilbrakte mer tid med å studere evangeliene, så jeg at Jesus kom og forkynte at himlenes rike var kommet nær. Jeg forsto at jeg ganske enkelt ikke forkynte det Han forkynte. Jeg hadde ikke forstått evangeliet.

Zander: Tidlig på 1990-tallet hadde jeg gitt meg helt hen til de søker-sensitive ideene. Jeg har motivert av antallet besøkende - å bryte 200-, 400- og 800-barrieren. Og ved Guds nåde brøt jeg dem. Underveis følte jeg det som om jeg promoterte en brosjyre for et sted jeg aldri hadde vært. Så leste jeg 'The Divine Conspiracy' av Dallas Willard og det gikk opp for meg at Jesus sa at Guds rike var kommet nær. Det er nå. Det er her. Guds nærvær er iblant oss, og vi kan erfare realitetene i dette Riket nå før vi dør. Det var ikke bare en brosjyre lenger. Det var en epifani - åpenbaring.

(fortsettes)