Den første menighets indre forhold, del 1

Det nye åndelige fellesskapet Jesus kaller oss til, var for den tidlige kirken en reell faktor. Forsamlingen i Jerusalem møttes både i hjemmene, og i Salomos buegang i Templet. Selv når de var i Templet, dannet de en egen krets. Dette fellesskap (koinonia) skilte dem ut fra det gamle, og det var dåpen som markerte grensen. De var blitt døpt til Hans død. I dåpen var de blitt begravd med Ham, og de hadde stått opp til et nytt liv med nye verdier, de var vokst sammen med Ham og med hverandre, for å leve med Ham. Apostelen Paulus skriver om dette til forsamlingen i Rom: "Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større? På ingen måte! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv. For hvis vi er blitt forenet med Ham, i likhet med Hans død, da skal vi også bli det ved oppstandelsen. For vi vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham, for at syndekroppen skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi skal leve med Ham.." (Rom 6,1-8)

Dette var det nye, det hellige søskenfellesskapet som ved dåpen til Kristus skilte seg ut fra de andre. Det ligger mye mer i dåpen enn i selve dåpsformen, dåpen er ikke bare en bekjennelseshandling, men det skjer ting i selve dåpen. Apostelen Paulus sier også at de kristne ved den ene og sanne ånd i dåpen er sammenføyd til ett legeme: "For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd å drikke." (1.Kor 12,13) I dåpen ikler vi oss Kristus: "For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus." (Gal 3,27) Vi ser tydelig fra disse skriftstedene at ved Ånden og dåpen var menighetens medlemmer blitt en organisk enhet.

Så det første og grunnleggende fellesskaps-stiftende middel i menigheten var altså dåpen. Med uttrykkene "til syndenes tilgivelse" (Apgj 2,38), "få vasket bort syndene dine" (Apgj 16,22) og "renset den (menigheten) i vannbadet i Ordet" (Ef 5,26), vitner det om at man i den tidlige kirken, den urkristne menighet, regnet med store åndelige realiteter i dåpshandlingen. Ingen menighet ble til i den tidlige kirkens historie, uten dåpshandlinger. Dåpen fulgte omvendelsen. Man ble døpt til Kristus, og lagt til menigheten.

Dåpen gav også den kristne muligheten til å ta del i brødsbrytelsen. Selve menighetssamfunnet ble styrket og fordypet i det som ble kalt "Herrens måltid", som dels skjedde i hjemmene hvor de kristne møttes, og del i særskilte menighetsmøter. Vi ser dette klart i to skriftsteder, det ene fra Apgj 2,42-47: "Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte dem ut til alle, ettersom enhver hadde behov. De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet. Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten." I det andre skrifstedet ser vi at den første menighet kom sammen i særskilte menighetsmøter, hvor de også feiret brødsbrytelsen: "Først av alt, når dere kommer sammen som menighet .... når dere kommer sammen på ett sted er det ikke Herrens nattverd dere eter..." (se 1.Kor 11,18-20)

Det åndelige, organiske fellesskapet - koinonia - med den oppstandne og opphøyde Kristus, sammen med alle de hellige søsken, de som var blitt frelst og døpt og tillagt menigheten, hadde sitt sentrum nettopp i brødsbrytelsen. Det er veldig interessant å lese 1.Kor 10,16 for der er ordet koinonia direkte forbundet med brødsbrytelsen: "Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn (koinonia) med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn (koinonia) med Kristi kropp?"

"Ved denne sentrale, hellige handling i menigheten vil Paulus uttrykke det mysteriøse, uforklarlige fellesskap i Kristus til menighetens oppbyggelse. Om dåpen skapte fellesskapet og innpodet den troende i et fast Kristus-fellesskap, ble nattverden et middel til å opprettholde og styrke livsforbindelsen med Kristus og det kristne fellesskapet," skriver Gunnar Westin, professor i kirkehistorie ved Uppsala Universitet og forfatter av Frikirkenes Historie, som i sin tid ble utgitt av Norsk Litteraturselskap, Det Norske Baptistsamfunns forlag)

For meg personlig blir det mer og mer unaturlig at vi kommer sammen som søsken i Herren, uten at vi bryter brødet sammen. Det er en merkelig, og helt ubibelsk skikk, dette at vi feirer nattverd bare en søndag i måneden. Det finnes ikke noe bibelsk belegg for denne praksisen, heller tvert imot. Ut fra Det nye testamentes skrifter går det tydelig frem at de første kristne feiret nattverd hver eneste gang de kom sammen, både i hjemmene og i de særskilte menighetssammenkomstene. Mitt forslag er at vi vender oss vekk fra den ubibelske praksisen, og begynner å leve etter den nytestamentlige menighetspraksisen.