Canadiske anabaptister med røtter i Ukraina feirer 200 års jubileum

Et anabaptistisk kirkesamfunn i Canada feirer 200 års jubileum i år.

Jubileet til Evangelical Mennonite Conference, skal feires 6.-8. juli i Otterburn i Manitoba.

Evangelical Mennonite Conference kan spore sine røtter tilbake til familiegrupper i det nåværende Ukraina, ledet av Klaas Reimer. Disse anabaptistiske gruppene begynte å møtes i hjemmene i 1812. Bakgrunnen var at de synes lite om den lave moralske standarden og den manglende menighetsdisiplinen de så i de sammenhengene de hadde tilhørt. De ønsket å leve i pakt med Bergprekenens idealer. Klaas Reimer understreket behovet for å leve enkelt, ydmykt og ikke skikke seg lik denne verden. De ønsket heller ikke å være støttespillere til den russiske regjeringen og bidra under Napoleonskrigen.

Medlemmer av disse anabaptistiske husgruppene i Molotschena emigrerte til Nord-Amerika i 1874-75, og slo seg ned i Manitoba. På 1950 gikk de over fra å bruke tysk til engelsk i sine gudstjenester, og skiftet navn fra The Manitoba Kleine Gemeinde til Evangelical Mennonite Church. Det skjedde i 1952. I 1960 skiftet man så til det navnet som brukes på kirkesamfunnet i dag: Evangelical Mennonite Conference.

Dette anabaptistiske kirkesamfunnet har opplevd en stabil og god vekst helt fra grunnleggelsen av. I 1951 hadde de 1.870 medlemmer i seks menigheter i Manitoba. I 2011 var tallet 7.257 medlemmer i 62 menigheter i Manitoba, Ontario og British Columbia.

I forbindelse med 200 års jubileet er det planlagt en reise til Ukraina for å se hvor de anabaptistiske koloniene befant seg. Reisen går til dagens Zaporozhye. Det blir ekskursjoner til kolonien Eichenfeld og en gudstjeneste i Boro­zen­ko, hvor dette kirkesamfunnet hadde sitt arnested.

Bildet er hentet fra en bønnesamling blant Evangelical Mennonite Conference.

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 2

Den åndelige tilstanden blant flere av mennonitene som hadde utvandret til det daværende Russland var heller dårlig. Frafallet fra troen var merkbart. For manges vedkommende dreide det seg nå kun om et ytre ferniss hvor troen mer var en arvet tradisjon, enn levende liv i Gud. Men Gud hadde ikke glemt sine, og vekkelsen brøt inn over de mennonitiske koloniene. Og vakte - som vekkelser gjerne gjør - oppstandelse og motstand.

Etter hvert som gruppen av Brødrene vokste ønsket de at lederskapet for de ulike bosetningene skulle utøve mer menighetsdisiplin, men dette fant ingen gehør hos lederskapet. De levde ikke med Gud som de skulle selv. I desember 1859 kom en gruppe av Brødrene sammen for å feire nattverd. Dette ble kjent og forårsaket sterke reaksjoner. Noen av Brødrene ble bedt om å be om en offentlig undskyldning overfor hele menigheten og en forsikring om at noe slikt ikke måtte skje igjen. Dette kunne ikke Brødrene gjøre. De benyttet dermed anledningen til å begrunne det de hadde gjort med Guds ord. Dette førte til at seks medlemmer av Gnadenfeld bosetningen ble bedt om å trekke seg fra menigheten.

6. januar 1860 kom en gruppe av Brødrene sammen i Elisabeththal i Molotschena for å ta de første stegene til å etablere en ny menighet. De skrev et brev til de eldste i den sammenhengen hvor de hadde stått og begrunnet hvorfor de så seg nødt til å gjøre det de nå gjorde. Hovedbegrunnelsen var det forfallet og frafallet de var vitne til blant deres venner uten at lederskapet grep inn og gjorde noe med det. Dette dokumentet ble undertegnet av 18 menn.

Dette brevet blir sett på som grunnleggelsen av The Mennonite Brethren Church, hvor de 18 ansees å være denne menighetens første medlemmer. De ledende blant dem var Henrich Hobert (bildet), Abraham Cornelsen og Johann Claassen.

Reaksjonene uteble ikke. Det ble tatt skritt for å forby Brødrene å holde møter, og flere år med store vanskeligheter fulgte. Men The Mennonite Brethren Church fortsatte å vokse og etter mange bestrebelser hvor Johann Claassen fikk gjenomslag hos myndighetene i St. Petersburg og fikk legal status som kirke.

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 1

I en ny serie med artikler skal vi se nærmere på det Guds verk som skjedde blant en gruppe kristne, i Russland og hvilken frukt denne vekkelsen fremdeles har i flere steder av verden. Dette er for det meste ukjent kirke- og vekkelseshistorie for mange i Norge. For mange av våre lutherske venner vil denne vekkelsen være av interesse. Det vil dere se etter hvert som dere leser. En av årsakene til at jeg driver denne bloggen er å fortelle om ukjente sider ved menighetens historie, slik at vi kan glede oss over det mektige verk Gud har gjort - og gjør - gjennom Kristi kropp. Jeg finner slikt svært inspirerende, og det skaper også en lengsel etter at Gud skal fortsatt skal sende vekkelse og fornyelse over sitt folk.

I 1788 emigrerer en gruppe mennoniter, flesteparten av dem med hollandsk opprinnelse, som hadde emigrert fra Preussen til daværende sør-Russland i 1788, og etablert seg i Chorititza, i provinsen Ekaterinoslav. Mennonitene er en gren av den anabaptistiske vekkelsen som hadde sitt utspring under reformasjonen.

Ekaterinoslav var en provins i det russiske imperiet, grunnlagt i 1783. Den ligger langs elven Dnieper og grenser til nord av Poltava, i øst til Kharkov, i sør av Taudrida og i vest av Kherson. I 1917 fikk stedet navnet Dnipropetrovsk.

I 1803 får gruppen som ankom i 1988 følge av enda større gruppe med mennoniter fra Danzig og Preussen. De kom på invitasjon av Katharina den store. Disse slår seg sammen og grunnlegger Molotschena bosetningen, i provisen Taurida, som ligger litt lenger sør. Taurida ligger nå i Ukraina og heter Zaporizhia oblast. Disse kolonistene vil komme til å slite med både fattigdom, epidemier og mye hardt arbeid.

I 1845 bryter det ut en vekkelse i denne bosetningen. Det var mange faktorer som førte til dette. Ti år tidligere, i 1835, var en ny gruppe bosettere kommet fra Preussen. Disse grunnla en ny bosetning i landsbyen Gnadenfeld i Molotschena. Disse hadde kommet i kontakt med moravianske brødre og hadde hentet inspirasjon fra dem. Denne gruppen med mennoniter fikk nå en positiv innflytelse på de andre mennonitene i området. En annen viktig faktor i den gryende vekkelsen var den åndelige fornyelsen som hadde sin opprinnelse blant lutherske pietister i den luthersk bosetning lokalisert i Neu-Hoffnung, sør for Molotschena bosetningen. Denne lutherske kirken kalte Edward Wüst fra Tyskland til å bli deres pastor, og han tjente her fra 1845 til sin død i 1859.

Edward Wüst var litt av en personlighet, en meget effektiv taler, en mann med sterke følelser, og en sterk religiøs overbevisning. Hans budskap var definitivt evangelisk og hans understreket sterkt betydningen av omvendelse og et liv i etterfølgelse av Kristus.

Würst's evangeliske arbeid hadde en bemerkelsesverdig innflytelse på hans mennonitiske naboer. De inviterte ham som taler ved flere anledninger, og mange av mennonitene deltok på hans misjonskonferanser og noen gikk også regelmessig til de gudstjenestene han holdt.

Dette resulterte i at mange mennoniter ble vekket av Guds Ånd og de begynte å holde bibelstudier i sine hjem. Disse som begynte med disse studiegruppene kalte seg for "brødre". Ikke alle likte dette som skjedde og enkelte mennoniter kom i opposisjon til dem. Noen av dem var også flere av de som hadde en eldstetjeneste blant mennonitene. Men motstanden til tross - vekkelsens ild brente. Mer om det i neste artikkel.

Bildet viser det gamle postkontoret i Ekaterinoslav

(fortsettes)

Nå kan ukrainerne selv lese om landets anabaptistiske historie

En bok opprinnelig ment for å hjelpe nord-amerikanske mennoniter til å oppdage sine røtter i Sør-Russland og Ukraina, er nå tilgjengelig på ukrainsk. Det er første gang noe slikt skjer, og blir lagt merke til i Ukraina.

Det var 11. oktober at Mennonite-senteret i Molochansk - omtalt flere ganger på denne bloggen - kunne lansere:" Gamle bygninger- mennonitisk arkitektur, landskap og bosetninger i Russland/Ukraina". Boken er skrevet av Rudi P. Friesen (til venstre på bildet), som er arkitekt og historiker. Hans foreldre ble født i Ukraina og utvandret til Canada i 1926.

Til boklanseringen kom mer enn 30 ukrainske lærere, inkludert Marina Romanovna, en skoledirektør i nabolandsbyen Dolina. Hun har åpnet et skolemuseum for mennonitisk historie. Problemet har vært å skaffe dokumentasjon om de mange mennonitene som kom til dette området, som flyktninger og bosettere etter forfølgelsen av anabaptister i Europa. Til hennes og mange andres store glede finnes nå denne dokumentasjonen samlet bak to permer, og til og med på ukrainsk!

Etter boklanseringen ble det servert borscht og blinchki. Boken kommer til å få stor betydning i skoleundervisningen i Ukraina, for det er stor interesse for de anabaptistiske bosetningene i Sør-Russland og Ukraina for 200 år siden. Dessuten vil også denne boken kunne virke evangeliserende fordi den ikke bare handler om arkitektur og bosetninger, men i aller høyeste grad om troen på Jesus og en radikal etterfølgelse av Ham.

På bildet ser vi foruten bokforfatteren også Fedor Turchenko, en ukrainsk professor som vist stor interesse for boken.

Ukrainske småbrukere får hjelp fra anabaptister i Canada

Det skjer spennende ting i Ukraina. Et femårig prosjekt til en verdi av 10 millioner amerikanske dollar, støttet av Mennonite Economic Developement Associates og Canadian International Developement Agency, gjør det mulig for 5000 ukrainske bønder å drive småbruk på tidligere kolletivbruk. Noen av disse småbrukene var tidligere eid av anabaptister, men ble tvangsmessig lagt under de kommunistiske kollektivbrukene. Nå skapes det nytt liv for ukrainere. Mer enn 100 gjester (bildet) fra ulike mennonitkirker i Canada og USA besøkte Ukraina tidlig denne måneden, blant annet for å se steder som er knyttet til historien til anabaptister i Ukraina.

Siden 1995 har 3000 turister fra Canada og USA hatt muligheten til reise nedover Dnieper elva for ta del i historien til mennonitene som slo seg ned i to store bosetninger i Ukraina og på Krim halvøya fra 1789 til etter etter Bolsjevik-revolusjonen i det 20 århundre. Besøket har også inkludert de nye bondegårdene som nå får pengestøtte fra mennonitenes utviklingsfond.

Som tidligere nevnt på bloggen har mennonitene også arbeidet mye med å sette i stand det gamle mennonitesenteret i det tidligere Halbstadt, nå kalt Molochansk. Dette huset var tidligere en jenteskole. Dette senteret så dagens lys etter at en gruppe mennoniter kom hit på besøk rett etter Ukraina ble et fritt land tidlig på 1990-tallet. De ble slått av hvor mange fattige mennesker som bodde her. På det rehabiliterte senteret drives det nå ulike aktiviteter. Blant annet gis det gratis medisinsk hjelp til stedets mange fattige pensjonister og funksjonshemmede samt undervisningsopplegg for barn og ungdom.

Mennoniter driver skolesenter i Ukraina

Det er herlig å se hvordan ting bærer god frukt! For 100 år siden grunnla ukrainske mennoniter en ungdomsskole i Molochansk, tidligere Halbstadt. I 2001 en internasjonal organisasjon kalt "Venner av Mennonitesenteret i Ukraina" stiftet, og de fikk bygningen tilbake fra ukrainske myndigheter som hadde konfiskert den under sovjettiden.

Den to etasjes ærværdige skolebygningen er restaurert tilbake til sin fordums storhet til et multifunksjonelt senter. Senteret er registrert i Ukraina som en humanitær stiftelse, som driver skoleundervisning. Denne undervisningen kommer innbyggerne i Molochansk til del gjennom ulike kurs som holdes på skolen. Tre amerikanske par skifter på med å komme til skolen for å gi undervisningstimer. Det er "Venner av Mennonitesenteret i Ukraina" som sørger for den driften av dette unike senteret.

På bildet ser vi Mennonitesenteret i Molochansk, Ukraina.