I sin store eskatologiske tale gjengitt blant annet i Matt 24, så sammenligner Jesus endens tid med den tiden da Noah levde.
"Men som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. For i dagene før vannflommen spiste og drakk de, giftet seg og gav til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken. Og de forsto ingenting før flommen kom og tok dem bort. Slik skal det også være ved Menneskesønnens komme."
Hva er det ved disse to tidsepokene som er likt hverandre? Hva er det som gjør at Jesus sammenligner endens tid med Noahs tid? For å finne ut av det må vi lese 1.Mosebok og studere særtrekkene ved det samfunnet Noah levde i. Gjør vi det finner vi ut at samfunnet den gang som nå var i en tilstand av fullstendig moralsk oppløsning. Dengang som nå var det kjødets lyst, for å bruke et bibelsk begrep, som styrte menneskenes måte å leve på, og det fantes ingen erkjennelse av det som hører Gud til.
1.Mos 6,5 gir oss et visst innblikk i tilstanden på Noahs tid: "Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen."
Jeg synes det er veldig interessant å studere det Jesus sier om Noahs tid. Jesus antyder nemlig ikke på noen måte, at en eller annen innsats fra menighetens side kan forhindre at frafallet og forfallet inntreffer. Så lenge menigheten er "sannhetens støtte og grunnvoll" kan den til en viss grad hindre at oppløsningen skjer, men situasjonen synes å være umulig å forandre. Dette må sees i lys av menneskets opprør mot Gud, som gjør at mennesket må høste hva det har sådd.
Når mennesket ved egen fri vilje vender seg vekk fra Gud, og ikke er villig til å vende om fra sitt opprør og sin ondskap, til tross for Guds store tålmodighet, så kan ikke Gud tillate, at menneskene lykkes i det de har satt seg fore. Konsekvensen er at samfunnet vil smuldre opp, for så til slutt å gå helt i oppløsning. Det er blitt mer og mer klart for meg at vi ikke kan gjøre oss forhåpninger om å redde det som Gud ikke ønsker å bevare. En gammel pinsevenn som var min mentor i mange år, sa noen visdomsord. Han sa: Jeg har sluttet å be Gud velsigne det kan ikke kan velsigne.
Menneskene på Nohas tid ble advart i 120 år! Det var like lang tid som det tok å bygge Noahs ark. Hva var deres reaksjon? Hån, spott og latter. Det samme blir de som ønsker å stå for Guds ord i dag gjenstand for. De sier: Hvor er Gud? Dere ber, men hvor blir det av bønnesvarene? Finnes den Gud dere snakker om? Hvorfor skal vi lyde Hans ord i dag? Vi vet bedre!
Jesus sier: Som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.
Men denne gangen kommer det ingen syndeflod. Hva som venter oss forteller derimot apostelen Peter:
"Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spotterne stå fram. De skal gå fram etter sine egne lyster og si: Hvor er løftet om Hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, fortsetter alle ting som de var fra skapelsens dager av. For med vilje glemmer de dette: At himlene fra gammel tid ble til ved Guds Ord. Og ved det samme Guds Ord sto jorden fram fra vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, ved at den ble oversvømmet av vann. Men de himler og den jord som er nå, blir ved det samme Guds Ord spart til ilden ved tiden for de ugudelige menneskenes dom og fortapelse." (1.Pet 3,3-7)
Dette er jo som å lese om vår tids spottere. Guds Ord viser oss klart og tydelig at i de siste dager er verden bestemt til å bli rammet av dommens ild. Så kan vi jo da spørre oss hva det er som får Guds vrede til å vekkes så sterkt, at Han ikke lenger vil ha historien fortsette? Det er den stolthet og det opprør som mennesket på grunn av sitt ønske om å være uavhengig av sin Skaper har vist helt fra begynnelsen av. Vi skal se nærmere på dette i neste bloggartikkel.
(fortsettes)
7 kommentarer:
En anonym har forsøkt å sette inn en artikkel hentet fra Dagbladet, som en kommentar til denne artikkelen. Av prinsipp gjengis ikke artikler fra andre medier og brukes som kommentar. Skal du gi en kommentar, må du skrive selv. De to innleggene er derfor strøket.
Jeg beklager at jeg postet hele artikkelen, men jeg prøvde først å bare legge inn en lenke - men som du kanskje så forsvant deler av adressen slik at artikkelen ikke kunne spores.
Artikkelen stod i Dagbladet i fredags (ligger på internett)og forteller om en gruppe russiske kristne som kaller seg Den sanne russisk ortodokse kirke og som på en ganske drastisk måte forventer tidenes ende. De må ha forlest seg på de samme skriftstykker som deg og sett de samme tegn i tiden. Jeg opplevde at det er en familielikhet mellom hva du skriver og dem - selvom du ikke akkurat er like ytterliggående.
Jeg forstår ikke hvorfor du må mane frem en skremmende gud - trengseltider og endetid. Er det ikke nok at vi alle vet at vi når som helst kan falle dø om og må stå til rette for vår Far for alt vi har sagt og gjort?
Helt siden Kristi himmelfartsdag har det vært en forventning hos den kristne menighet, om Herrens gjenkomst. Kristi annet komme omtales 318 ganger i Det nye testamentes 260 kapitler, det vil si en gang hver 25 vers fra Matteus til Åpenbaringsboken.
Jesus taler mye om tidens tegn, og hva vi kan forvente oss av trengsler, forfølgelser og ondskap før Jesu gjenkomst.
Det ville ha vært merkelig om man ikke skulle tale om dette, eller undervise om det, når Bibelen legger så stor vekt på det.
Og det er det jeg har gjort, og kommer til å gjøre i artikler fremover. Fremtiden er både spennende og mørk, og det gjelder å være våken og holde fast ved Jesus.
Jeg "maner ikke frem en skremmende gud", jeg tror på Gud! Og ja, Han er "en fortærende ild", (Hebr 12,29). Det er også en side ved Hans karakter og personlighet, samtidig som Han er vår Far, ved troen på Jesus.
Men at Gud vil dømme denne verden, er det ingen som helst tvil om.
Jesus advarer oss og sier at det skal stå frem mange som påstår at Messias har kommet. Denne sekten i Russland er nok en slik sekt.
Det er, sier Jesus, kun Faderen, som kjenner timen for gjenkomsten.
Endelig er det noen som skriver om endens tid. Jeg hørte mye om dette før, men nå har disse tonene blitt mer og mer borte fra forsamlingene våre. Det er jo merkelig, ettersom vi nærmer oss Jesu gjenkomst. Forkynn frimodig Guds ord!
Kristendommen er kjærlighetens vei. Du har fortalt at du har påbegynt et novisiat i Bjärka-Säby hos Peter Halldorf. Den monastiske vei er en skole i ydmykhet og inderlighet - hvor novisen lærer å identifisere seg mer med tolleren enn fariseeren i tempelet. "Herre forbarm deg over meg" - gjentas i det uendelig i den ortodokse liturgien og i Jesusbønnen.
Kristendommen viser vei inn til en fred og en styrke i møte med alle vanskeligheter som kan komme oss i møte i vår hverdag og i møte med en usikker fremtid. Å se alt med det omsorgens og barmhjertighetens blikk, som er så vakkert beskrevet i beretningen om munken Silouan.
Å oppgi sitt eget og følge Ham som er vår Herre og mester er ikke enkelt. Vi tror vi kjenner oss selv - men vår Herre setter oss stadig på prøve ved å sette oss i situasjoner hvor vi har muligheten til å se nye sider ved oss selv som vi ikke var klar over. Å overgi oss til vår Far er krevende arbeid i ydmykhet - både av selvransakelse og å bryte egne grenser. Men det er slik Kristi kjærlighet gradvis kan ta bolig i oss - slik at det ikke lenger er jeg som lever, men Kristus som lever i meg.
Som etterfølgere av Jesus har vi stadig noe å lære, og som du skriver, så er det å gå Lammets vei, selvoppgivelsens, offervillighetens og fattigdommens vei, den veien hvor man må miste seg selv.
Noen av de som har gått denne veien, og som jeg selv har fått mye igjennom, er De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt i Tyskland. De forener dette kallet som du beskriver jeg har gått inn i, med en tydelighet når det gjelder å forberede Jesu brud på de kommende trengselstider. Dette kjenner jeg også som mitt eget kall. Vi kan ikke tie om den tid vi lever i, og alvoret i den. Hvor smertefullt det enn er, må vi våge å se sannheten i øynene. Og sannheten er at tegnene på Jesu gjenkomst går i oppfyllelse, og vi må forberede oss på å gå vanskelige tider i møte.
Så må vi selv gå botens vei, og be om nåde for et folk som forviller seg stadig mer bort fra Ham som elsker dem, med en uendelig kjærlighet. Men Gud er også en hellig Gud, og denne siden av Hans vesen må vi også forholde oss til.
Alvorlige ord fra deg nå om dagen, Bjørn Olav, men med gode grunner. I Matt 24 sier Jesus heldigvis at vi ikke skal la oss skremme. MEN det står også at vi må holde oss våkne. Les Matt 24,42 og ikke minst Luk 21,36: "Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen." Det er noe med tiden og den verden vi lever i som har lett for å gjøre oss åndelig søvnige. Det er en KAMP for å holde seg våken og med blikket festet på Jesus Kristus, troens opphavsmann og fullender (Hebr 12,2).
Legg inn en kommentar