I disse mørke dagene hvor kraften til den sekulære fundamentalismen ser ut til å øke og hvor religiøs frihet ser ut til å bli truet, er det lett for kristne å bli fortvilet. Skyene av radikal relativisme ser ut til å skjule lyset fra den objektive sannheten, og det kan være vanskelig å skjelne noe sølvglans som hjelper oss å belyse fremtiden med håp.
I slike dystre tider kan martyreksemplet være oppmuntrende. De som ga livet for Kristus og hans kirke i verre tider enn vår er fyrtårn av lys, som fjerner mørket med deres dåp av blod. "Ved slike ofre," forteller kong Lear sin datter Cordelia som snart blir martyr, "Gudene selv kaster røkelse."
Det sies at martyrenes blod er Kirkens såkorn, og hvis dette er tilfelle, har det blitt sådd mer blodig frø i det siste århundret enn i noen av de blodige århundrene som gikk foran det. Titalls millioner er blitt slaktet på de blod-gjennomvåtte alterene til nasjonal og internasjonal sosialisme i Europa, Kina, Kambodsja og andre steder. I dag, i mange deler av verden, blir millioner på millioner slaktet i livmoren i navnet "reproduktive rettigheter."
I en så meretrisk tid fremstår den gigantiske figuren til Aleksandr Solsjenitsyn som en koloss av mot. Født i Russland i 1918, bare måneder etter at de sekulære fundamentalistene hadde feid til makten i den bolsjevikiske revolusjonen, ble Solsjenitsyn hjernevasket av et statlig utdanningssystem som lærte ham at sosialisme var rettferdig og at religion var folks fiende. Som de fleste av skolevennene hans, slaver han seg til tidsånden, ble ateist og ble med i kommunistpartiet.
I tjeneste i den sovjetiske hæren på østfronten under andre verdenskrig var han vitne til kaldblodig drap og voldtekt av kvinner og barn da den røde hæren tok sin “hevn” på tyskerne. Desillusjonert forpliktet han seg til å kritisere den sovjetiske lederen Josef Stalin og ble fengslet i åtte år som politisk dissident.
Mens han var i fengsel, bestemte han seg for å avsløre grusomhetene til det sovjetiske systemet. Kort tid etter at han ble løslatt, i en periode med obligatorisk eksil i Kasakhstan, ble han diagnostisert med en ondartet kreft i sine avanserte stadier og forventet ikke å leve. I møte med det som så ut til å være forestående død, konverterte han til kristendommen og ble overrasket over det han anså for å være en mirakuløs bedring.
Gjennom hele 1960-tallet publiserte Solsjenitsyn tre romaner som avslørte Sovjetunionens sekularistiske tyranni og mottok Nobelprisen for litteratur i 1970. Etter publiseringen i 1973 av hans banebrytende arbeid, The Gulag Archipelago, en avsløring av behandlingen av politiske dissidenter i Sovjet. fengselssystem, ble han arrestert og utvist fra Sovjetunionen, og levde deretter livet som eksil i Sveits og USA. Han vendte endelig tilbake til Russland i 1994, etter sammenbruddet av det sovjetiske systemet.
I 1978 skapte Solsjenitsyn stor kontrovers da han kritiserte vestens sekularisme og hedonisme i sin berømte begynnelsestale ved Harvard University. Da han fordømte nasjonene i det såkalte frie vesten for å være moralsk konkurs, oppfordret han at det var på tide å «ikke forsvare så mye menneskerettigheter som menneskelige forpliktelser.»
Vekten på rettigheter i stedet for ansvar førte til "avgrunnen av menneskelig dekadens" og til å begå "moralsk vold mot unge mennesker, for eksempel film full av pornografi, kriminalitet og redsel." Roten til det moderne ubehaget var den moderne filosofien om "rasjonalistisk humanisme eller humanistisk autonomi", som erklærte "menneskets autonomi fra enhver høyere autoritet over ham." Et slikt syn "kan også kalles antroposentritet, med mennesket sett på som sentrum for alle."
Det er i siste instans liten betydning om sykdommen som langsomt forgiftet Vesten, får merkene som Solsjenitsyn festet på den, eller om vi foretrekker å gi den navnet sekulær fundamentalisme. Sykdommen med noe annet navn ville være like dødelig.
Videre er denne sykdommen ikke bare destruktiv, men selvdestruktiv. Det har ingen langsiktig fremtid. Selv om verdslige fundamentalistiske "progressive" kan tro på en fremtidig "gullalder", eksisterer ikke en slik tidsalder. Fremtiden de innvarsler, er bare å samle dysterhet og stadig mørkere skyer. Denne skjebnen har noensinne vært slik for de som kunngjør sin "stolthet". De har ingenting å forvente i fremtiden, men deres fall.
Når det gjelder den kristne, har han ingenting å frykte, men han faller i fortvilelsens stolthet. Hvis han unngår å bli fortvilet og beholder ydmykheten, vil han motta håpets gave som er dens frukt. Der det er håp er det Veien, Sannheten og Livet.
Når vi avventer høsten til den siste manifestasjonen av verdslig fundamentalisme, må vi huske at dødskulturen er en parasitt. Det gir ikke liv; det bare ødelegger eller ødelegger det. Som alle vellykkede parasitter dreper den seg selv når den dreper vertskulturen som den lever av. Det er ikke bare dødelig, men selvmordstanker. Det er uholdbart. Det kan ikke overleve.
La oss ikke glemme at Hitlers løfte om et tusenårsrik bare varte i tolv år. På samme måte er den kommunistiske revolusjonen ifølge Marx vil innlede historiens slutt, i seg selv en ødelagt rest av historien. Lite kunne Solsjenitsyn ha visst da han svekket som en av de mange millionene i det sovjetiske fengselssystemet at han ville overleve det sovjetiske systemet, og dessuten at hans eget mot ville spille en viktig rolle i selve systemets sammenbrudd.
Når vi kommer tilbake til bildene av en mørkebelastet himmel som vi begynte med, bør vi minne oss selv på at skyer og skyggene de kaster er forbigående. Det onde er nihilistisk, noe som er en annen måte å si at det til syvende og sist ikke er noe. Det er bare en midlertidig blokkering av lyset. "Over alle skygger rir solen," som den alltid ydmyke Samwise Gamgee proklamerer i Ringenes Herre. Selv i disse mørke dagene, som Solsjenitsyn minner oss om, har hver sky en sølvglans.
- Joseph Pearce. Oversatt fra The Imagnitative Conservative.
Billletekst: Aleksandr Solsjenitsyn. Nobelprisvinner i litteratur.
