Se lyset i munkens ansikt

Se lyset i ansiktet til fader Johannes! Det milde lyset. Hendene foldet. Det kviler en fred over munken fra Valamo. Men det var ikke allrid slik i hans liv. Av og til kommer han meg så veldig nær, som denne dagen hvor vi minnes ham i den kommuniteten jeg er medlem av. Men kan kommer meg også så nær på andre dager, sel om han døde samme år som jeg ble født - i 1958. Så tilhører han da 'skyen av vitner' vi har omkring oss. Han kommer meg nær fordi jeg kjenner meg i slekt med ham og hans trosreise.

I dag skal jeg ikke skrive noe eget om fader Johannes. Jeg har gjort det mange ganger allerede her på bloggen, og kommer sikkert til å gjøre det igjen, ikke minst fortsette med å gjengi utdrag fra hans sjelesørgriske brev. Men jeg vil gjerne få gjengi det som står skrevet om ham i det Synaxariet vi leser fra daglig i vår kommunitet, og håper det kan bli til velsignelse for noen:

Fader Johannes av Valamo het opprinnelig Ivan Aleksejevitj Aleksejev og ble født i 1873 i en liten by nord for Moskva. Foreldrene var enkle bønder og fromme ortodokse troende. Som gutt lærte Ivan å lese av en omvandrende pelsskredder, og var først og fremst interessert i helgenbiografier. Allerede tidlig i tenårene besøkte han og en kamerat Nil Sorskys berømte eremittkloster.

Dragningen mot klosterlivet gjorde at Ivan etter hvert oppsøkte Valamo kloster i det russiske Karelen og ble der i fire år. Etter verneplikten og et par år hjemme, dro han tilbake til Valamo år 1900. Resten av livet tilbrakte han i kloster. Etter ti år ble han viet til munk, og i 1921 til prestmunk. Samtidig fikk han i oppdrag å bli forstander for hellige Trifon kloster i Petsamo ved Nordishavet. Han tilbakte elleve år i disse hardføre områdene. Forholdene var svært vanskelige, og han henfalt til alkoholmisbruk. Det endte med at han fikk komme tilbake til Valamo, som han hele tiden hadde lengtet etter.

Han ble nå shemamunk, en som følger de strengeste klosterreglene, og det var i den forbindelse han fikk navnet Johannes. I 1938, da fader Johannes var 65 år, ble han valgt til hele klosterets skriftefar, et oppdrag han hadde fram til sin død.

Fra perioden 1939 til 1956 er det bevart et utvalg brev av fader Johannes. De er også blitt publisert. Her fremtror han som sjelesørger i den russiske staretstradisjonen. Brevene er gjennomsyret av det som er så karakteristisk for ortodoks åndelig veiledning: et helhetssyn på mennesket, som ser mulighetene og lar være å dømme.

I et av brevene skriver fader Johannes til en som søker råd for bønnelivet sitt: 'Du vil ha en egen særskilt bønneregel. Den hellige Isak råder oss til ikke å tynge oss ned med altfor mange bønner, slik at vi blir slaver under vår bønneregel. Å slavisk følge regelen tar fred fra oss.'

Under 2.verdenskrig ble munkene tvunget til å forlate klosteret på øya Valamo i Ladoga-sjøen. De flyttet da til Øst-Finland og slo seg ned i Nye Valamo. Der døde fader Johannes i 1958 og ble begravet på klosterets gravplass.