"Evnen til å skjelne (bedømme) er Guds kall til å tre inn som forbeder, aldri for å lete etter feil hos andre."
Det finnes nemlig en fare for oss alle: å se andres synder, men ikke våre egne. Og det er noen som blir så nidkjære på Herrens vegne at de bruker storslegga og skal si fra så det holder at han eller hun går på gale veier, mens de selv går rett frem og har alt sitt på det tørre med hensyn til det som har med Herren å gjøre. De har selv de edleste motiver, og er fulle av kjærlighet, mens de andre er det stikk motsatte. De ser ikke at selvrettferdigheten har inntatt dem.
Det er Isak Syreren som på 600-tallet har sagt, her i min oversettelse:
"Et nidkjært menneske når aldri frem til sinnets fred. Og den som er fremmed for freden, er fremmed for gleden. Ettersom freden, som det er sagt, er sinnets fullkomne helse, og ettersom nidkjærheten
står i motsetning til freden, følger derav at den som drives av en usunn nidkjærhet er svært syk. Å, menneske, du som tror at din nidkjærhet bekjemper andres skrøpeligheter, du har drevet helsen ut av din egen sjel. Bekymre deg selv for din egen helse.
Om du vil helbrede de syke, så vit da at de som er syke har større behov for omsorg enn av tukt. Og når du unnlater å hjelpe andre utsetter du deg selv på en smertefull måte for alvorlig sykdom.
Det er ikke av visdom du ytrer deg i din nidkjærhet, men på grunn av sjelens sykdommer: trangsynthet og stor uforstand.
Den guddommelige visdommens begynnelse er overbærenhet og mildhet; de er utmerkede for en storsinnet sjel som tar på seg sin nestes svakheter."
Apostelen Peter skriver i sitt første brev:
"Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder." (1.Peter 4,8)
Jeg har funnet ut at jeg har mer enn nok med mine egne synder om jeg ikke skal anklage andre for deres synder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar