Jeg tenker mye på den jødiske ungjenta Miryam for tiden. Vi kaller henne Maria. Det var hun som bar Gud under kjolelivet. Jeg savner noe av realismen i de blendende vakre fremstillingene av henne. Til å med motivet med stallen og krybben blir så vakkert at det nesten gjør vondt i øynene. Unnskyld at jeg ødelegger idyllen. Slik var det jo ikke. Tenk deg selv: du er ei ung jødisk tenåringsjente, i et land okkupert av den mest brutale militærmaktene Jødeland med sine omgivelser hadde sett. Så blir du med barn, uten å være gift, og det i et samfunn hvor slike jenter kunne steines. Så skal du forsøke å overbevise omgivelsene at du har hatt englebesøk og at du går svanger med Den Hellige Ånd! Hvem tror en slik historie?
Tenk på den strabasiøse reisen fra byen Nasaret i Galilea til Davids by Betlehem, på eselryggen, høygravid. For ikke å snakke om flukten til Egypt, hvor den lille famiien dras inn i et høydramatisk politisk spill med en konge som står dem etter livet. Kjenn på angsten hun og Josef må ha følt på, blodsmaken i munnen, såre bein etter å ha gått langt. Og den lange reien tilbake fra Egypt, hvor Jesus, Josef og Maria har levd som flyktninger. Tenk deg! Frelseren har vært flyktning og søkt o asyl i et fremmed land1
Jovissr var der festlig med fargerikt besøk av vise menn fra Østen, og få gull, røkelse og myrra i gaver
og en stjerne som fulgte dem, men å føde et barn under så kummerlige forhold!
Jeg kan bare ane hva Maria og Josef og det lille Jesus barnet gjennomgikk. Hvor slitne de må ha vært. Så mange spørsmål. Så mye frykt og engstelse. Så mye forundring - og glede.
Jo mer jeg fordjuper meg i julens evangelium vokser beundringen for den hellige familien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar