tirsdag, mai 26, 2020

Kyrie eleison, Norge

Det er et ord som er passende for denne dagen i norsk historie: Kyrie eleison!

Norge har med avstemningen i Stortinget åpnet for sorteringssamfunnet. Ikke mange politikere som, når det virkelig gjelder, stiller opp for annerledesheten, det sårbare, men vi som har bedt, har merket oss navnene. De tapte i Stortingssalen, men de har vunnet våre hjerter, fordi de er de røstene som teller når det gjelder.

Mer enn noensinne trenger vi kristne som vil gi støtte, også praktisk, til de som våger å bære frem et barn med Downs eller som har fysiske eller psykiske utfordringer. Foreldre som tror at vi alle er skapt i Guds bilde, og like mye verdt, og som betyr like mye som alle andre. Hvem av oss som er funksjonshemmet er det jo grunn til å spørre seg!

I dag tenker jeg på flere jeg kjenner med Downs. De har beriket mitt liv. Jeg ville ikke ha vært dem foruten. Så mye kjærlighet, så mye nærhet, så mye glede og tilstedeværelse. Takk til deres mødre og deres fedre, som valgte livet! Vi heier på dere.

I dag tenker jeg på ordene fra profeten Joel:

'Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedningene får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?' Joel 2,17.

Det eneste attråverdige å lengte etter

De rene av hjertet skal se Gud. Det å se Ham vil bli tegnet på at vi er lik Ham, for bare ved å være lik Ham kan vi se Ham som Han er.

Men når vi skal bli i stand til å se inn i Hans ansikr, er det bare Gud som vet.

Det er dette mitt hjerte håper på om dagen, og som jeg drømmer om på natten.

Å skue Jjesu ansikt synes for meg å være det eneste attråverdige å lengte etter.

- Forfatteren George MacDonald
Norsk oversettele: Bjørn Olav Hansen (c)

Det er i dag det gjelder

Så er dagen her, dagen som vil avgjøre om det er en plass for alle i Norge. Dramatikken finner sted i Stortinget, og utfallet er ikke gitt. Frem til i dag har 'sorteringssmfunnet' bare vært et ord, men etter at Fremskrittspartiet inngikk forlik med Arbeiderpartiet, og Sosialistisk Venstreparti, er det det vi kan få. Nå viser det seg at det bare var en sommerflørt, når Fremskrittspartiet fridde til kristne velgere ved forrige Stortingsvalg, og ville ha dem til gi sin stemme til dem. Det nytter ikke å fri til kristenfolket neste år. Med denne saken har Fremskrittspartiet avslørt at de slett ikke er en garantist for kristne verdier. Da hadde de kjempet for en plass for alle, ikke minst de mest sårbare. Får FrP, Ap og SV det som de vil i dag, er det et tydelig varsel om et kaldere samfunn.

Jeg grøsser når jeg tenker på bildene fra Ukraina for bare noen få dager siden. Fra en surrogatklinikk hvor babyer lå på rekke og rad. Produsert for å bli hentet. Som pakker.

Vi står foran et samfunn hvor far er blitt mer og mer devalueet, enda vi sitter benket rundt TV program som 'Tore på sporet' eller 'Sporløs', og gråter fordi vi blir så beveget over et menneske som leter etter faren sin i et eller annet fremmed land.

Så hva kan vi gjøre i dag?

Vi kan be!

Om at Gud må se i nåde til oss arme syndige mennesker, som har parkert gudfrykten og ærefrykten for livet. La oss folde våre hender i dag, og be om at et mirakel kan skje på Stortinget.

mandag, mai 25, 2020

Profetisk verdenshistorie: Det jødiske Exodus fra Irak til Israel, del 3

Det som skjedde i Irak ble en stor utfordring for Israels statsminister David Ben Gurion (bildet). den israelske regjeringen og ikke minst Jewish Agency var overbevist om at de først måtte sørge for å ta imot de jødiske immigrantene fra Polen og Romania. De fryktet - og frykten var berettiget - for at disse landenes grenser skulle lukkes igjen. Samtidig presset den irakiske statsministeren, Nuri as-Saide på å løse problemene med de manmge jødene som nå hadde frsagt seg sitt irakiske statsborgerskap.

Statsminister Nuri as-Saide gjorde to mislykkede forsøk på å overtale kong Abdullah av Jordan til å gi sitt samtykke til at irakiske jøder kunne 0l å passere jordansk territorium for så å bli skysset over den israelske grensen. Han forsøkte også å få med seg Storbritannia og USA til å løse dilemmaet, men lykkes ikke.

Et attentatforsøk skulle derimot endre det hele. 14. januar 1951 ble det kastet en bombe mot Mas'uda Shemtov-synagogen . Det førte til at Israel ble direkte involvert. Tre dager senere kunngjorde den irakiske regjeringen at deadline var satt for jødenes avreise, nemlig den 31.mai 1951. Den irakiske regjeringen godkjente en direkte flyryte mellom Bagdad og Lydda i Israel. Nå kunne operasjonen som gikk under navnet Ali Baba fullføres. Det ble også brukt andre navn om den, som Operasjon Esra og Nehemja.

Men problemene var ikke løst med dette. Den irakiske regjeringen offentliggjorde en ny lov som frøs alle de nasjonaliserte jødenes eiendommer, og 80.000 jøder ble over natten nødlidende. De ble fratatt alt de eide. Det hører med til historien at mange jøder klarte å smugle verdier ut av landet til en samlet verdi av 10 millioner pund.

Luftbroen mellom Bagdad og Lydda, flyplassen i Tel Aviv, er den største i historien. Den begynte i mai 1950 og varte til august 1951 og fraktet 120.000 jøder Det lovede land.

Billedtekst: Israels statsminister David Ben Gurion. Foto: Wikipedia.

Bønnesvar i Sverige

En reportasje i Søndagsrevyen i går gjorde meg glad og takknemlig. Noe positivt er på gang i Sverige, og det er et bønnesvar. Nå fortsetter jeg å be om at det samme må skje i vårt eget land.

Koronakrisen har de siste månedene ført til at svenskene mer og mer forstår at rike industrisamfunn må kunne ta vare på seg selv under krisetider. Svenskene snakker ikke lenger nedsettende om bonden. Faktisk vil den svenske regjeringen investere milliarder av kroner i landbruket, for å øøke selbforsyningsgrade betraktelig.

For 25 år siden, da Sverige ble medlem av EU, hadde vårt nabland en selvforsyningsgrad på 75-90 prosent. Nå er den under 50, og Sverige kan bare forsyne seg selv med mat i noen få uker, om krisen skulle ramme. Svenskene ha som nordmennene satset på å lgge ne egne gårdsbruk og få maten importert fra utlandet.

 Men nå våkner Sverige. Når skal vi ristes løs fra søvnen?

Vi har en selvforsyningsgrad som slett ikke er noe bedre enn Sveriges.

Den svenske landbruksministeren, Jannie Nilsson, mener at koronakrisen har vist hvor viktig det er med større matproduksjon. Til Søndagsrevyen sier hun:

'Det er viktig at vi identifiserer vår sårbarhet. Vi må analysere denne krisen og lære av den. Hva er det vi produserer? Pproduserer vi riktig? Kan vi enkelt kunne trappe opp matproduksjonen hvis det skulle bli behov for det?'

Den svenske landbruksministeren er opptatt av at svenske gårdsbruk skal være lønnsomme. Bøndene skal kunne leve av dem. Akseptable årsinntekter skal bedre rekrutteringen.

Og så kommer det oppsiktsvekkende: Statsråden forteller for åpen mikrofon at det er et mål for den svenske regjeringen å skape liv i bygder som har opplevd fraflytting. Forlatte gårsbruk skal igjen få lys i vinduene.

- Folk vil ha mat som er produsert i nærmiljøet. Det betyr at vi i større grad må ta i bruk hele landet, sier hun til Søndagsrevyen.

I reportasjen møter vi også ordføreren i Hagfors kommune i Värmland. Der vil politierne i kommunen at maten i butikkene helst skal være produsert innenfor kommunegrensen!

La oss be om at det samme må skje i Norge.

Guds ansikt vendt mot oss

'Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud. I månelyset og stjernenes gang, i de hellige fjellenes kløfter og i eldgamle lunder, i mektige hav og havdjupenes skapninger.

Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud. I lyset fra øynene vi elsker, i saltsmaken til tårene vi har smakt, i forvitrede ansikter øst og vest, i barnets mjuke hud over alt

Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud, der er ansiktet Ditt, i blant oss.'

- John Philip Newell i Celtic Daily Prayer, Volume 2, side 901-902

søndag, mai 24, 2020

Det er nok å be spørsmålene

'Det er nok å be ens spørsmål og hvile stille i mulighetene. Livet mitt er for lite for alle svarene, og livet mitt har vært plaget med et alt for stort behov for sikkerhet.'

- Macrina Wiedekehr i Celtic Daily Prayer. Book 2, side 1486.Norsk oversettelse: Bjørn Olav  Hansen (c)

Profetisk verdenshistorie: Det jødiske Exodus fra Irak til Israel, del 2

Irak ble formelt løsrevet fra Storbritannia i 1934, men allerede to år tidligere startet for alvor trengselstiden for den jødiske befolkningen i landet. Jødene fikk for eksempel ikke lenger lov til å undervise på hebraisk. Jøder i offentlige stillinger mistet jobbene sine, og i 1941 ble det innført en ekstraskatt ene og alene fordi man var født jøde.

Samme år fant det sted et voldelig angrep på den jødiske ghettoen i Bagdad. 175 jøder ble drept, hundrevis såret og 14500 jødiske familier ble frastjålet sine eiendommer. I pinsen samme år ble 180 jøder myrdet under en pogrom.

Og verre skulle det bli. II 1946 og 1947 forsøkte mange jøder å forlate Irak. Det skjedde etter mange voldelige angrep på jøder flere steder i Irak. I 1947 truet Iraks utenriksminister med å hevne seg på landets jøder om staten Israel skulle bli opprettet. Det skjedde på talerstolen i FN.

Forholdende ble for alvor forverret etter at den moderne staten Israel ble opprettet i 1948. Irakiske myndigheter innførte nye restriksjonrer før jøder, som også ble utsatt for diskriminering og undertrykkelse. Ingen jøder kunne nå inneha offentlige stillinger.

I september 1948 ble den jødiske millionæren, Shafiq Ades, hengt. Det vakte internasjonal oppmerksomhet fordi han var offisiell representant for bilfabrikken Ford. Samme måned erklærte irakiske myndigheter Sionismen som en forbrytelse og jødisk innvandring til Israel ble forbudt.

Men dette er slett ikke hele bildet, for i kulissene skjedde det noe. Den sionistiske undergrunnsbevegelsen ble dannet i Irak i juni 1941. Sionistene klarte å bygge opp en effektiv organisasjon med celler over hele landet. De iverksatte en rekke ting, blant annet organiserte de streiker. Et voksende antall jøder klarte også å flykte fra Irak.

Men først og fremst satset sionistene på skolering av sine egne. Målet var klart og tydelig: jødene skulle hjem til Israel.

I mai 1951 kom tilbakeslaget. Irakiske myndigheter avslørte den sionistiske bevegelsen. Da hadde den fått operert i landet i ti år. Avsløringen av våpendepoer førte til at to av bevegelsens medlemmer ble henrettet.

Men året før, nærmere bestemt 8.mars 1950, skjer det noe uventet og svært positivt for den jødiske befolkningen i Irak. Regjeringen til Tawfiq as Suweym vedtok da en lov som gjorde det mulig for irakiske jøder å forlate landet. Haken ved det hele, var at de måtte frasi seg sitt irakiske statsborgerskap, og med det miste alle sie rettigheter og sine eiendommer. I løpet av åtte måneder lot 85.000 jøder seg registrere under den nye loven.

I Israel var det kaos. Etter etableringen av staten Israel i mai 1948 ble landet overstrømmet av jøder som ville bosette seg der. Ikke bare fra Irak, men særlig fra Polen og Romania.

De irakiske myndighetene kunne ikke forsone seg med ar et så stort antall jøder, som frivillig hadde gitt avkall på sitt statsborgerskap, fremdeles oppholdt seg i Irak. Noe måtte gjøres, og det måtte skje raskt. Mer om dette i neste artikkel.

fortsettes

Billedtekst: Irakiske jøder på vei ut av Irak til Israel.

Gud skaper rom for oss i trengselen

Jeg er ikke glad for trange rom, men desto mer i åpne landskap. Et vers fra Salme 4 ble derfor så levende for meg her om dagen:

'I trengsel har du gjort rom for meg.' (Salme 4,2/Norsk Bibel 88/07)

Rom nok for å bevege meg, for tårene, for spørsmålene, for undringen, for å være menneske.

Trengsler kommer vi ikke utenom: 'Vi må gå inn i Guds rike gjennomm mange trengsler.' (Apg 14,22)  Når aposotelen Paulus, sto foran reisen til Jerusalem, hadde han fått et profetisk forvarsel: 'Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg.' (Apg 20,23) Så trengsler og prøvelser hører med til det normale kristenlivet.

Men midt i disse trengslene er Gud. Om vi føler det eller ikke. Og Han skaper rom, plass, for oss. Han tar aldri kvelertak på noen. Det er det en annen som gjør. I trengselen får jeg være meg selv, sårbar, liten, svak. Jeg må ikke spille en rolle av å være noe mer eller annet enn det jeg er. Et menneske.

lørdag, mai 23, 2020

Profetisk verdenshistorie: Det jødiske Exodus fra Irak til Israel, del 1

Onsdag denne uken var det ganske nøyaktig 70 år siden verden var vitne til at profetisk historie ble oppfylt rett foran deres øyne. Vi snakker om et moderne jødisk Exodus, denne gangen fra Irak til Israel. Tilsammen 120.000 jøder vendte hjem, de fleste av dem luftveien.

20.mai 1950 klokken 14.00 var startskuddet på historiens inntil da største luftbro.

Hos profeten Jesaja leser vi: 'Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem - for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg.' (Jes 60,8-9)

Dette moderne Exodus gikk under navnet Operasjon Ali Baba. Den jødiske masseutvandringen fra Irak i årene 1949-1951 danner avslutningen på et av de eldste jødiske samfunnene i det som omtales som den jødiske diasporaen. Fra mai 1950 til august 1951 immigrerte mer enn 120.000 irakiske jøder til Løfteslandet. Den irakiske regjeringen insisterte på at El Al-flygningene ikke skulle skje direkte til eller fra Israel, så i begge retninger landet alle flyene på Kypros.

Vi må langt tilbake i tid for virkelig å forstå betydningen av det som skjedde for 70 år siden. Det hele begynner med Nebukadnesars erobring av Jerusalem i år 586 før Kristus. Jødene ble da fordrevet til det landet som i dag går under navnet Irak, men somm på bibelsk tid gikk under navnet Babylon.. Salme 137 beskriver hvordan jødene hadde det i Babylon:

'Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord...' (v.1-4)

Da perserkongen Kyrios erobret Babylon i år 539 før Kristus erklærte han året etter at jødene kunne få vende tilbake til Israel og gjenoppbygge Jerusalem. Det var imidlertid bare et mindretall som dro. De fleste ble igjen i Babylon, som skulle bli et av jødenes fremste sentrum. I de følgende århundrer utgjorde jødene en stor befolkningsgruppe i landet mellom Eufrat og Tigris. Det er het den babylonske Talmud blir til, og en hel rekke jødiske høyskoler. Det er kanskje herfra vi har fått den jøsisle tidebønnstradisjonen, med å be Salmenes bok.

Men når den irakiske staten grunnlegges i 1920, skjer det endringer som skulle få store konsekvenser for det jødiske samfunnet landet. Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Kaster jeg bor tiden min?

Djevelen har det alltid travelt når vi ber. Når vi søker Abba, hviler i Hans nærvær, og det har gått cirka 40 minutter, vil vanligvis fienden hviske til deg: 'Du kaster bort tiden din!'

Du vet selvfølgelig at du ikke gjør det, men når du har nådd dette punktet, undrer du deg over hvorfor ikke noe skjer. Du vet at Hans nærvær er der, men du føler ingen ting, og du begynner å tenke: Kanskje jeg bare kaster bort tiden min.

Men  tro ikke på denne løgnen fra Satan fordi, idet du blir værende og holder rett kurs, tillater du ditt hjerte å løpe etter Ham. Under denne jakten, forvandles du og du vokser enten du ser det eller ikke. Er ikke det forunderlig?

Ingen tid brukt i Hans nærvær er bortkastet!

Sannheten er at det er en veldig god investering. Forsøk å se det på denne måten: Hver gang du soler deg i Hans nærvær, investerer du - hver gang!

- Steve Porter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

De første kristnes påske- og pinsefeiring

I forbindelse med min personlige forberedelse til årets pinse, kom jeg over noe veldig interessant i Illustrert Bibelleksikon, som pinsevennen Thoralf Gilbranr var hovedredaktør for. Artikkelen viser at de første kristne begynte å feire påsken tidlig, og den har noe viktig å si oss om det tidlige kristne menighetslivet i tiden mellom påske og pinse. Her er sitatet:

"Pinse i 1.Kor 16,8 og Apg 20,16 vil rimeligvis si den jødiske pinsefest, da en kristen pinsefeiring ennå neppe har begynt. (Derimot synes ifølge 1.Kor 5,6-8 en kristen påskefest allerede å være et faktum) Den nytestamentlige menighet kom imidlertid etter hvert til å feire pinse i takknemlighet for den Hellige Ånds komme.

I den eldste kirke ble med ordet 'pentekoste' beregnet hele den 50 dager lange gledestid som begynte med nattverdgangen påskeaften (Vitnesbyrd om dete fra ca år 150). I denne tidsperiode, som ble ansett som en sammenhengende festdag, jublet de troende over at Jesus var oppstanden og ville skjenke sin kirke Åndens gave.

I denne tid fastet de ikke og ba ikke knelende, men stående.

Hele menighetens blikk var denne tiden rettet fremad.

Katekumenene ble døpt. En ventet at Herren,som i denne tid var faret opp til himmelen, i denne tid også ville komme igjen fra himmelen. Derfor var det en tid da de kristne lillike særlig rettet sine tanker mor oppstandelsen. Pentekoste-tiden ble forstått som forvarsel om himmelrikets gledes- og fredstid.

Først senere fikk den siste dag, den femtiende, selvstendig betydning. Derved blir den, som i jødedommen og NT, igjen forstått som pinsefestens dag, nå som minne om Åndens utgytelse og løst fra sammenhengen med påsken."

(Illustrert bibelleksikon, bind 5, side 272)

fredag, mai 22, 2020

Velkommen hjem!

Jeg ble så glad når jeg så denne tegningen i dag! Det jublet både inni meg og boblet over i kroppen min. Tegningen forteller historien om hvordan den kristne apologeten Ravi Zacharias ble tatt imot av Jesus i himmelen, da han døde tirsdag.

Ja, slik er det! Slik er velkomsten hjemme hos Gud, når sølvsnoren som binder tid og evighet sammen, slites over, og det settes punktum for levd liv på jorda. Da fortsetter det inn i evigheten.

Slik var det for Ravi Zacharias, for Egil Grandhagen, for David Pawson - tre som de siste dagene har kjempet ferdig den gode strid, fullendt løpet og som er hjemme hos Gud.

Vår himmelske Far løper oss i møte.

Å gå fra livet til døden er den store omfavnelsen! For da er ikke døden mer. Da fortsetter livet hos Gud.

Bibellæreren David Pawson forfremmet til herligheten

Den vel ansette bibellæreren David Pawson (bildet), ble forfremmet til herligheten på Kristi himmelfartsdag. Han rakk å bli 90 år gammel.

Jeg var så heldig å få treffe David Pawson personlig tre genger. To ganger i Israel, og en gang i Norge. Han var opprinnelig metodist, men ble baptist på grunn av dåpssynet.

David Pawson var det jeg vil kslle en ordentlig engelskmann. Pertentlig, velkledd, ordentlig på alle måter, grundig og velskolert - og ikke minst vennlig. Han hadde en klippefast tro på at Bibelen var Guds evige, uforanderlige, autoritative ord og levde og forkynte deretter. De som har hatt gleden av å sitte under hans talertol, også digitalt, vitner om en sjelden grundighet og lys over Guds ord. David Pawson kompromisset ikke. I en lengre samtale jeg hadde med ham i  Norge, spurte jeg ham om hans teologi ikke kunne sammenlignes med de tidlige radikale anabaptistenes? Da smilte han godt og sa: 'Du tar meg på kornet!'

David Pawsons forfedre var alle bønder - og metodistpredikanter. Det går en ubrutt linje tilbake til John Pawson, som var venn av John Wesley. Hans far, Henry Cecil Pawson (1897-1978), ledet i sin tid jordbruksutdannelsen ved universitetet i Durham og vise-presidenten for Metodistenes årskonferanse. Det var forventet at sønnen David skulle bli bonde, men Gud ville det annerledes. Gud kalte ham til en fulltidstjeneste i Guds rike.

Sin teologiske utdannelse fikk han ved Wesley House ved universitetet i Cambridge, og ble deretter kapellan i Royal Air Force. Etter å ha avtjent sin militærtjeneste ble han pastor innen Metodistkirken. Men han kjempet med dåpssynet, og kjente en stadig større uro over spebarnsdåpen. Han lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og ble baptist. Rett etter dette mottok han et kall om å bli pastor for Good
Hill Baptist Church i Buckinghanshire. Senere skulle han bli pastor for Guildford Baptist Church. Under hans tid som  pastor der, skulle denne menigheten vokse til å bli en av Storbritannias største baptistmenigheter.

I 1979 ble han omreisende predikant. Da begynner for alvor hans tjeneste som en internasjonal bibellærer. Han besøker Asia, Australia, Afrika, Storbritannia, USA og Europa med sine bibelseminarer. Over alt blir han godt tatt imot. Millioner av eksemplarer av hans bibelundervisning på kassetter og CD'er er spredt i mer enn 120 land.

Han hadde en spesiell forkjærlighet for Israel og det profetiske ord, og var ofte en mye benyttet taler på møter i regi av Internasjonale kristne ambassade Jerusalem.

David Pawson trakk seg tilbake fra sin offentlige tjeneste 89 år gammel. Nå er hans sobre røst stille, men undervisningen lever videre i bøker og ikke minst digitalt. Jeg lyser fred over hans gode minne.

Profetisk: Vekk opp, vekk opp den slumrende bruden, del 2

Her er andre og siste del av det profetiske budskapet jeg publiserte første del av onsdag 20.mai:

'Intimitet med Kristus er noe helt vitalt, men er utilskrekkelig uten handling. Intimitet med Kristus vil forårsake problemer med verden når vi bestemmer oss for å komme oss ut av rommene hvor vi slumrer. Jeg ser så mange i kirkene som forsvarer seg selv, og angriper andre i stedet for å jage etter Ham. Dere hellige, dere er ikke helt våkne!

Vi har trodd at så lenge vårt sinn, vår vilje og våre følelser er våkne, så er det alene nok, mens vi har falt i åndelig søvn. Er vi villige til å få sand mellom tærne, og ta på oss vår kledning når Han banker på?  Er vi villige til å våkne og jage etter Hsm mens vi lider i hendene på dem som ikke jager etter Ham? Når vi er fullt ut våkne, jager vi etter Ham, koste hva det koste vil. Vi vil fortelle andre at vi er syk av kjærlighet til Ham, uansett hva som vil måtte komme av angrep fra mennesker eller fra vår fiende. Vi lengter etter at andre skal lære Ham å kjenne slik vi kjenner Ham.

Hver gang Gud taler til oss, er det som en utvidet invitasjon til å lære Ham bedre å kjenne og til å tilbe Ham i ånd og sannhet. Dette kallet krever mer av oss enn vi er villige til å betale mange ganger. Men det er et kall til å våkne opp og ikke miste denne sterke kjærlighetslengselen etter Ham. Rundt oss i våre hverdager finnes det mennesker som er åndelig døde, selv om de har en fysisk puls, de lider av åndelige hjerterytmeforstyrrelser. De har en hjerterytme som ikke er synkron med Faderens hjerterytme. Hva godt er det når hjerterytmen resonerer mer av verden enn med Guds hjerteslag?

Vi må våkne! Vi står foran store utfordringer, og det krever av oss at vi har full oppmerksomhet. Tenk deg ikke om to ganger med å komme deg ut av senga når Han banker på! Ta på deg din kledning, og løp etter Ham! Frykt ikke forfølgelser eller prøvelser fordi du jager etter Kristus og bekjenner deg til Ham. Kompromiss ikke når det gjelder din kjærlighet til Kristus.

Våkne opp, våkne opp, du slumrende brud! Vær ikke fornøyd med å være halvt våken eller slumre, når Han banker på hjertedøren din, idet Han kaller deg til intimitet med Ham og oppholde deg i  Hans nærvær. Ikke kompromiss fordi du vil ha det behagelig.

La oss være våkne!'

torsdag, mai 21, 2020

Høyst personlig til de som er interessert i vår tjeneste

Dette er noe av det mest personlige jeg har skrevet på lenge. Det er nå drøyt tre uker siden bypass-operasjonen, og jeg har vært ute på min tredje rullator-tur. Det går med andre ord sakte fremover! På grunn av at jeg ikke har fått fysioterapi på flere uker har Parkinsons sykdommen utviklet seg en del, og jeg har utfordring med rigiditet, skjelvinger og smerter. Det er også en del smerter etter operasjonen. Det fører til at det er så som så med søvnen.

Hva nå med den tjenesten vi står i? Hvordan skal den fortsette?

Både på grunn av den nåværende korona-krisen og på grunn av min helsesituasjon, har alle møter, seminarer, gudstjenester blitt kansellert etter utsatt . Det har igjen ført til store endringer i vår økonomiske situasjon. Utgiftene er jo de samme. Vi skulle ønske vi kan fortsette å bo der hvor vi bor i lang tid fremover. Det håper vi at vi kan. Så har vår kjære firbeinte venn, Poirot, slitt av korsbåndet i det ene beinet etter at fall i trappa, og må opereres. Heldigvis dekker forsikringen mye av de utgidtene, men det er egenandeler som skal dekkes.Dette er utfordrende. Hunden vår betyr mye i behandlingen av min Parkinson. Den får musklene mine til å slappe av, når jeg får spasmer, og jeg klapper den. Alternativet er at den må avlives.

En ting er i hvert fall sikkert: bønnetjenesten May Sissel og jeg står i fortsetter. Så snart helsesituasjonen er bedre og rekomvalisenttiden er over, vil jeg fortsette med å holde seminarer, møter og gudstjenester til en viss grad. Men jeg arbeider også med en ny digital plattform, hvor folk kan melde seg på et zoom-møte eller webinar og få del i den bønne- og bibelundervisningen jeg gir. Det vil være en form for interaksjon, slik ar deltagerne kan stille spørsmål og samtale sammen. Vi kunne gjerne kalle det en bønneretreat på nett. Planen er også å starte opp med podkast-sendinger fra og med høsten. Dette krever også at vi får inn noen penger, for å kunne realisere dette.

Jeg har undret meg mye over hva Gud sier til oss i den situasjonen vi nå befinner oss i. Jeg husker jeg undret meg mye over Mike Bickle, som i fjor annonserte at han og ledelsen for Det internasjonale bønnehuset i Kansas la ned ONE THING konferansen, som samlet så mange mennesker. Kunne det virkelig være rett? Mike Bickle følte behov for å nullstille alt. Lytte til Gud. Oppgi egen agenda.

Med ett ble verden rystet av noe ingen av oss forutså. og jeg tror Mickle Bicle hørte fra Herren, så underlig det enn hørtes ut som.

Med pandemien har vi fått en sjelden anledning til å stanse opp, søke stillheten, søke Herren for Hans egen skyld. Lytte til Hans stemme. Dette har jeg følt er Herrens spesielle kall for vår tjeneste. Har du tro på en slik tjeneste? En som stillferdig søker Gud for Hans egen skyld? Som ikke er så synlig, men som går bønneveien? Som våger seg på stillheten, og som kan trekke seg tilbake og lytte til Guds stemme? Vårt spesielle kall er å vekke Kristi brud for å høre Brudgommens stemme og bygge bro mellom kristne.

Om du kunne tenke deg å støtte oss og dette arrbeidet og har tro på vår visjon, kan du VIPPSE din gave til:  99621281 eller gi din gave til 1604.04.04345.

onsdag, mai 20, 2020

Svenske helsemyndigheter: Yngre i dårlig forfatning kan prioriteres bort

I dag ble jeg forferdet! Avisen Eskilstunakyrien i Sverige avslører at personer som ikke klarer å utføre hverdagslige gjøremål kan bli nektet behandling på svenske sykehus. Svenske Sosialstyrelsen sier det slik: 'Yngre som er i dårlig forfatning kan prioriteres bort.'

Retningslinjene er kun tenkt å brukes om helsevesenet trenger å prioritere, men i følge Eskilstunakyrien velges pasienter bort hele tiden.

Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dette. Denne avisen har tidligere fortalt om leger i Stockholm som har rappotert om at eldre prioriteres bort fra intensivpleie til tross for at det finnes ledige plasser.

Men tilfellene i Stockholm er ikke enestående. I følge svenske medier skal dette ha skjedd en rekke steder i landet.

Dette er skremmende og sier ikke så rent lite om menneskeverdet.

I følge et dokument fra Region Stockholm skal eldre personer som tilhører de mest sårbare gruppene - personer som ikke klarer å spise, lage mat, dusje, handlemed mer - ikke få akutthjelp annet enn ved behov for operasjon, om sykehusene må prioritere.

I følge en lege som ønsker å være anonym, gjelder ikke dette bare eldre pasienter, men også yngre, som trenger ekstra hjelp.

Om samme prioriteringer gjøres i Norge vet jeg ikke.

Forfremmet til herligheten

Den stillfarne forkynneren, sjelsesørgeren og veilederen og tidligere generalsekretæren i Misjonssambandet, Egil Gtandhagen (bildet) er død, 72 år gammel. Med Grandhagens død har kristen-Norge mistet en av sine mest markante skikkelser.  Han stakk seg aldri fram, men gjennom levd liv, bar han med seg en atmosfære som fikk folk rundt ham til å føle seg vel, sett og bekreftet og på en så stillferdig måte bar han med seg vitnesbyrdet om Kristus, korsfestet og oppstanden.

Jeg fikk lære ham å kjenne gjennom tidebønnene på den gamle husmannsplassen Bringen, som lå undersmåbruket han og hans kone hadde kjøpt i Søndre Land. Site gangen jeg feiret gudstjeneste sammen med Solveig og Egil, insisterte han på å hente meg med firehjulingen sin, nede ved veien og kjøre meg til husmannsplassen. Da var han synluig svekket av sykdom, men han synes det var for galt at en Parkinsons-pasient skulle gå veien over jordene. Da gudstjenesten var over, kjørte han meg tilbake til bilen. Vi omfavnet hverandre, takket Gud for hverandre og sa at vi skulle fortsette å be for hverandre. Han kjørte et lite stykke bortover veien, før han snudde seg og vinket. Det er det siste minnet jeg har av denne flotte mannen.

De siste årene var preget av sykdom, og hans helse ble stadig mer svekket. I denne utfordrende situasjonen sto ham frem ærlig og sann med livet, noe som ble til stor hjelp for meg. Her var ingen overåndelighet, men en trygg forvissning om at selv om vi ikke alltid forstår Gud, så er vi elsket. Egil Grandhagen var et overgitt menneske, en lysende skikkelse som alltid pekte på Kristus - både med sine ord, men ikke inst gjennom sitt levde liv. Han vil bli djupt avnet.

Billedtekst: Egil Grandhagen er død. Foto: Fjellhaug skoler.

Profetisk: Vekk opp, vekk opp den slumrende Bruden, del 1

Dette profetiske budskapet ble skrevet ned 11.desember i 2018, av Lovesickscribe, og jeg har oversatt det til norsk fordi jeg opplever det som Herrens tiltale - i hvert fall for mitt vedkommende - til oss i dag. Andre del publiseres i morgen.

'Jeg sover, men hjertet våker. Hør, min kjæreste banker på.' Høy 5,2

Det er noe som haster. noe av særdeles stor viktighet, akkurat nå. Jeg har kjent dette i min ånd over en tid nå, og denne enkle sannheten har skapt en byrde for meg når det gjelder Kristi kropp. Det er rundt oss på alle kanter hver eneste dag, og det er blitt tydeligere for meg idet jeg våknet opp denne morgenen, og Herren minnet meg om Salomos Høysang kapittel 5. Når vi tenker på Salomos Høysang, tenker vi vel umidddelbart på en romanse og djup intimitet representert mellom kongen og hans brud. Men - akkurat dette skriftstedet henledet min oppmerksomhet på den tiden da bruden sov, men hennes hjerte var våkent. Jeg ønsker å oppmuntre med å si at vi trenger å være våkne på alle områder av Kristi kropp. At det finnes et bevis på at det er en puls er ikke nok. Jeg tror Gud kaller oss til å våkne opp av søvnen og bli en aktiv brud.

I Høysangen kapittel fem hører bruden hennes elskede banker, og idet hun hører ham, er det en pause så hun er i stand til å ta på seg sin kledning og vaske sine skitne føtter, en tid for at Bruden kan komme seg ut av sin seng, åpne døren og besvare hans lengsel etter nærhet. Mens jeg selv døset og tenkte over dette, sa Den Hellige Ånd:

'Dette er hva kirken er komfortabel med akkurat nå. Den hører Brudgommens kall, men dens ønske er å fortsette å slumre og ha det godt.'

Dette er er et tankevekkende sktiftsted for mitt vedkommende fordi jeg tror at Kristi brud er tilfreds med å slumre samtidig som hun opprettholder noen bevis for at hun er i live. Det er ikke nok å ha kraftfulle samlinger iblant oss så lenge verden ikke gjenkjenner Hans nærvær når vi er fysisk nærværende blant dem. Når vi leser det femte kapitlet i Høysangen finner vi at Bruden ønsker å stå opp av sengen, og svare på bankingen på døren, bare for å finne at Brudgommen allerede var gått. Hun går da for å lete etter ham, og blir banket opp og får skader etter å ha blitt angrepet av vektere i byen. Bruden proklamerer:

'Jeg ber dere, Jerusalems døtre, om dere finner min kjæreste, fortell ham at jeg er syk av kjærlighet.' (Høy 5,8)

fortsettes