Kirken, Ånden og embetet

I dag skulle jeg ha vært på vakre Bjärka Säby (bildet), men det ble for langt for meg slik helsen min er for tiden. Jeg håper det skal la seg gjøre å reise dit når kommuniteten samles i august.

Denne mandagen pågår det et svært interessant dagsseminar på Nya Slottet: 'Kyrkan, Anden och ämbetet', hvor metropolitten Ambrosius av Helsingfors medvirker sammen med professor Samuel Rubenson, biskop Biörn Fjärstedt, biskop Martin Modeus, fader Caesarius Cavallin, biskop Anders Aborelius, pastor Ulf Ekman, pastor Liselotte J.Anderson og pastor Peter Halldorf. Redaktør Grethe Livbjerg skulle også ha deltatt, men har meldt avbud på grunn av sykdom.

I løpet av dagen skal spørsmål som hva det betyr å leve i den apostoliske tradisjonen, drøftes. Hvordan kan vi i dag forstå den tidlige kirkens visjon om at eukaristien skaper kirken? Hva er biskopens rolle i vår tids kirke, og hvordan forholder vi oss til det såkalte Peters-embetet? Hvordan kan de yngre kirkene relatere seg til kirker med rotfeste i den tidlige kristne perioden?

Tematikken interesserer meg veldig, og jeg vil tro mange med meg. Jeg håper det kommer noe skriftlig fra dette dagsseminaret en dag, slik at vi kan få del i det også vi som dessverre ikke fikk være der.

Er bispeembedet en garanti for en enhetlig kristen lære? Del 2

Når vi leser Apostlenes gjerninger møter vi til å begynne med den apostoliske tjenesten, grunnleggende som den var. Om menigheten heter det i Ef 2,20:

"Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen."

Dernest møter vi den diakonale tjenesten, som er en tjeneste i den lokale forsamlingen, men som er annerledes enn apostelens. Den apostoliske tjenesten karakteriseres blant annet av dette: "... bønnens og Ordets tjeneste." (Apgj 6,4) Den diakonale tjenesten opprettes fordi det oppstod et behov for å ta seg av den daglige matutdelingen. Legg merke til at det er "de tolv sammen med hele disippelskaren" (Apgj 6,2) som kaller sammen til et møte for å drøfte en løsning på situasjonen som er oppstått, når de gresktalende jødene anklager de hebraisk talende jødene for å forsømme enkene.

Det er flere ting å merke seg her vedrørende organiseringen av forsamlingen i Jerusalem. Du finner dette beskrevet i Apgj 6,1-7)

1. Apostlenes sentrale rolle.

2. Disippelskaren er her ingen andre enn menigheten som grunnlegges på pinsefestens dag.

3. Forsamlingen i Jerusalem har fra dag èn av et barmhjertighetsarbeid gående.

4. Det er apostlene som sammen med menigheten velger de syv første diakonene.

5. Det stilles kriterier for hvem som kunne velges til den diakonale tjenesten:
a) De skulle ha godt vitnesbyrd. b) De skulle være fulle av Den Hellige Ånd.

6. De ble ordinert.

Men vi vet mer om forsamlingen i Jerusalem. Det er tydelig at den ble ledet av en gruppe eldste. Dette finner vi beskrevet i Apgj 15, 2:

"Da bestemte de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til Jerusalem, til apostlene og de eldste og legge frem saken for dem ..." Blant de eldste fantes Jakob, som vi ser av vers 13, står i en særstilling ved at det er han som griper ordet og gir en tydelig retning på svaret som skal gis på spørsmålet som er reist vedrørende omskjærelse. Vi ser dette i vers 19:

"Derfor bedømmer jeg det slik ..."

Her ser vi at det allerede fra begynnelsen av fantes en tilsynstjeneste i menigheten, som springer ut fra eldstetjenesten. Det er dette som er bispeembedet.

(fortsettes)

Bokomslaget har jeg tatt med for å vise at det ikke bare er blant de såkalt episkopale kirkesamfunnene som har har biskoper, men også blant anabaptistene var det biskoper, og det er fremdeles slik blant flere av dagen anabaptistiske grupper.

Er bispeembedet en garanti for en enhetlig kristen lære? Del 1

Vi lever i en tid hvor en sterk individualisme er rådende. Dette gir seg blant annet utslag i hvordan den kristne tro gir seg uttrykk. Ta nå det reformatoriske prinsippet "Sola Scriptura", "Skriften alene". I individualismens tid brukes dette prinsippet til å påberope seg nær sagt hva som helst, og kan man lese det meste inn i Bibelen.

Kanskje det ikke er så dumt med en definert tro, likevel? For alt kan jo ikke være like sant.

Jeg spør meg selv for tiden: Hva er det som konstituerer Kirkens universalitet og grunn? Spørsmålet jeg tror vi ikke kommer forbi er om det må finnes en kirkelig ordning som ivaretar Skriftens autoritet? Da tenker jeg på ordningen med biskoper.

Omkring år 70, bare noen få år etter at apostelen Paulus har lidd martyrdøden, får menigheten i Antiokia en ny menighetsleder. Hans navn er Ignatius. Det er viktig å få med seg at Ignatius var disippel av apostlene, og stod i umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet. Han er den nærmeste forbindelseslinjen vi har mellom apostlene og de som kom etter dem.

Denne Ignatius skriver et brev til den kristne forsamlingen i Efesos, om biskopembedet:

"Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet. Ja, mann for mann må dere bli et kor slik at dere samstemmig, med ett sinn og med den toneart dere har fått fra Gud, i enhet kan synge med en røst for Faderen gjennom Jesus Kristus, for at han både skal høre dere og gjennom deres gode gjerninger, er kjenne at dere er Hans Sønns lemmer. Det er altså en god ting at dere lever i en uklanderlig enhet slik at dere alltid kan ha del i Gud."

Her ser vi noe av det samme vi kan lese om i Apostlenes gjerninger: enheten i troen. I Apostlenes gjerninger kapitel 1 leser vi om den gruppen som kom sammen før pinsefestens dag:

"Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen ..." (Apgj 1,14)

Her dras det ikke i ulike retninger. Her er det enhet. Den samme enheten er tilstede på pinsefestens dag:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn..." (Apgj 2,1)

Det er tydelig at denne enhet ivaretas av de som har fått denne tjenesten betrodd i Kirken, nemlig biskopene. Dessverre er det i vår tid ikke selvsagt i enkelte sammenhenger som har en episkopal ledelse at biskopene innestår for Kirkens enhet, men da snakker vi om en utvikling som ikke skyldes bispeembedets innhold og karakter, men heller et frafall fra den tro som en gang for alle er overgitt de hellige. Vi må derfor ikke se på tilstanden vi opplever nå som normgivende, men gå tilbake til opprinnelsen, til den tjenestegave Herren har gitt sin forsamling.

I Den ortodokse kirke er det slik at kriteriet for universialiteten er feiringen av eukaristin og biskopenes kollegium under patriarkene. Det har ført til at Den ortodokse kirke har èn lære, og ikke er splittet opp i allverdens grupper og grupperinger.

(fortsettes)