Den gammeltestamentlige praksis med alter (thysiasterion), prest (hierevs) eller tempel (hieron) finner vi ikke noe eksempel på i den tidlige kristne forsamling. De kristne forsamlingers gudstjenesteliv hadde meget enkle kår i aposteltiden. De kom enten sammen i noens hjem eller i offentlige møtesaler. Dette fortsatte også i den etterapostliske tiden. Det er først på slutten av 200-tallet, og på begynnelsen av 300-tallet at vi finner eksempler på kirkebygg. Først da finner vi også eksempel på at man bygget alter. Barnabasbrevet polemiserer mot de som henger fast ved tempelbygget i Jerusalem, som om det var Guds hus. Vi ser at dette synet også var apostelen Paulus sitt syn. I Apgj 17,24, i forbindelse med sin tale på Areopagos, sier han: "Gud, som gjorde verden og alt som er i den, bor ikke i templer gjort med hender, siden Han er Herre over himmel og jord."
I et skrift, av en viss Minucius Felix som kalles Dialogen Octavius, skrevet på begynnelsen av 200-tallet, spør den hedenske motstanderen Caecilius, hvorfor de kristne ikke har alter og tempel. Spørsmålet er veldig interessant fordi det sier noe om de første kristnes enkle gudstjenesteform, så sent som omkring år 200 etter Kristus. Disse gudstjenestene var ikke offentlige, de fant sted avsondret for de utenforstående, noe som fikk hedningene til å tro at de drev med noe mystisk, for ikke å si skammelige ting. Octavius svarer at selv om de ikke har templer eller alter, legger de likevel ikke skjul på hvem de tilber. Det heter i dette skriftet: "Er det ikke bedre å bygge et tempel for Ham i vår sjel, å hellige Ham en plass i vårt hjerte?"
De første kristnes sammenkomster lignet jødenes synagogegudstjeneste. Her forekom skriftlesning, bønn, kjærlighetsmåltid og brødsbrytelse. Dette vet vi både fra Det nye testamentes skrifter, og fra en hedensk stattholder som skrev ned en beskrivelse av disse sammenkomstene. Det var Plinius i Bithynia, som etter en undersøkelse blant de kristne, rapporterer til keiser Trajan (98-117): "De forsikret at hele deres skyld og villfarelse besto i at de brukte å samles på en bestemt dag før soloppgang for å synge med hverandre en sang til Kristus som til en gud og ved ed forpliktet seg til ikke å ta del i noen forbrytelse, ikke gjøre seg skyldig i tyveri eller ekteskapsbrudd, ikke bryte et gitt løfte, ikke vegre seg for å levere tilbake ting de var blitt betrodd når de ble anmodet om det."
I et skrift, av en viss Minucius Felix som kalles Dialogen Octavius, skrevet på begynnelsen av 200-tallet, spør den hedenske motstanderen Caecilius, hvorfor de kristne ikke har alter og tempel. Spørsmålet er veldig interessant fordi det sier noe om de første kristnes enkle gudstjenesteform, så sent som omkring år 200 etter Kristus. Disse gudstjenestene var ikke offentlige, de fant sted avsondret for de utenforstående, noe som fikk hedningene til å tro at de drev med noe mystisk, for ikke å si skammelige ting. Octavius svarer at selv om de ikke har templer eller alter, legger de likevel ikke skjul på hvem de tilber. Det heter i dette skriftet: "Er det ikke bedre å bygge et tempel for Ham i vår sjel, å hellige Ham en plass i vårt hjerte?"
De første kristnes sammenkomster lignet jødenes synagogegudstjeneste. Her forekom skriftlesning, bønn, kjærlighetsmåltid og brødsbrytelse. Dette vet vi både fra Det nye testamentes skrifter, og fra en hedensk stattholder som skrev ned en beskrivelse av disse sammenkomstene. Det var Plinius i Bithynia, som etter en undersøkelse blant de kristne, rapporterer til keiser Trajan (98-117): "De forsikret at hele deres skyld og villfarelse besto i at de brukte å samles på en bestemt dag før soloppgang for å synge med hverandre en sang til Kristus som til en gud og ved ed forpliktet seg til ikke å ta del i noen forbrytelse, ikke gjøre seg skyldig i tyveri eller ekteskapsbrudd, ikke bryte et gitt løfte, ikke vegre seg for å levere tilbake ting de var blitt betrodd når de ble anmodet om det."
Den bestemte dag Plinius henviser til er søndagen. De første kristne hadde frigjort seg fra de jødiske skikkene og hadde valgt den første dag i uken, som er Herrens oppstandelsesdag, til den dagen de feiret gudstjeneste. Dette kommer veldig tydelig frem i flere av samtidens skrifter. Det gjelder både Barnabas-brevet og Ignatios sitt brev til Magnesia-forsamlingen, hvor han skriver om dem som ikke lenger lever etter de gamle sedvaner, men som har fått et nytt håp "idet de ikke mer holder sabbaten, men innretter sitt liv med tanke på Herrens dag."
Hos Didache heter det: "Når dere er forsamlet på Herrens dag så bryt brødet og takk Gud etter at dere har bekjent alle overtredelser." Vi finner det samme hos Justin Martyr, fra 150 tallet i Rom: "På den dag som kalles søndagen, samler både de som bor i byen og stedene eller landsbygda seg, og da leser de apostlenes beretninger (evangeliene) eller profetenes skrifter. Når den som leser slutter, gir forstanderen en formaning og oppfordrer alle til å legge vinn på å gjøre det gode de har hørt. Så reiser vi oss alle og sender opp bønner." Etter dette feirer de nattverden.
I det brevet Ignatios skriver til Polykarp finnes det en karakteristisk formaning: "Samværene bør forekomme oftere; få rede på alle, navn for navn." Med andre ord, man hadde god oversikt over hvem som tilhørte forsamlingen, og fulgte dem opp, om de unnlot å komme til menighetens samlinger. Kun de døpte fikk del i nattverden. Dette sies klart i Didache: "Ingen får ete og drikke av eukaristin, som ikke er døpt til Herrens navn." Det samme sier Justin: "Ingen andre får delta enn den som tror på vår læres sannhet og har mottatt badet til syndernes forlatelse og gjenfødelse og som lever etter Kristi bud."
Bildet viser våre anabaptistiske venner i USA.
Hos Didache heter det: "Når dere er forsamlet på Herrens dag så bryt brødet og takk Gud etter at dere har bekjent alle overtredelser." Vi finner det samme hos Justin Martyr, fra 150 tallet i Rom: "På den dag som kalles søndagen, samler både de som bor i byen og stedene eller landsbygda seg, og da leser de apostlenes beretninger (evangeliene) eller profetenes skrifter. Når den som leser slutter, gir forstanderen en formaning og oppfordrer alle til å legge vinn på å gjøre det gode de har hørt. Så reiser vi oss alle og sender opp bønner." Etter dette feirer de nattverden.
I det brevet Ignatios skriver til Polykarp finnes det en karakteristisk formaning: "Samværene bør forekomme oftere; få rede på alle, navn for navn." Med andre ord, man hadde god oversikt over hvem som tilhørte forsamlingen, og fulgte dem opp, om de unnlot å komme til menighetens samlinger. Kun de døpte fikk del i nattverden. Dette sies klart i Didache: "Ingen får ete og drikke av eukaristin, som ikke er døpt til Herrens navn." Det samme sier Justin: "Ingen andre får delta enn den som tror på vår læres sannhet og har mottatt badet til syndernes forlatelse og gjenfødelse og som lever etter Kristi bud."
Bildet viser våre anabaptistiske venner i USA.
18 kommentarer:
Hei igjen, nok eit interessant innlegg! Berre eit spørsmål. Du skriv at dei fyrste kristne førte "frammøteprotoll" bl.a. for å sjå om det var nokon som unnlot å koma til forsamlingsmøtene. Har du nokre kjelder som støtter denne tolkinga? Eller kan det ganske enkelt ha vore for å forhindra uvedkommande å delta i nattverden? Eg kjenner eg vert litt ukomfortabel ved tanken på at menigheten eg tilhøyrte før skulle føra fråværsstatistikk. Eg var under inntrykk av at Paulus' ord om å ikkje halda seg unna forsamlinga antyder at dei ikkje skulle gå til dei gamle jødiske synagogene, og var i grunnen litt letta over den tolkinga. Slik vår situasjon er så går mange sundagar bort i reising og jobbing, og den allmennkyrkjelege praksisen med å utelukkande samlast på sundagen har ført til at me ofte har måtta halda oss borte frå forsamlinga. Viss du skjønar kva eg siktar til.
Elles, kva bøker er kjeldene dine? Eg går ut i frå at du ikkje har tingang til alle desse originalkjeldene du siterer?
Jeg vil nevne to ting, det ene har jeg tatt opp før, det andre er "nytt".
Det skrives:
"Den bestemte dag Plinius henviser til er søndagen. De første kristne hadde frigjort seg fra de jødiske skikkene og hadde valgt den første dag i uken, som er Herrens oppstandelsesdag, til den dagen de feiret gudstjeneste."
Hvilken dag som man holder gudstjeneste på er etter min mening ikke av stor betydning. Hvis det var jødisk skikk å holde gudstjeneste på sabbaten så ser jeg ikke noe galt i å endre dette.
Men det som har skjedd er at vi tilsynelatende tidlig fikk en endring av hviledagen. Hviledagen er flyttet fra lørdag til søndag. Er hviledagen en jødisk skikk? Kan man kalle de ti bud en jødisk skikk? Kan man frigjøre seg fra de ti bud? Kan man i utgangspunktet stryke alle Guds bud og erstatte det med det dobbelte kjærlighetsbudet i Matt. 22, 35-40 for deretter å gi det innhold selv, "fortrinnsvis" etter Guds ord?
Ingen kan med Bibelen i hånd si at søndagen er den rette hviledagen i hvert fall. Men vi ser jo mange eksempler på dette, paven f.eks.(?) Og mennesket bedras i sin uvitenhet. En spørreundersøkelse om hvilken dag som er hviledagen har jo vært interessant og sett resultatet av.
Den andre saken jeg vil spørre om er praktisering av nattverden. I min lokale baptistmenighet oppfordres barn til å ta nattverd. Barn fra 2-3 år tar i mot brød og "vin". Dette synes jeg ikke er riktig. Både mot Gud, at vi skal "ransake" oss selv og at nattverd er en svært alvorlig og høytidelig handling, og mot barna og andre som ikke er helt klar over hva nattverden er. Dette er en av to grunner til at jeg som regel blir sittende på mitt sete når det er nattverd i min lokale Baptistmenighet. Finnes det noen retningslinjer fra Det Norske Baptistsamfunn på dette?
Hilsen
Thomas i S.
Øystein.
Jeg vil tro du har rett når du antar at menighetsprotokollen har med deltagelse i menighetens nattverdfeiring å gjøre. Vi snakker jo både om små og ovetsiktlige menigheter i den første kristne tid, og også store menigheter. En oppfølging av menighetens medlemmer kan jo også sees positivt, og ikke som en kontroll. Det er så mange ting som kan holde oss borte fra menighetsfellesskapet, også legitime som du selv gir uttrykk for. Men hvis det er andre årsaker: sykdom, skuffelser, problemer, kan det jo være godt at man er sett og blir tatt vare på. Men i den grad dette brukes som en kontroll over menighetens medlemmer, så er jeg enig i at det ikke er bra.
Når det gjelder kildematerialet mitt så benytter jeg blant annet:
De apostoliske fedre. Luther 1997
Eusebios: Kyrkohistoria. Artos 1999
The Ante-Nicene Fathers. 10 volums.
Eberhard Arnold: The Early Christians. After the death of the Apostles. Plough Publishers 1972
John W. Kennedy: The Torch of the Testimony. Christian Books 1965
J.M. Caroll: The Trail of Blood.
The Martyrs Mirror
Jeg har også hatt glede av å lese Gunnar Westins bok om frikirkenes historie, utgitt av Norsk Litteraturselskap. Han var professor i kirkehistorie ved Uppsala Universitet.
Thomas:
At de første kristne feiret søndagen som gudstjenestedag, fremkommer en rekke steder, både i Det nye testamentes skrifter og hos de såkalte Apostoliske Fedre. Dette har blant annet sammenheng med at Jesus stod opp igjen "den første dag" i uken. Dette er så langt jeg kan se et uomtvistelig faktum. Det historiske materialet er entydig.
Når Keiser Konstantin gjør kristendommen til statsreligion, så gjør han søndagen til en hviledag, og forbød vanlig arbeid på denne dagen. Men det keiser Konstantin gjør er at han tar de kristnes samlingsdag, og omgjør den til en hviledag. Det er altså ikke han som innfører søndagen som gudstjenestedag. Keiser Konstantin tillot også sine soldater å gå til gudstjeneste denne dagen, og hviledagen betydde ikke minst mye for slavene.
Jeg tror ikke vi kan forandre Guds lover etter vårt forgodtbefinnende, men det er likevel et faktum at de første kristne ikke feiret sabbaten som gudstjenestedag. De feiret oppstandelsesdagen. Men den var altså ikke en hviledag. Det historiske materialet viser at enkelte feiret gudstjeneste før solens oppgang, altså før de begynte sitt daglige arbeid. Det viser det materialet jeg har vist til i min artikkel om Den første menighets indre liv, del 3. Det var altså Konstantin som innførte søndagen som hviledag.
Jeg deler dine betenkeligheter mht til at barn tar del i nattverden. Jeg mener dette ikke er rett, da kun de som er døpt skal ha del i nattverden, og som du ganske riktig påpeker, skal man prøve seg selv før man tar del i brødsbrytelsen, jfr 1.Kor 11.
"Men hvert menneske må prøve seg selv; og så kan han ete av brødet og drikke av begeret. For den som eter og drikker uverdig, eter og drikker dom over seg selv, fordi han ikke akter på Herrens kropp. Av den grunn er det mange svake og syke blant dere, og mange nok har sovnet inn." (versene 28-30)
Hvordan et barn skal kunne prøve seg selv, vet jeg ikke. For meg er dette nok til å si at det ikke er rett å la barna få del i nattverden.
Menighetene som tilhører Det Norske Baptistsamfunn er frie, selvstendige menigheter. Det finnes derfor ingen fast praksis på hvordan man feirer nattverden, men jeg synes du skal ta det opp med menighetens ledelse. Spør om de kan begrunne sitt syn, og la dem få del i dine innvendinger.
Det spørs jo veldig på hva slags nattverdssyn du har.
Tradisjonelt har baptistbevegelsen stått for et Zwingliansk nattverdssyn selv om man både i Norge, og utlandet finnes tendenser til et Calvinsk syn blant eneltpersoner og i visse miljøer og menigheter.
Skal man ha en fruktbar debatt så må man altså først ha klart for seg hvilket nattverdssyn som ligger til grunn for debatten på hvorvidt det kan forsvares eller ikke.
Begrunnelsen for å la barna motta nattverd er vel å ligne med det metodistiske dåpssyn hvor man sier at når de allerede er Guds barn, hvordan kan vi da nekte dem dåpen. (det er jo god baptistisk lære å mene at barna tilhører Gud, og går til himmelen uavhengig av dåp, eller foreldres tro.)
Det kan forsåvidt være problematisk at baptister på den ene sider avviser metodistenes standpunkt når det gjelder dåpen, men samtidig bruker en svært lignende argumentasjon når det gjelder nattverden selv om problemstillingen er den samme.
Nå mener jeg ikke med det å si at flertallet gjør dette, eller at en såpass fri nattverdsforvaltning har er den rådende tradisjon internasjonalt blant baptister.
Men du beskriver en menighet med slik praksis, og jeg kjenner selv også til flere baptistmenigheter i Norge med slik praksis.
Jeg er forsåvidt også litt usikker på hvor teologisk fundamentert en slik fri nattverdsforvaltning er.
Ellers er det også forskjellig hvilke sider av nattverden man betoner.
Selv ser jeg nattverden som bla:
- Symbol på enhet
- Jesu legeme
- symbol på felleskapet med hverandre, og Gud.
- Symbol for den nye pakt
- En markering av troen
- En lydighetshandling
- Minnesmåltid over soningsdøden
Hvilke sider man betoner avgjør jo fort også hvordan man ser på å ha åpent nattverdsbord.
Men hvilket nattverdssyn har du Thomas?
Ellers er jo jeg blant dem som mener at de 10 bud ble gitt til jødene, og mener å kunne begrunne det i Mosebøkene i fortellingen om overleveringen av de 10 bud. Eller for den saks skyld spør en jødisk rabbiner om han mener de 10 bud ble gitt til hele verden.
Sabbaten var jo selve paktsymbolet på den gamle pakt med de 10 bud i sentrum som var eksklusiv for jødene.
Disse er ikke direkte videreført i den nye pakt, selv om man kan si at de i praksis er videreført i det dobbelte kjærlighetsbud.
Paulus går så langt som til at han oppfødrer å drive trellkvinnen (de 10 bud), og hennes sønn (kjødet) ut hvor han helt tydelig viser til at trellkvinnen Hager står for symbol for pakten på Sinai-fjellet (10-buds pakten).
Sara står som symbol for nåden og friheten.
"Den gamle og den nye pakt
21 Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke på loven? 22 Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, en med slavekvinnen og en med den frie kvinnen. 23 Slavekvinnens sønn ble født etter naturens orden, den frie kvinnens sønn ble født ved Guds løfte. 24 Dette har en dypere mening. Kvinnene står nemlig for to pakter. Den ene, Hagar, er pakten fra Sinaifjellet; hennes barn blir født til slaveri. 25 Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i slaveri med sine barn. 26 Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor. For det står skrevet:
27 Gled deg, du ufruktbare, som ikke fødte,
bryt ut i jubel, du som ikke hadde fødselsrier.
For den enslige kvinnen har flere barn
enn hun som har mann.
28 Og dere, søsken, er barn ut fra løftet, slik som Isak. 29 Men han som var født etter naturens orden, forfulgte den gang ham som var født ved Ånden, og slik er det også nå. 30 Men hva sier Skriften? Jag ut slavekvinnen og sønnen hennes! For slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnens sønn. 31 Altså, søsken, er vi ikke barn av slavekvinnen, men av den frie kvinnen."
Mvh.
Lars
Et visst alvor finner vi jo i denne delen av teksten:
"For slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnens sønn."
Og her tales det klart til kristne som tror på Jesus. Det viser altså at muligheten for å være slavekvinnes sønn samtidig som man bekjenner seg til kristus er mulig.
Jeg vil da påstå at en forståelse av lovens tredje bruk som ligger tett opp mot en jødisk forståelse av lovens bruk vil kvalifisere til å kunne regnes som slavekvinnens sønn.
Jeg mener for den saks skyld også at Paulus er avvisende til lovens andre bruk.
Det bunner i forståelsen av Bibelverset om loven som som tuktemester\vokter hvor jeg personlig ikke oppfatter er en oppfordring til lovens andre bruk.
Men det skal også nevnes at de lærde strides om hvordan verset skal oppfattes.
For dem som forkynner lovens andre bruk er dette verset selve symbolet for læren.
Hvis noen ikke skjønner hva jeg snakker om når jeg omtaler lovens første, andre, og tredje bruk er dette en o.k. artikkel:
http://www.arven.net/arvenblad/2004/nr2.04.htm
Bjørn Olav Hansen:
En god klargjøring om hviledag\gudstjenestedag!
Det er nettopp ved at man ikke har klart å skille her at man har gitt de adventister, og andre gode argumenter da det faktisk er gjort et illegitimt skifte av hviledag, mens gudstjenestedagen er legitim.
Men de færreste har villet innrømme at hviledagen omtalt i de 10 bud aldri vil kunne være søndag, og heller ikke vil kunne flyttes på en måte slik Konstantin gjorde.
Det hadde i det minste krevd en helt konkret støtte i skriften om at hviledagen har blitt skiftet.
Å feire Gudstjeneste på oppstandelsesdagen er derimot totalt uproblematisk som du sier.
Jeg mener hviledagsbudet er opphevet i den nye pakt ifølge Paulus. Men det er en annen sak.
Mvh.
Lars
Dette er kanskje ett sidespor av selve artikkelen, men Bjørn Olav, hva med noen artikler om loven/nåden? Tror det er mye forvirring/uklarheter rundt dette i våre dager.
Mvh C.
Hei C: Jeg er helt enig med deg i at det er mye forvirring når det gjelder forkynnelsen av lov og evangelium.Jeg synes det er interessant å lese Leif Jakobsens innsiktsfulle kommentarer, i avisen Dagen og Magazinet disse dager. Jeg skal gjerne komme tilbake til en serie med dette tema her på bloggen. Takk for tipset!
Takk for mange gode tilbakemeldinger på mine "to ting".
Sabbaten/loven/budene.
Dette er et svært emne som er veldig interessant og ditto viktig. Noen gjør det mere viktig enn andre, med rette eller ikke. Det er vanskelig å holde seg midt på vegen her. Jeg tror det er viktig å ta med seg en god porsjon ydmykhet og være åpen for at en kanskje ikke er akkurat der en bør være. Jeg sikter ikke til noen spesielle, dette er bare en generell betraktning. Jeg kom på en tittel som en tale eller undervisning (eller bok)over emnet kunne hatt: "Guds bud til menneskene gjennom tidene". For Guds bud speiler Guds vilje med oss, de viser mye av Guds vesen også. Men jeg tror Gud har gitt oss mennesker bud av forskjellig "vanskelighetsgrad". Budene som er gitt er tilpasset tiden de er gitt i og folket som Gud har henvendt seg til. Klimaks/"det endelige" for Guds bud har vi i Det Nye Testamentet i Jesu undervisning i Bergprekenen og ellers. Her kommer det endelige innhold og "mal" for hvordan Gud vil vi skal virke.
Lars sine betraktninger over de 10 bud og jødene er interessant og noe som jeg også har tenkt mye på. Paulus sin omhandling av Abraham sine to "ulike" sønner er veldig interessant og noe som absolutt hører med i "helhetsvurderingen". Anonyms innspill med lovens første, andre og tredje bruk skal jeg lese om.
Jeg er helt enig i Lars sin siste kommentar at "kristenheten" har rotet det skikkelig til for seg selv med at vi har gjort søndagen til hviledag. Det lukter for mye kompromiss og "praktiske hensyn" her synes jeg. Men at hviledagsbudet er opphevet? Sabbaten ble til for mennesket. Og det gjelder vel oss i dag også. Det er jo logisk også, mennesket trenger en hviledag. Spørsmålet er dermed om det har noen betydning hvilken dag vi tar som hviledag. Man må være klar over at sabbaten har sitt opphav i skapelsen og at det slik sett ikke er en "særjødisk greie". Ved å holde sabbaten proklamerer vi på en måte skapelsen. Sabbaten er jo også et symbol for det som skal komme. Jeg vil ikke komme med noen bastante meninger, bare noen argumenter.
Nattverd.
Jeg vet ikke hva de forskjellige nattverdsynene går ut på. Jeg har bare lest det som står i Bibelen om nattverd. Ut fra dette så mener jeg at en nattverdshandling er noe man må gå inn i med kunnskap, tro, takknemlighet og ydmykhet. Nattverden ble innstiftet ved en spesiell anledning og på en spesiell måte som gir den ekstra innhold i tillegg til hva den består i. Jeg tror Gud vil vi skal være fullt ut bevisst våre valg og handlinger på viktige områder som dåp, tro, nattverd m.m.
Thomas i S.
Thomas:
Når det gjelder hviledag så omtaler Paulus det:
Rom 15,5
"...Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. 6 Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud..."
Mvh.
Lars
Til Lars: Uansett lørdag eller søndag, så tror jeg mennesker har godt av en hviledag. Det burde vel ikke kjennes ut som noe lovis, eller tyngede at Gud har forordnet en dag til å hvile? Av og til forstår jeg ikke dette maset om loven. Hva er det som gjør at enkelte av dere synes de 10 bud er så tyngende å holde?
Litt forenklet handler det om:
Ikke ha andre guder.
Ikke banne og misbruke Guds navn.
Slappe av en dag.
Ikke drepe noen.
Ikke drive med hor.
Ikke stjele.
Ikke lyve
Ikke begjøre noe en annen har.
Hva er det som er så tyngende med dette? Det er ingen frelsesvei, nei. Den finnes bare hos Jesus. Men er ikke dette ok kjøreregler for ens liv da?
Min opplevelse av kristne ungdomsmiljøer er at det ikke er for mange slike kjøreregler i dag, men at det stort sett er fritt fram til å gjøre hva som helst.
I miljøet på OKS synes det som om det er helt greit å skille seg, for en er jo ikke under loven lenger. Siden alt bare dreier seg om kjærlighet, så er det vel ok å slippe å være tro, hvis man blir forelska i noen annen, eller?
Thomas har et godt poeng, Lars! Sabbaten ble til før Loven kom. Hvilte ikke Gud på den syvende dag? I min Bibel står det: "Så ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær. Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han HVILTE på DEN SJUENDE DAGEN fra alt sitt verk som han hadde gjort. GUD VELSIGNET DEN SJUENDE DAGEN OG HELLIGET DEN, for på den HVILTE HAN fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort." (1.Mos 2,1-3)
Dette skjedde altså lenge før Loven ble gitt på Sinai.
Jeg finner samtalen om hviledagen mellom Thomas og Lars veldig interessant. Interessant var det også å lese Jan Rogers innlegg. Nå er jeg ikke adventist, men jeg elsker å granske Guds ord. La det være sagt til å begynne med, om dere skulle lure på hvor jeg befinner meg i kirkelandskapet.
Det er blitt sagt at "mer enn Israel har holdt sabbaten, har sabbaten bevart Israel." I likhet med Jan Roger, tror jeg sabbaten er noe som Gud innstiftet før Loven kom. Sabbaten er kalt både hellig og velsignet. Vi får likevel en forklaring på denne unike dagen i det fjerde bud, hvor det heter: "For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen, og lyste den hellig." (2.Mos 20,11)
I Midrash tradisjonen i jødedommen sies det at på sabbaten "skapte Gud hvilen". Nå trenger jo ikke Gud å hvile fordi han er trett. Jes 40,28: "Vet du ikke, har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte den vide jord. Han blir ikke trett eller utmattet, uransakelig er hans forstand." Jeg tror derimot at sabbaten uttrykker noe av Guds vesen. Dette samtidig med at sabbaten peker fram mot det evige, mot himmelen. Gud selv er hvile, og lever i fullstendig ro. Ingenting kan rokke ved Guds trone. Og så gir han oss en dag en dag hvor vi skal hvile, og dermed få del i noe av Guds vesen og karakter, og en forsmak på det himmelske.
Er ikke det flott. Jeg tror at når vi får se storheten i dette, så vil vi ikke oppleve det tyngende å ha en dag, som er avsatt som hellig. For dem er jo samtidig velsignet.
Ser at jeg har skrevet feil. Det skal jo stå DEN og ikke dem, på slutten. Det er dagen som er velsignet, vi blir jo også velsignet av å ta del i den.
Lars:
Bibelstedet du viser til er ikke Rom. 15,5 men Rom. 14,5.
Du skriver at Paulus omtaler hviledagen her.
Jeg også har grepet tak i dette bibelstedet inntil jeg fikk høre en forklaring som "ødela alt" for meg. Forklaringen er såpass god at jeg foreløpig lar den gjelde som den riktige.
Forklaringen er som følger:
For det første må man se bibelverset i sammenheng med det som det skrives om, nemlig det å spise og ikke spise. Saken gjelder faste. Mange jøder fastet fast en dag i uka, noen to dager. Saken dreier seg om dette, hvilken dag en faster og evt. ikke faste i det hele tatt.
Så noen omtale av sabbaten i Rom. 15,5-6 ut fra denne forklaringen er det ikke.
Er det noen som kan motbevise forklaringen så er jeg veldig interessert.
Hilsen
Thomas i S.
Det er altså Rom. 14,5-6 og ikke Rom. 15, 5-6.
:)
Hilsen
Thomas i S.
Jeg savner svar fra Lars på en rekke spørsmål. Dine bidrag var så verdifulle at jeg gjerne hører fra deg.
Legg inn en kommentar