
Bloggeren Roy Olav, som går under navnet Patriarken, har skrevet en meget tankevekkende artikkel her om dagen. Han stiller spørsmålet: Er Vestkirkene sterk nok? Han berører noe jeg har vært innom på bloggen her ved flere anledninger: sekulariseringen og avkristningen. Roy-Olav skriver: "Ein ser ikkje skilnaden på ein kristen og ein heidning i Vest-Europa, Nord-Amerika eller i andre rike område."
Men det er refleksjonen han gjør rundt forskjellene mellom Øst- og Vestkirkene jeg synes er spesielt interessante. I den forbindelse skriver han: "I lengre tid har eg hatt inntrykk av at det er kyrkjene i aust som er dei åndelege bærebjelkane i kristendomen. Det er der vi finn dei verkelege åndelege fedrane – dei som ikkje stikk seg fram, men som må leitast etter. Det er i Austkyrkja at teikn og under kan skje under ei vanleg gudsteneste utan at dette blir ”mana fram”.
Jeg tror vi gjør vel i å tenke på dette Roy-Olav her skriver. Det finnes en arv fra Østkirken som vi trenger å forholde oss til, og om vi så gjør, vil vi stifte bekjentskap med sterke røtter, som tåler en storm. Dette treet, om vi kan bruke det som bilde, har slått djupe røtter. Roy-Olav gir et eksempel på dette fra historien:
"I 1991 falt Sovjetunionen, men kyrkjene i dei austlege områda klarte seg bra. Dei kom styrkja ut av prøvingane og i dag opplever dei vekst og framgang. No står truleg Vesten for tur. Ein snarleg kollaps vil ikkje kome overraskande. Spørsmålet er om dei vestlege kyrkjene vil takle dette. Vil dei forsvinne med samfunnsstrukturane eller tåler dei ei tider med forfølging?"
Jeg har stilt det samme spørsmålet før, og undres over om svaret ikke er det samme Roy-Olav gir.
Bloggen til Patriarken finnes her: http://www.patriarken.blogspot.com/
Bildet viser patriark Bartholomeos I sammen med en biskop på en øy i Middelhavet.
Men det er refleksjonen han gjør rundt forskjellene mellom Øst- og Vestkirkene jeg synes er spesielt interessante. I den forbindelse skriver han: "I lengre tid har eg hatt inntrykk av at det er kyrkjene i aust som er dei åndelege bærebjelkane i kristendomen. Det er der vi finn dei verkelege åndelege fedrane – dei som ikkje stikk seg fram, men som må leitast etter. Det er i Austkyrkja at teikn og under kan skje under ei vanleg gudsteneste utan at dette blir ”mana fram”.
Jeg tror vi gjør vel i å tenke på dette Roy-Olav her skriver. Det finnes en arv fra Østkirken som vi trenger å forholde oss til, og om vi så gjør, vil vi stifte bekjentskap med sterke røtter, som tåler en storm. Dette treet, om vi kan bruke det som bilde, har slått djupe røtter. Roy-Olav gir et eksempel på dette fra historien:
"I 1991 falt Sovjetunionen, men kyrkjene i dei austlege områda klarte seg bra. Dei kom styrkja ut av prøvingane og i dag opplever dei vekst og framgang. No står truleg Vesten for tur. Ein snarleg kollaps vil ikkje kome overraskande. Spørsmålet er om dei vestlege kyrkjene vil takle dette. Vil dei forsvinne med samfunnsstrukturane eller tåler dei ei tider med forfølging?"
Jeg har stilt det samme spørsmålet før, og undres over om svaret ikke er det samme Roy-Olav gir.
Bloggen til Patriarken finnes her: http://www.patriarken.blogspot.com/
Bildet viser patriark Bartholomeos I sammen med en biskop på en øy i Middelhavet.



