Respekt for livet

Ettersom årene går har jeg fått større og større respekt for de ulike prosessene mennesker befinner seg i og går igjennom. Disse prosessene tar tid, og det er viktig at man får lov til å stå i dem så lenge det er nødvendig.

Noen ganger kan man føle at noe tar veldig lang tid. Da er det lett å forøke å hjelpe Gud. Det går sjelden bra.

I dag, dagen etter Kristi himmelfartsdag, kjenner jeg på en djup takknemlighet. I september vil det være fire år siden vi startet opp med våre gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet. Disse fire årene har jeg hatt gleden av å møte mennesker som hver på sin måte bærer på djupe lengsler etter å møte Gud, og få erfare Hans kjærlighet og Hans hellige nærvær. Mange av dem har fortalt meg deres troshistorie. Ofte smertefulle historier. I Kristi himmelfartskapellet spør vi ikke mennesker hvor de kommer fra, eller hvilken kirkebakgrunn de eventuelt måtte ha. Folk som kommer skal få lov til å være anonyme, om de ønsker det, og de skal kjenne seg trygge på at jeg som prest har taushetsplikt. Det har vært spennende å se hva som har skjedd i deres liv over tid. Når Guds godhet og kjærlighet har fått løst opp i sjelelige knuter.

Slikt tar tid. Og tid har vi i Kristi himmelfartskapellet. Vi holder fast ved ordene fra profeten Jesaja:

"Den som tror, har ingen hast." (Jes 28,16)

Ulike livsprosesser kan ta år å bearbeide og det kreves tålmodighet og mye nåde til å våge å stå i dem, og gradvis få del i Guds legedom.

Disse årene har også lært meg mye om at vi alle er unike, og vi er alle skapt i Guds bilde. Det er nåde å få lov til å beholde originaliteten vår, slik at vi ikke blir presset til å bli dårlige kopier av andre. Det er en befrielse når man oppdager at ens bønneliv kan være helt annerledes enn andres, og likevel være like nært Gud.

I det siste har jeg fra enkelte hold fått kritikk for at jeg oversetter en del av Jean Vanier og Henri Nouwen. Problemet er visst at disse to er katolikker. For enkelte er det nok til at rullgardinen går ned og man vil ikke lytte til hva de faktisk sier. For disse to har hver på sin måte lært meg så mye om det ekte livet, det vi alle opplever. Sorgene, fortvilelsen, smertene, vemodet, vantroen, men også den yrende gleden over å få være menneske i all sin skrøpelighet.

Jeg orker ikke lenger de opphausede møtene, de store bekjennelsene, de store ordene - alt dette som er så fjernt fra det livet de fleste av oss lever. Jeg orker heller ikke all fordømmelsen, de harde, uforsonlige ordene om andre kristne, den kvalmende rettroenheten. Dette tar kvelertak på troen min - og mange andres. Ordene fra Mika 6,8 har vært retningsgivende for meg de siste årene:

"Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud."

Jeg kjenner djup takknemlighet for alle mennesker - enten de er protestanter, ortodokse eller katolikker, eller de er mennesker underveis uten at de kjenner seg hjemme i noen av disse grupperingene, men bærer på en lengsel etter Gud. Den dagen jeg ikke har mer å lære er jeg blitt gammel.